tirsdag 29. september 2009

146) 1. Kor. 10, 1-6.

Fra Israels historie.

1. Kor. 10, 1-6

-

Israels historie er eksempel for oss på mer enn en måte. Det sanne Guds rike henger sammen både i gammel og ny tid. Israel er i en særstilling på flere måter. For oss kristne er de også Guds demonstrasjonsfolk. Slik Gud handlet med dem, vil han også handle med oss åndelig talt.

.

I v. 6 står det tydelig slik: ”Disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det.” Sml. 4. Mos. 11. Legg merke til at Ordet peker framover. I den danske oversettelsen ved Seidelin står det: ”Alt dette står som advarende eksempel. På denne måten er GT viktig for oss i vårt trosliv. Vi har stor nytte av lese GT på denne måten.

.

I v. 11 finner vi et lignende ord: ”Alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.” Vi må nå hente fram noe av det som hendte dem.

.

1. Under skyen – i havet.

Her tenker Paulus på overgangen over Rødehavet og vandringen i ørkenen. Det var mektige opplevelser for Israels folk. Nå var de kommet ut av Egypt og begynt på veien til deres eget land. Den skulle ikke vare så veldig lenge, etter Guds tanke, kanskje noe over ett år. Da ville de være framme.

.

De opplevde underet ved å gå gjennom havet og kom trygt og sikkert over på den andre siden. De så egypterne prøve det samme, men de druknet alle som en. Gud hadde grepet inn for å redde sitt folk. De var fri.

.

Denne erfaring kaller Paulus her en dåp, v. 2. Det var som om de var dukket under i Rødehavet og stått opp igjen derfra. Dåpen er slik inngangen til et nytt liv, og det var nettopp det Israel opplevde . Noen mener det er bilde på den kristne dåp. Det alvorlige ved dette ordet er da at selv ikke dåpen hjelper et menneske om de ikke har troen og livet med Gud. Se hvordan Jesus holder dåp og tro sammen i Mark. 16, 16. En seremoni er ikke nok. Gud ser etter livet med Jesus i troen.

.

2. Den samme mat og drikke, v. 3f.

Disse versene er meget interessante. Det er åpenbart at Paulus ikke mener vanlig mat og drikke, altså manna og vann. Nei, ”den samme åndelige mat,” står det. Vers 4 forklarer at klippen som ga vann, var Kristus. Paulus åndeliggjør altså vandringen i ørkenen.

.

Gud ga Israel mat ved flere under, både manna, kjøtt og vann. Dette bruker Paulus nå til å tale om den åndelige mat er Kristus. Det taler sterkt til oss om at folk kan høre Guds ord igjen og igjen og vite at det er sant, og likevel ikke leve med Gud. Det betyr at folk med kunnskap om frelsen kan gå fortapt.

.

Jesus døde for alle mennesker, men hver enkelt av oss må ta imot det i tro og leve på det. Ellers er man religiøs uten gjenfødelse og frelse. Da vil mange få en overraskelse på dommens dag. Og det er Kristus på korset som er veien til frelse, kap. 1, 18. Bare hans død og blod kan rense oss fra synden. Troen på det er veien for oss alle.

3. Til Kana’an.

Alle disse var på vei til Kana’an. Både sanne og falske kristne lever ofte sammen her i verden. De er svært like ytre sett, og vi kan ofte ikke skille dem fra hverandre. Det er bare Gud som kjenner hjertene, og han skal en dag skille fårene fra geitene, som det står skrevet.

.

Gud hadde ikke behag i dem, v. 5. Han kjente dem ikke som sine. For de hadde ikke det åndelige indre liv som Jesus gir. Hjertet må være omvendt, leser vi i 2. Kor. 3, 14. Men de som ikke levde rett med sin Gud, ble slått ned i ørkenen. I vår nye pakt betyr det evig fortapelse for alle ufrelste og de som ikke har åndelig i Jesus Kristus. Derfor ligger det et stort alvor over denne teksten.

.

Paulus advarer og formaner de kristne til å ta seg i vare, slik at de ikke faller fra på samme måten. Også i Hebreerbrevet finner vi en slik formaning, kap. 3, 12-13. Så la oss ete og drikke av den åndelige mat som Bibelen serverer oss, Kristus.

.

lørdag 26. september 2009

145) 1. Kor. 11, 1..

Etterfølgelse.

1. Kor. 11, 1.


Paulus våger å be andre leve slik som han selv. Men han føyer til: slik jeg følger etter Kristus. Det er hovedsaken. Thomas a Kempis d. 1472 skrev en bok som het ”Kristi etterfølgelse”. Presten og kirkehistorikeren Ivar Welle sier at han brukte denne boken til sin egen oppbyggelse i mer enn 50 år. Den er vel verd å lese – opptil flere ganger.

Kempis begynner sin bok med å skrive om å følge Kristus og ”vårt største strev og vårt høyeste studium bør derfor være å grunne på Jesu liv”. Og han er vårt eksempel i alt.

.

Det er modig av Paulus å stille seg selv om opp som eksempel. Med det er det sagt at han har fulgt Kristus på en mønstergyldig måte. Og hvem av oss kan våge å si det? Det betyr nok ikke at han er fullkommen i sitt liv. Underforstått sier han vel at hvis han ikke har fulgt Kristus på et området, skal de ikke følge ham.

.

Hva mener han videre med dette?

.

1. Han tror på Jesus.

Å følge Kristus er først og sist å tro på ham. Paulus vet at han ikke kan gjøre noe til frelse. Han har prøvd det før, og det var ikke vellykket i møte med Jesus. Hele hans himmelhåp er festet til Jesus Kristus. Han vet at Jesus døde for hans synder. Nå har han bekjent alt for sin Gud og bedt om nåde. Hans frelse og kristendom er troen på Jesus. Utenom det er han ingen ting. Derfor roser han seg av Kristus og hans kors og vet at det er det eneste gyldige inngangstegn til himmelen. –Nå ber han korinterne om å gjøre det samme: Tro på Jesus, dere også.

.

2. Jesus var ydmyk.

Vår kjødelige natur vil ikke bøye seg og liker ikke å være liten. Vi vil være store, bety noe og komme oss fram her i verden. – Jesus var liten menneskelig sett. Han kom som en tjener, vasket disiplenes føtter, gikk omkring som en sosialarbeider og hjalp de syke og andre som eld. – Paulus vil det samme. Han samlet f. eks. inn penger til de fattige i Jerusalem, og en tid var han seilmaker og arbeidet for sitt eget brød.

.

Nå vil Paulus at vi også skal være ydmyke og små og gjøre de minste tjenester i Guds rike. Det kallet går ut til alle troende. Det er slik vi gjør Guds gjerning her i verden.

.

3. Jesus forkynte Guds vilje for folket.

Det var hans hovedgjerning. Han hjelpte folk i nød, helbredet syke og oppreiste til og med døde. Slik viste han sin guddomsmakt. Men hovedsaken var alltid å formidle Guds vilje til folket og forkynne frelse for syndere.

.

Her skal vi også følge Jesus. Det er mye å gjøre i en syndig verden. Det vil alltid være fattige her, sa Jesus en gang. Og det vil alltid være nød – både slikt som mennesker selv skaper og ved naturkatastrofer av mange slag. Og vi skal hjelpe til der, lindre nød og hjelpe syke og fattige.

.

Noe annet er likevel overordnet alt dette for en kristen. Han tenker slik: Selv om vi lindrer all nød og alle syke blir friske og alle mennesker får det godt legemlig sett både i i-land og u-land – hva så? Hva har folk igjen når døden kommer? En kristen må alltid tenke at det viktigste vi gjør er arbeidet i Guds rike for at mennesker skal bli frelst fra synden og komme tiul himmelen. Livet er tross alt kort. Det er evigheten som teller. Noen håner det og mener det viktigste i livet er selve livet. – Hva så med det som kommer etter? Der er bare to steder å tilbringe evigheten – frelsen eller fortapelsen. Hvilket mål har så du?

.

4. Medynk.

Jesus hadde medynk med folket. Han så hvordan de egentlig var. De var som sauer uten hyrde . Han forstod hva det innebar, og derfor syntes han synd i dem. Det er godt når noen gråter sammen med de som gråter. Det kan noen ganger være bedre enn å le sammen med de glade. Det føles godt når noen er nær i sorg og nød. Det letter noe av byrden, selv om den ikke sorgen bort. – Slik skal vi også være mot våre medmenensker. Der er alltid noen som lider og har det ondt i verden.

.

5. Jesus døde.

Det var hans egentlige gjerning. Han døde for å sone synden. Der kan ingen av oss følge ham, og det er egentlig for sent også. Frelsesverket er fullført. Joh. 19, 30.

.

Men vi kan følge Jesus i lidelsen for syndere. Vi kan gråte og be for syndige fortapte verden. Det gjorde også Paulus. Se hvilke sterke ord han bruker i Rom. 9, 1-3 og 10, 1. Han bar på en uavlatelig sorg i sitt hjerte over det folket som ikke ville ta imot Jesus.

.

Her ber han oss å bli hans etterfølgere.

fredag 25. september 2009

144) 1. Kor. 12, 4-7 m.m.

Nådegavene. 1. Kor. 12, 4-7. 11. 18 ff.

.

Kap. 12 og 14 kalles nådegavekapitlene i dette brevet, og det er faktisk noe enestående over det i hele Bibelen. Nådegavene kalles Åndens gaver fordi de kommer fra Gud og formidles ved Ånden. Men Paulus skriver ikke bare til Korint om dette. Han har også noen mindre avsnitt i Rom. 12, Efes, 4 og 1. Tes. 4.

.

Nådegavene er det normale i Guds menighet. Det er ikke normalt at alt arbeid i Guds rike skal gjøres av prester og andre betalte medarbeidere. Guds menighet på jord er en nådegavemenighet der hvert medlem har noe unikt å gi samfunnet av de hellige.

.

Vi kan gjerne spørre nå: Tar vi egentlig nådegavene på alvor? Eller er vi for redd svermeriet? Har vi mistet noe underveis fordi det er for mange ”fagfolk” i tjenesten?

.

Det er rett at vi skal frykte svermeri. Det har ødelagt mye gjennom tidene. Og det skjer noe noen rendyrker en eller noen få spesielle nådegaver og nærmest bygger en menighet og virksomhet på det.

.

Skal vi forsøke å dra fram noen hovedlinjer om nådegavene her, det må bli i korthet:

.

1. Nådegavene er gitt av Gud.

Det er Gud som virker alt i alle, sier v. 6. Og gavene kalles Åndens gaver. Men de er ikke lik naturgaver, slik evner og anlegg alle mennesker har mer eller mindre av. Derfor er det ikke gitt at en som er flink til å ordlegge seg og tale, er egnet som forkynner. Her må ledere har is i magen og se etter nådegaven. En nådegave kan ligne på en naturgave eller bruke en naturgave når den blir helliget Gud.

.

Nådegaver Guds Ånds utrustning til Guds folk som særlig skal brukes i Guds menighet. Gud satte i menigheten sine tjenere, v. 28. Det er altså i utgangspunkt i menigheten gavene skal brukes. Og da kan de brukes utover i verden i misjonens tjeneste. Her gir Gud hver enkelt det han kan bruke dem til, v. 7 og 11. Han deler ut gaver slik han selv vil, men ikke tilfeldig. Han ser hva hver enkelt kan gjøre og brukes til. For nådegavene har en hensikt, de skal så å si gjøre nytte for seg.

.

2. Nådegavene er forskjellige.

.

V. 4-6 viser at nådegavene er ulike og skal tjene til mange oppgaver og dekke over et stort felt i Guds menighet. I Rom. 12, 3 sier den samme apostel at vi skal være fornøyd med de gaver vi har fått. Vi er som lemmer på legemet og har vår spesiell e oppgave, 1- Kor 12, 14.

.

Fordi vi er mennesker, er det fare for misunnelse blant oss når vi ser at andre har flere og større gaver enn vi selv og blir derfor brukt mer. Det ser i alle tilfelle slik ut. V. 15-17. 21f. Det skaper mye ondt både i en selv og i menighet og møtevirksomhet. Et annet misbruk er når gavene brukes til nytelse for en selv, for å vise fram vår gudsfrykt og våre store gaver. Det viser seg at slike synder blir lett til fall for den som gir etter for tanken.

.

Bibelen sier derimot at vi skal være tro mot de gaver vi har. 1. Kor. 4, 1-2. Parallellen her er talentene. De skulle bruke så mange som de hadde til gagn for sin Mester.

.

3. Nådegavene er gitt til tjeneste.

De skal være til menighetens oppbyggelse og så å si gi brød fra himmelen for Guds barn. De skal styrke de helliges samfunn slik at hvert enkelt medlem både kan stå mot fristelsen fra synden og verden og være nyttig i arbeidet for Gud. V. 7 og Ef. 4, 12 sier det. Vi er utrustet til en åndelig tjeneste i Guds rike og ikke for å gi ære til oss selv. Gud gir ingen andre sin ære, og det er en fallgruve noen forkynnere har falt i. Det er til skade.

.

Nei, vår tjeneste er både for å vinne nye for Kristus og for å hjelpe de troende i deres kam og strid i gudslivet. Her vi Gud bruke deg med det du har fått av evner og gaver. Vi skal ikke kritisere hverandre om de ikke er lik oss. Vi skal sette oss ned ved siden av dem og lytte og kanskje få si noe.

.

Sjelers frelse er det vesentlige i Guds rikes arbeid. Faren nå er at det sosiale får dominere fordi det klinger godt i media og verden ellers. Vi må unngå den fristelsen. Det som ikke tjener til Guds rikes fremme, er ubrukbart, selv om det er nyttig og godt i seg selv. Derfor bør vi alltid være nøye med virkemidler og valg av redskaper. Arbeidet skal i stor grad være nådegavebasert. Og i kap. 14, 26 er sagt tydelig nok at når vi kommer sammen til møter og gudstjeneste, ”da har hver enkelt av dere” nå å bidra med til oppbyggelse.

.

4. Vi skal strebe etter nådegaver.

Vers 31 og 14, 1. 12. 39. Det betyr:

- At vi først skal bruke det vi har, være trofast om det synes smått. Da vil vi se at noen blir velsignet av det du sa eller gjorde. Vi kan godt si at vi skal strebe etter å bruke de gaver vi allerede har.

- Dernest har vi et visst ansvar for de gaver vi har. Vi skal ikke forsømme den, 1. Tim. 4, 14. Og tenne opp igjen de gaver vi har fått, 2. Tim. 1, 6.

.

Det står noen underlige oppfordringer i Guds ord til å strebe etter nådegaver 1. Kor. 12, 31; å jage etter dem, 1. Kor. 14, 1; og å søke slike gaver, 1. Kor. 14, 12 og 39. Det betyr ikke at vi kan tiltvinge oss noe som Gud ikke vil gi oss. Men vi kan si et par ting:

- Vi kan be om flere nådegaver, hvis vi har som hensikt å tjene Gud med dem. Vi føler oss noen ganger ubrukelige f. eks. i sjelesorg. Da kan vi be om hjelp til det: Gi meg, Herre, det jeg trenger for å hjelpe dette menneske. Og uten at vi egentlig forstår det, får noen hjelp.

- Ved å bruke flittig og trofast det vi har i de anledninger som åpner seg, gir Gud noen ganger litt ekstra drahjelp i tjenesten ved en ny utrustning. I Hebr. 10, 35 står det: Kast ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn. Det kan bety at når vi bruker det vi har, vokser det. Vi får mer frimodighet ved å bruke den vi allerede har. Og i særlig grad gjelder dette å leve i kjærligheten, kap. 13. Derfor må vi se hele avsnittet kap. 12-14 i sammenheng.

.

Verbene strebe, jage etter og søke kan da i første rekke bety å søke etter å leve og tjene i kjærlighet uansett hvilke gaver vi har og hvilken tjeneste vi har. På den måten finner vi ”en enda bedre vei” (12, 31). Da faller det også lys over kap. 13: Uten kjærlighet er enhver gjerning unyttig. Og denne kjærligheten må vi få av Gud selv.

(I denne bibeltimen har vi ikke tatt høyde for å tale om de enkelte gaver og ikke de såkalte ekstraordinære gaver.)

.

143) 1. Kor. 13, 1-13

Kjærlighet.

1. Kor. 13

.

Dette kapitlet kalles ”kjærlighetens lovsang” og er regnet som høyverdig litteratur på den måten. Det er skrevet store bøker bare om dette kapitlet, f. eks. av den amerikanske vekkelsespredikanten Jonathan Edwards i 1754. La oss se på noe av det som Paulus sier her.

.

1. Uten kjærlighet.

La oss tenke oss at verden var uten kjærlighet, da var alt verdiløst, v. 1-3. Kjærligheten er en grunnkraft som bærer alt. I alle slags samfunn er kjærligheten livsnødvendig. Ikke minst gjelder det i Guds rike. Om vi hadde alt gaver og nådegaver, ville det være verdiløst uten Guds kjærlighet.

.

Det største bli unyttig uten kjærlighetens varme. Uten den ville alt vi gjorde være nytteløst. Selv de største offer er uten verdi. I 2. Kor. 5, 14 sier Paulus at ”Kristi kjærlighet tvinger oss”. Det er ikke et krav eller plikt å være en tjener for Gud, men en indre drivkraft. Gud har vært uendelig god mot oss kristne, og det gir oss en trang etter å bringe budskapet videre ut. Dersom denne indre ilden slokner, dør både vitnesbyrd og virketrang.

.

2. Hva og hvorledes er kjærligheten? V. 4-7.

Her regner Paulus opp mange gode egenskaper og kvaliteter. Vi ser straks at det er uoppnåelig for et menneske. Vi innser at her har vi sviktet mange ganger, og vi kommer til å gjøre det videre også. Noe er positive gjerninger og holdninger. Den som elsker rett er tålmodig, velvillig, gleder seg over alt som er sant, holder ut, tror, håper og tåler alt. Er det noen som kan gjøre dette? Vi ser eksempel på dette i f. eks. ekteskapet der to som elsker hverandre kan holde ut i 50- 60 år sammen, selv om ikke alt er fullkomment. For kjærligheten binder dem sammen på nær sagt ufattelig vis.

.

Dernest noe kjærligheten aldri kan: Der er aldri misunnelse, skryt eller hovmod. Du ser ikke noe usømmelig, egenkjærlighet eller bitterhet, og de henter aldri fram noe ondt som har hendt før og føler ingen glede når urett skjer.

.

Egentlig passer dette bare på Jesus Kristus. Han oppfyller alt dette. Han var det fullkomne menneske, fordi han var et gudmenneske. Så langt som vi lar oss beherske og fylle av ham, har også vi noe av den kjærlighetens frukter.

.

3. Den evige kjærlighet, v. 8-12 (13).

Alt det jordiske vil en gang forsvinner. Selv nådegavene vil ta slutt når evigheten begynner. De har ingen plass der og behøves ikke mer. Vårt jordiske liv er slutt med dens gjerninger og vil aldri mer bli som før. Det evige er av en helt annen kvalitet enn det jordiske.

.

Til og med vår tanke og forstand forsvinner i den jordiske form. De er for små og begrenset. Vi forstår svært lite av livet, vi er som barn hele livet i forhold til evigheten. Derfor skjønner vi bare noe og aldri alt. Først i evigheten vil vi forstå og se sammenhengen i det som skjer.

.

4. Noe består, v. 13.

Trekløveret tro, håp og kjærlighet vil være med oss inn i himmelen.

- Vi ble frelst ved troen, og frelsen er evig. Dermed består troen.

- Håpet er målet for livet, vårt evige hjem i Guds rike. Dermed er håpet evig fordi det er virkelig.

- Kjærligheten fra Gud er selve årsaken til frelsen, som Joh. 3, 16 sier. Uten den var vi alle fortapt. Derfor er kjærlighet det aller største. Vår tanke kan ikke fatte det, og den fatter aldri noe som er virkelig stort i Guds tanke. Først i evigheten ser vi det fullt ut.

.

Når det er slik, skulle Guds kjærlighet prege oss mer gjennom livet, i hverdagen, i hjemmet, på arbeid, i menighet og møter. Skal vi be om en riktig smittsom kjærlighet her? Da blir det faktisk bedre der vi lever.

.

142) 1. Kor. 14, 8.

Basunen.

1. Kor. 14, 8

.

Basuner og trompeter ble mye brukt i Israel, f. eks. i ørkenvandringen da de skulle kalle folket sammen. Det gjaldt krig og arbeid og marsjen videre. Ulike basuner ble brukt til det. Når folket hørte basunen lyde, skulle de komme og slik vise lydighet mot Israels Herre.

.

Dette lærer oss noe om vårt åndelige liv. Guds ord må forkynnes i vårt land, for å samle folket til Guds rike og til strid for det. Og så må forkynnelsen vare klar og tydelig, og dermed i samsvar med Guds ord. Ellers vil ingen ta kristendommen alvorlig. Den blir mer som en organisasjon som vi kan melde oss inn i eller ut av. Bibelen sier at kristendommen er livsviktig for folket, og da må forkynnelsen være klar og tydelig.

.

Det er flere slags basuner i denne sammenheng.

.

1. Frelsesbasunen.

Det er ordet om frelse for syndere. Denne basunen roper ut frelse for alle som kommer til Jesus. Det skal den gjøre så lenge nådens tid varer. Og ingen makter å stanse denne basunen. Det vil alltid være noe som roper, selv om andre prøver å stanse den. Gud har sine vitner over hele verden nå, og det takker vi ham for.

.

Spørsmålet er om den lyder klart nok. I vår tid er det mange tanker om hva kristendom er, og hva som skal til for å være en kristen. Noen av dem bygger ikke på Bibelens ord. Da kan det lett komme uklarere toner fra frelsens basun. Vi tror at det skal komme slike uklare basuner i den siste tid. Da taler Bibelen om at mange vranglærere skal komme. Da vil folk ha noe som klør i øret, 2. Tim. 4, 3-4. I Ungdomsoversettelsen fra 1959 står det: de vil stadig høre noe nytt. De vil ha noe behagelig. I den svenske oversettelsen fra år 2000 heter det: de ”skaffar sig den ene läraren efter den andre, därför att det kliar i dem att få höra sådant som de önskar”.

.

Noen slike uklare toner er f. eks. dette: Det er nok at du er døpt, alle døpte hører til kirken og er dermed kristne. Bibelen sier aldri det. Eller dette: Du er snill og grei og oppfører deg høflig, er hjelpsom og betaler din skatt. Hva mer kan Gud kreve av oss, spør noen. Men nei, det er ingen himmelvei. Basunen skurrer. Eller du tror på Gud som en snill og grei størrelse oppe i himmelen. Og da trenger du ikke Jesus, hva skal vi med ham? spør noen. Jo, Jesus er den enste veien til frelse. Du kommer ikke utenom ham. Og da kan du høre noe som ikke behager tanken, for Ånden vil avsløre våre synder.

.

La oss peke på et par punkter i forkynnelsen som gjør den klar:

a) Det handler om omvendelse. Over alt i Bibelen taler Guds tjener til folk om det. De må vende seg bort fra avguder og synd. Der den tonen er klar, der er det håp. Mat. 3, 2; 4, 17; Apg. 2, 38. Omvendelsen er den trange port inn til Guds rike, Mat. 7, 13-14. Det koster for oss mennesker å si nei til vi synes er godt nok.

.

Men vår tanke må stadig justeres på Guds ord. Ludvig Hope sa at det er mot vår natur å vende om. For da må vi gå i oss selv. Jeg undres på om du har snudd ryggen til verden og synden. Det går an å gjøre det nå.

.

b) Dernest handler det om syndenes forlatelse. Vi kommer ikke bort fra at vi har synden, og at synden er alvorlig innfor Gud. Men Ordet sier at den som kommer med sin synd og bekjenner den for Gud, får høre ordet om tilgivelse for alt uten betingelser. I Luk. 24, 47 ser vi den rette rekkefølge: ”I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag.” Slik må det være. Ingen får tilgivelse for sin synd uten bekjennelse.

.

Klare toner i denne basunen er 1. Joh. 1, 7: Vi må fram i lyset med vårt liv og legge oss i Guds hånd. Da peker Ånden på blodet som renser fra all synd. Golgata er kilden til frelse.

.

Ei jente stod opp i et vitnemøte og sa bl.a.: ”Jeg er så glad for at 1. Joh. 1, 7 sier at blodet renser.” Da sa en annen: Nei, det er ikke sant – for du lever i synd! Det kostet nok for ham å si det, men sannheten må fram.

.

2. Krigsbasun.

Den skulle kalle til kamp og strid. For oss taler den om misjonen og arbeidet for Guds sak. Apg. 1, 8: Dere skal være min vitner. Misjon er på en måte en strid mot det onde, mot djevelen, synden og verden. Og det er en kamp for Gud og hans rike. Som troende står vi på Guds side i denne striden. Den begynte allerede ved syndefallet da fiendskapet begynte, 1. Mos. 3, 15.

.

Vi er ofte klar på at hedningene går fortapt uten Jesus. Men er vi like tydelige i vår tanke på at vår slekt og våre naboer og det norske folk er like fortapt ut Kristus Jesus?

.

Det farlige i dette er at folket sover midt i sin synd og ser ikke at det går dem evig galt. Derfor må det en VEKKELSE til – ikke bare i bygd og by, men i folkets hjerter. De må vekkes opp til å se sin sanne stilling og at de er i stor fare åndelig sett.

.

Når folk begynner å se det, blir det ikke så mye spørsmål om man skal velge å bli en kristen, som at man MÅ bli det. Da er det ikke noe valg, det er en nødvendighet.

.

Guds folk må kanskje fornyes til denne krigen, for å gå lydighetens vei. I 2. Krøn. 13 fortelles om krig mellom Juda og nordriket Israel. Juda var omringet både foran og bak. Da satte de i et krigsrop, står det, v. 15. De seiret og ble sterke – fordi de satte sin lit til Herren, v. 18. Det er løsningen for oss alle.

.

3. Domsbasun.

Ved tidenes ende vil det lyde en siste basun. Da skal alle folk kalles fram for Gud og stilles til ansvar og regnskap for sitt liv. Det blir en alvorlig dag. Og da blir skillet mellom kristne og verden synlig for alle. Ingen skal da være i tvil om hvem som er troende og hvem som er en hykler eller hedning.

.

De kristne kalle hjem til himmelen til evig glede. Det er alle de som tok imot Jesus i sitt hjerte og levde livet med ham. Det blir en herlig dag. Da er vi fri fra alle synder og sorger, og vi skal være i den himmelske herlighet i alle evigheter. Du blir vel med der?

.

De ufrelste blir kalt fram for den store hvite trone. Åp. 20, 12. De skal gjøre regnskap for sitt liv og motta dommen av Gud: en evig fortapelse borte fra Guds åsyn. Da blir det aldri mer mulighet til å omvende seg. Det må du gjøre nå.

.

Er du rede om han kom i dag? Hvorfor skal du vente lenger, det er kanskje din siste anledning før Jesus er her. Det vil skje i et øyeblikk. 1. Kor. 15, 52. Du får lov å komme i Jesu navn.

Amen.

.

torsdag 24. september 2009

141) 1. Kor. 15, 1-5.

Etter skriftene

1. Kor. 15, 1-5.

Dette er den teksten vi skal se litt på i dag. Den går rett inn i påsken og i hele vårt kristenliv. Den er til og med en sammenfatning av det kristne hovedbudskap, som en utvidet ”lille bibel”. For her får vi med mange sider ved kristentroen, og vi må ta oss litt tid med dette nå.

.

Dette er et samleord om påsken og dermed om evangeliet. Og det er ikke et hvilket som helst budskap. Evangeliet er et bestemt budskap, og ordet betyr det gode eller det glade budskap. Vi har derfor all grunn til å studere det

.

Her klargjør Paulus mye av det. Og det forteller i grunnen hva rett og god forkynnelse er! Vi skal ikke godta all tale selv om de taler godt og fint om Jesus. For å være rett, må det inneholde noen spesielle trekk. Paulus har forkynt dette også før, på sin andre misjonsreis. Det er derfor ikke noe nytt for leserne. Men han vil minne folket om dette. Behøver ikke vi også en slik repetisjon iblant?

.

Bare dette budskapet kan frelse. Men evangeliet har kraft til frelse for alle mennesker. Selv de som har falt dypest i synd, kan komme med frimodighet. For Gud frelser oss ikke etter vår fortjeneste. Men evangeliet kan tilgi all synd og dermed gi oss en ny og fullkommen rettferdighet. Vi tror ikke på et sosialt eller politisk budskap. Vi tror på Jesus til frelse for vår sjel. Kap. 1, 18.

.

Evangeliet kan også bevare oss gjennom alle prøvelser. Martyrene i gammel og nyere tid er strålende eksempler på det. Og dermed kan han frelse oss til slutt inn i evigheten i himmelen.

.

1. Paulus kunngjøring.

Paulus begynner kapitlet med disse ordene: Jeg kunngjør dere, brødre. Ordet kunngjør er en slags annonsering, det er noe han vi ha fram og si til folket. I gamle aviser var det ofte en spalte med nettopp denne overskriften: Kundgjørelser! Noen ville selge varer, andre ville kjøpe, og atter andre skulle annonser møter eller annet som folk måtte se.

.

Paulus har en slik iver og tanke om at hans budskap må ut til folket. Nei, det er ikke hans. Han har fått det. Men budskapet er blitt så ett med ham selv at han kjenner det som sitt eget. Og han vil at leserne skal høre det og ta imot det.

.

2. Kunngjørelsen er: Evangeliet.

Evangelium er et ord sammensatt av to andre ord som til sammen betyr: Godt budskap, eller det glade budskap. Det handler om noe godt som gjør menneskene glade.

.

Nå er ikke alle slags god forkynnelse dermed et evangelium. Det spørs hva som er godt, eller hva budskapet inneholder, hva handler det om? Paulus har brukt mye tid på å forklare det både muntlig i alle de årene han reiste med evangeliet, og skriftlig i sine brev. Og nå vil han gjenta dette i konsentrert form.

.

Og la oss si med en gang: Det er bare dette ordet og budskapet som kan frelse et menneske – alle de som forakter og fornekter det, vil gå fortapt. Det er en alvorsfull tanke i livet vårt. Og den kommer for fullt nå i påsken.

.

3. Noen tok imot budskapet.

- Det som dere også tok imot, sier han, v. 1c. Han tenker på vekkelsen i Korint og ellers da folk ble frelst. Å ta imot evangeliet betyr å tro på Jesus som sin personlige frelser. Sml. Johs 1, 12. Det er ikke bare å høre og forstå noe av det eller akseptere at det er sant. Det gjelder et personlig forhold mellom en synder og Frelseren der vi er totalt avhengige av Ham. Å tro eller å ta imot er ingen gjerning fra vår side. Det er ikke en menneskelig bestemmelse der vi vil bli kristne.

.

4. Og de stod faste i det.

Slik omtaler Paulus korinterne her. V. 1. Og dette er nødvendig skal vi nå fram til slutt. Det var mange fristelser på hans tid og mange sekter og avveier. Slik er det også i dag. Men fremdeles er det bare EN vei som fører fram. Derfor må vi holde fast på Guds ord som forteller oss om veien.

.

For noen var det til fånyttes. De begynte godt, men holdt ikke ut. Og da er alt forgjeves.

.

HVA ER EVANGELIET?

Svaret på dette får vi i flere punkt, og vi gjør vel i å se nøye på dem. Det er også hovedpunktene i et sant og rett vitnesbyrd. Paulus hadde selv mottatt det, v. 3. Han visste hva kristendom var også fra sin personlige erfaring. Kristendom er ikke en selvlaget tro eller religion. Det er faktisk nødvendig å tro det Bibelen forkynner her for å være et Guds barn. Derfor er vi ved kjernen nå.

.

1. Først: Jesus døde for oss. Det er hovedsaken i kristendommen. Uten det, blir det bare en moral eller filosofi. Gjennom hele livet var døden hans mål. Og døden var ikke en vanlig martyrs død. Mange har gått i døden for en ide eller en sak de trodde på. Jesus gjorde ikke det.

.

Han døde for vår synd. Det kommer vi alltid tilbake til når vi taler om frelse. Jesus betalte vår synderegning da han hang på korset på Golgata. Der tok han dommen og straffen i vårt sted. Det er et stort budskap.

.

Dermed er Golgata fristedet vårt. Det er vå eneste redning. ”Er det underlig at jeg er glad,” står det i en sang. Luther forklarte dette fint til den andre artikkel i katekismen: ”Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død.” Det er flott sagt!

.

Og det stemmer så godt med det Paulus skriver andre gang til korinterne: Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” (2. Kor. 5, 21). Dermed synger vi med stor glede og frimodighet: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens frelser alt nu. Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu…” Slik sang en 32 år gammel forkynner i 1895. Og slik synger vi. Dette er vår faste tro.

.

Så sier Paulus: Dette er etter Skriftene. Det fins altså profetord om Kristus og frelsen i GT. Ett av dem er dette: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger … Jes. 53, 5. Og det fins mange andre. – Dette er frelsen – og vårt vitnesbyrd om Jesus! Men der er mange andre. Hele Bibelen er full av profetier om Messias, helt fra syndefallets dag, 1 Mos 3, 14f. Da var seieren over synd og Satan forkynt, og på Golgata lød seiersropet: Det er fullbrakt! Mot slutten av GT skriver Sakarja: ”For ditt paktsblods skyld vil jeg også utfri dine fanger,” Sak. 9, 11.

.

Det står også noe om Jesus på korset, en hemmelighet som verden ikke forstod: ”Da Jesus visste at nå var alt fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sier han: Jeg tørster.” Johs 19, 28. Han var klar over at det var hans siste time, og at nettopp da skulle Skriften oppfylles. Og da han hadde fått noe å drikke, lyder ropet: Fullbrakt! over folkemengden langfredag.

.

2. Dernest: Jesus ble gravlagt.

Graven er bevis på død – og han var et menneske som også måtte ned i graven. Alle som så det, regnet med at nå var det slutten på Jesu liv. Til vanlig er det slik, menneskelig talt. Og mange regner med i dag at graven er slutten. Der er ikke noe mer for et menneske, sier man. – Og da forregner de seg grovt. Det kommer en ny dag etter den kalde grav. – Også graven er forutsagt i GT, Jes. 53, 9.

.

3. Jesus stod opp fra graven.

Det var underet og det uventa. Ingen hadde vist regnet med det for alvor. Styresmaktene var litt usikre, derfor satte de ut vakt for sikkerhets skyld. Men om morgenen var ikke Jesus i graven lenger. Gud hadde hentet ham.

.

For nå hadde Guds Sønn seiret ikke bare over synden på jord. Han hadde seiret over døden og viste seg dermed som seiersherre over evigheten. Det er han som bestemmer den. Nå hadde Gud godtatt frelsesverket og skrevet sitt segl på det. Alt står og faller nå med Jesu oppstandelse. Dersom ikke det var tilfelle, ville alt være forgjeves. Det ser vi f. eks. av v. 14ff.

.

Oppstandelse.

I v. 20 kommer seiersropet fra Paulus: Han roper det ut r alle hav og land: NÅ er Kristus oppstått! Dermed har han sikret oss en plass i himmelen. Dette er også etter Skriftene. I Salme 16, 10 det f. eks. : Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse. Historien om Jona er også profetisk: Etter tre dager i fiskens buk ble han kastet på land. Jfr. Mat. 123, 29f.

.

Hva gan har vi av Kristi oppstandelse spør Pontoppidan i sp. 462. Da svarer han: ”Derved stadfestes vår tro på en fullkommen betaling for våre synder, da vår formilder er sluppet ut av dødens fengsel. Og: Vi får kraft til å stå opp fra den åndelige død og vandre i et nytt og hellig liv, og til sist skal våre legemer oppstå til salighet.”

.

Den fattige sangeren Halmrast synger så fint:

.

Ӂ, salige stund uten like,

han lever han lever ennu.

Han vandrer i seierensrike,

min sjel hvorfor sørger da du?”

.

4. Han viste seg for folket.

Flere ganger viste Jesus seg både for de 11 disiplene og for andre folk, en gang viste han seg for 500 på en gang, v. 6. Det må ha vært et veldig og mektig møte. Og hvorfor gjorde han det? Han visste nok at mange ville tvile på dette, derfor måtte han bevise det for sine. Det var virkelig slik. De behøvde det den gang, og vi trenger å lese om det for å se: Jo, han lever virkelig. Folk flest kunne nå spørre disiplene. De hadde et fast vitnesbyrd om dette.

.

Paulus kunne også vitne: jeg har sett ham, v. 8. Alt er ordna, frelsen er ferdig. Og vi som har møtt ham i troen, vitner også om det: Han lever, jeg har sett ham med troens øye. Han tok også min synd, og jeg vet jeg er fri.

.

Sikkert vil noen tvile – slik

140) 1. Kor. 16, 8-9.

En stor dør.

1. Kor 16, 8-9.

Paulus var på reis. Han var stadig ute på oppdrag fra sin mester for å forkynne evangeliet. Paulus’ liv stod i misjonens tegn. Nå ville han være i Efesus til pinse. For nå opplevde han to ting som var av betydning for ham og hans tjeneste. Noer som før var stengt, var blitt åpnet. En stor dør for evangeliet. Og dernest var det mange motstandere. Han var nok vant til det, men kanskje ikke i det omfang han merket nå. Da gjaldt det å stå fast i tjenesten og ikke dra seg unna. Derfor ble han der til pinse.

.

1. En dør.

Her betyr det en ny åpning for hans tjeneste. Den hadde vært stengt, men just nå så han muligheter som han ikke hadde hatt før. En slik dør ville han gå inn gjennom. Paulus var misjonær og hadde syn for at alle skulle høre evangeliet. Derfor lette han stadig etter nye steder å forkynne i.

.

Hva Paulus tenkte på konkret her, sier han ikke. Og han vet ikke alltid hvor han skal reise. Han tar ett steg om gangen. Det ser vi av v. 6. Han vil ha følge av leserne på reisen videre – ”hvor den nå går”. Det viser at han var ikke sikker på hvor neste reis gikk hen, han måtte være åpen for Guds ledelse. Noen ganger stenger han dører og andre ganger åpner han.

.

2. En stor dør.

Den åpne døren for Paulus denne gang var stor, sier han. Det må bety at det er store og mange anledningen til å vitne om Kristus og å vinne nye for ham. Han har mye å gjøre i Guds rike der og har ikke tid til å reise bort ennå.

.

Den er åpnet, og det betyr her at mulighetene vil fortsette en tid (i perfektum). Det er nok derfor han vil være i Efesus til pinse når anledningene er så store der.

.

3. Døren er virksom.

Ordet virksom passer ikke så godt på en dør, så Paulus mener trolig at han kan være virksom ved å gå inn gjennom denne døren. Døren eller anledningene gjør at Paulus kan virke mye for Gud. Det er flere steder der han kan forkynne evangeliet og mange lytter oppmerksomt til det han sier. Folk er interessert i budskapet og gir ham ny frimodighet til å arbeide.

.

Den latinske Vulgata-oversettelsen har her et interessant ord. Ved å forandre en bokstav i det greske ordet, har noen latinske oversettelser inkl. Vulgata oversatt ordet ”virksom” med ”synlig”. Det gir også god mening, selv om den ikke finnes på gresk. Den gamle syriske oversettelsen Peshitta (i G. M. Lamsas oversettelse) er slik: ”For en stor dør, full av anledninger, er åpnet for meg.”

.

Alle steder er dermed betydningen i hovedsak at Paulus nå har nye og store muligheter for misjonsarbeid. Nye områder skal høre ordet om Jesus og flere om mulig bli vunnet for Gud. Ordet ”virksom” viser Paulus’ misjonssinn, noe vi alle skulle hatt mye mer av.

.

4. Paulus møter motstand.

Er dette så uventet og uvanlig? Nei. Det viser seg overalt at der Guds rike går fram, der kommer også motstand. Apg. 19 viser hvordan det var i Efesus. Misjons-og vekkelseshistorien viser dette gang etter gang.

.

Det er ikke så underlig. Den Onde følger nøye med forkynnere og misjonærer og vet at om det lykkes for dem, vil han tape ”medlemmer”. Derfor setter han inn alle krefter for å hindre Guds rike. – De mange motstandere var trolig både jøder og hedninger. Men Paulus ville ikke forlate byen av den grunn. Det var en Åndens bekreftelse på at han var Guds tjener. Og han ble ikke motløs ved motstanden. Den egget ham enda mer til å stå fast i troen og arbeidet.

.

Slik er Paulus et eksempel for oss til å virke for Gud uansett hva som skjer. Når Gud er med, kan ingen ting egentlig skade oss. Det vil alltid fremme Guds sak. Men vi er kanskje mange ganger for redde. Vi skulle heller følge formaningen i v. 13: ”Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke!”

.

onsdag 23. september 2009

139) 2. Kor. 1, 3-5

Trøst. 2. Kor. 1,3.

Paulus taler av erfaring, han hadde levd i trange tider og visste hva trengsel var. Den var ”over all måte tung”, v. 8-9. Ja, den var tyngre enn han maktet å bære den og trodde han skulle dø. Derfor behøvde han hjelp og trøst. Slik er det til tider med oss alle. La oss se litt på den himmelske trøst i dag.

.

Gud er all trøsts Gud, står det. Det er et fint navn på vår Gud blant de mange navn han har. Han kalles også bl. a. All nådes Gud og Håpets Gud. Og Paulus lover og priser Gud for det, som David i Salme 103. – All trøsts Gud betyr at han trøster på flere måter etter som vi trenger det-

.

1. Verden

gir aldri sann trøst. Det er ingen fred for de ugudelige, og de blir uten trøst i evighet. Derfor er det trøstesløst og håpløst å leve i Verden og å dø som er verdslig menneske.

.

2. Falsk trøst.

Dikteren Arne Garborg skrev en gang: Når eg skulle vera glad, måtte eg gløyma Gud. Men det er ikkje den rette veien. Å innrette seg etter verden og bare for dette livet er farlig. Hvorledes kan folk leve som om evigheten ikkje eksisterer? Den evige tanke er jo født i vårt sinn. Det er derfor vi er urolige for døden og det som siden kommer.

.

Men falsk trøst kan også gis med en falsk religion. På Jeremias’ tid skjedde det. I kap. 6, 14 leser vi: De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred, fred! Og det er ingen fred. En lettferdig legedom er bl. a. at man ikke taler alvorlig om omvendelse og at troen blir en slags gjerning vi selv utfører og ikke hvile på Kristi verk.

.

Det kan også være krav om å gjøre noe ved siden av Jesu gjerning uten at man kaller det en gjerning. Derfor er vi forsiktige med å tenke at mennesker som tilhører en eller annen sekt, er frelst. Spørsmålet er alltid: Hva bygger de på?

.

3. Sann trøst.

Den finner vi bare i Kristus og alene i ham. Gud trøster aldri et menneske i synden og verdsligheten. Da kaller han folk til omvendelse som medfører at de skiller seg fra andre guder. Sann trøst er å hvile på Kristi fullbrakte gjerning i døden på korset. Troen er ikke noe vi må utfører eller gjøre for Gud. Det er å ”slippe sin egen herlighet og fly til nådens klippe, til Jesu kjærlighet”, som sangeren sier.

.

4. Nok trøst!

Gud har nok trøst til alle. Og han kan hjelpe deg i alle situasjoner. Det er sant som profeten sier: Herren trøster sitt folk, Jes. 49, 13. Kristenlivet er på denne måten en vandring i Guds trøst. Og det er nettopp hvilen i Gud. Vi skal ikke streve med å bli glad. Vi får leve i Guds glede og hvile på det han gjør for oss.

.

5. Guds gaver:

Vi må se på noen av Guds gaver til hans barn her i verden. Der finner vi den rette trøst.

a) Syndenes forlatelse.

Gud tilgir all vår synd når vi bekjenner, og han gjør det av nåde. Ef. 1, 7 og 2, 8. Den som kommer til Jesus og tar imot ham, får retten til å være Guds barn. Joh. 1, 12. Profeten Jesaja skriver et herlig ord i kap. 44, 22: ”Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky.” Da er det ikke mye igjen av vårt gamle liv. Sangeren sier: Gud glemmer min synd der ved Golgata høy, han glemmer min synd, men erindrer meg.

.

Når Paulus spør slik i Fil. 2, 1: Er det da noen trøst i Krists, er svaret et rungende ja. For i det kapitlet taler han nettopp om Kristus som ble menneske for oss, v. 6-11. Bekjenn derfor din synd for Gud og se hva ordet sier: Han tilgir din synd. Kan du få noen bedre trøst da?

.

b) En trygg grunn.

Gud viser oss at vi står på en trygg og sterk troens grunn. Vår tro kan være svak og er det som oftest. Men det betyr lite når grunnen vi står på er sterk og urokkelig. Og vi får bygge vårt liv på Kristi kors og ikke på følelser eller vårt eget kristenliv. I denne sammenheng er det Jesu liv som betyr noe.

.

Og denne grunnvoll er evig. 2. Tes. 2, 16. Vår frelse er bygget på Guds verk som ble planlagt i evigheten. Da ble frelsen til i Guds øyne. På Golgata skjedde det synlig for vår skyld. Noe skjedde i historien som alle kan se og lese om. I Guds ord ser vi at denne grunnvoll er trygg og sikker til evig tid.

.

c) I sorg og nød.

I kap. 7, 6 i dette brevet skriver Paulus at Gud ”trøster de nedbøyde”. Det kan være på grunn av sykdom og sorg og savn og mye annet. I alt dette kommer Gud med trøst. I kap. 7 var det Titus som kom til Paulus, det var trøst for ham å se en Jesu venn og medarbeider. Han fortalte om hvordan menigheten i Korint nå var blitt nidkjære. Og det gjorde ham glad. For de hadde omvendt seg fra sine synder. Trøsten var og førte til glede for en Guds forkynner når han så at arbeidet bar frukt. V. 7-9.

d) I døden.

Alle mennesker har et urolig forhold til døden, i alle fall til tider i livet. Noen dør her i tiden og andre vil oppleve Jesu gjenkomst direkte. De vil unngå dødens smerte. Men ennå er vi i verden og må gjerne gå gjennom dødsskyggens dal og oppleve selve dødsøyeblikket. Det gruer mange seg for.

.

Gud trøster oss i døden ved at han selv går med oss gjennom den mørke dalen. Når vi bare ser det i Ordet, vil vi også kunne smile i døden i Jesu navn. Og det er ofte det som kommer før døden, vi gruer oss for. Mange opplever store smerter ved sykdom og ensomhet i sin siste tid. Det er forståelig og vondt. Likevel skal vi vite at også da er Jesus ved vår side.

.

Døden er en vinning, sier Paulus. Fil. 1, 21. For en troende er jo døden en port inn til herligheten og den salige himmel. Da er vi fri alle prøvelser og smerter. Han har lovet å utfri alle som frykter døden, Hebr. 2, 15. Når han kommer i sky, vil han hente alle sine venner hjem til sitt himmelske rike. Da er all sorg slutt, og vi opplever en evig trøst. 1. Tes. 4, 13-18.

.

5. Hvorfor?

Paulus sier noe viktig her. Vi blir ikke trøstet først og fremst for å få det godt her i livet og bli lykkelig. Nei, han sier det skjer ”for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud”, v. 5. Det er altså erfaringen av Guds trøst vi skal bruke for å hjelpe andre. Vi kan ikke hjelpe andre lenger enn vi selv har fått hjelp. Slik er det i Åndens verden, slik det også ofte er i det verdslige liv.

.

Ånden må altså lære oss for at vi skal kunne lære andre. En god lærdom i den åndelige verden er faktisk motgang. Så tillater Gud det, ydmyker oss og gjør oss helt avhengig av Ham – for at vi skal vise andre veien. Må Gud gi oss nåde til å være tålmodige i det han sender i vår vei. Han har en plan med det. Amen.

.

138) 2. Kor. 2, 12

En dør. 2. Kor. 2, 12.

.

En dør er en mulighet og sjanse for den som går inn der. Døra er også et skille. Det er også mange dører som åpner seg, selv om det også finnes stengte dører. Her skal vi stanse ved noen åpne dører.

.

1. Livet.

Selve livet er en gave. Da vi ble født, ble livets dør åpnet for oss. Noen får leve lenge og nyte mange år av denne Guds gave. Mange er friske i lang tid, og arbeider i mange år til nytte for samfunnet og har hobbyer og familie når de blir gamle. Gud vil noe med oss og har en oppgave for vårt liv. Det gjelder å se og lytte til hva Gud vil med oss.

.

Noen får ikke anledning til å bli født. Noen ganger er det sykdom og komplikasjoner som stanser fosteret. Andre ganger er det mennesker som griper inn i Guds skaperverk, og fosteret blir abortert. Bare i Norge går ca. 15.000 små liv tapt på den måten. Noen vil ikke ha bryderiet med et nytt barn, andre gjør det i en fortvilet situasjon kanskje etter voldtekt og overgrep. Det kan finnes mange grunner menneskelig sett, men å ta liv er synd. Det må vi ikke komme bort fra. Livet er en hellig gave, og vi har ikke lov å tukle med den.

.

For den som kommer til Gud og bekjenner sin synd, er det også tilgivelse for slike synder. Derfor skal du være frimodig og gå til han i dag. Han tar imot syndere med åpne armer.

.

2. Frelsens dør.

Viktigere enn alle andre dører er frelsen fra Gud. Det er Nådens dør framfor alle andre. Av natur er vi utestengt på grunn av synden. Som et uttrykk og symbol på det ble Adam og Eva jaget ut fra Edens hage der Gud vandret. Alle mennesker er født utenfor hagen og dermed født i syndens rike.

.

Jesu komme ble en døråpner. Han sa at han var døren, Joh. 10, 9. På korsets tre ropte han ”Fullbrakt!”, og ble døren vidåpen for hele verden. Joh. 19, 30. Det viste han ved å frelse en røver mens han hang der. Og Peter visste at han var den enste vei inn til Gud. Derfor sa han etter pinsedag: Det er ikke gitt noe annet navn under himmelen, som vi skal bli frelst ved. Apg. 4, 12.

.

Nå kaller han stadig på syndere. Han sier: Kom, og ta imot. Den som tok imot ham, gav han rett til å bli Guds barn. Joh. 1, 12. Og du føler og tror at du ingen rett har, vil han gi deg retten til Guds rike. Det greske ordet for rett blir også oversatt med makt og kraft (engelsk). Det gir oss en god tanke: Du får ikke bare rett til å bli frelst, han gir deg også kraft til å gå inn døra og å leve som en kristen. Du behøver ikke å stole på deg selv. Lydia Baxter skrev en fin sang: En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer. Gå inn du også!

.

3. Bønn.

For den som blir frelst, åpnes bønnens dør på en forunderlig måte. Du kan sitte, stå eller falle på kne og med follede hender tale med din Frelser og Gud. Bønnens dør er alltid åpen. På dansk synger vi slik: Veien oppad er fri ---. I en annen sang lyder det slik: Gud hører bønner i dag som før…

.

Vi har Jesu ord om bønnesvar. I Mat 7,7f er det et kall til å be, og samtidig gir han løfte om svar: Hver den som ber, han får. Han sier ikke at vi skal få akkurat det vi ber om. Men han vil alltid gi oss det som tjener hans rike og oss best. Og det vet han bedre enn oss.

.

Daniel er et fint eksempel på et bønnemenneske. I hans bok kap. 6, 11 står det at han åpnet vinduer i sin sal mot Jerusalem og ba tre ganger daglig selv om det ville medføre straff og fengsel. For han visste at bønnens dør var åpen og nødvendig for ham som en Guds mann. Nå skal vi også tenke slik. Bønnen er selve livsgnisten i vårt trosliv. Uten den dør alt.

.

4. Himmeldøren.

Til slutt må vi stanse for den himmelske dør. Johannes fikk et blikk inn i selve himmelen, han så en dør som ble åpnet i himmelen. Åp. 4, 1. Guds tanke var at menneskene skulle komme dit når de dør. Men mange trår ikke på dette og nekter å følge kallet fra Gud. De blir stående utenfor i evighet.

.

Men de frelst får plass der. Du vil vel også gå med? Det blir den siste dør vi går inn gjennom, og det rommet som åpner seg da blir vår evige bolig. Det er de troendes håp og lengsel å komme dit. Åp. 21, 1ff og kap. 22, 1ff. Nå synger vi med rette:

.

Hvor salig da den

Som når alt farer hen

Har Jesus og himlen igjen.

Og visere lyder en sang slik:

Og når han kommer i det blå,

Er kristens kamp til ende.

Hva troende i speilet så,

De salige skal kjenne.

tirsdag 22. september 2009

137) 2. Kor. 3, 15-16

2. Kor. 3, 15-16.

Et dekke

.

Her er tale om et åndelig dekke. Det er synd og vantro som gjør at folk ikke forstår frelsen og hvor nødvendig den er. Folket er åndelig blinde. De gamle sa det gjerne slik: ”De er blinde som kattugla i sola.” Det åndelige er en dårskap for mange. Kap. 4, 3-4.

.

I sammenhengen står det om noen jøder som leste Mose lov uten å forstå selve grunntanken. Da sier Paulus at det er først når de omvender seg til Gud, at dekket blir tatt bort. Det gjelder ikke bare dem, men alle mennesker. Guds rike er en gåte for alle folk, inntil de gir seg over til Gud og tar imot frelse. Det er en av grunnene til at diskusjon om åndelige spørsmål med verden, er så håpløse. De begriper ikke selve hovedtanken med kristen tro.

.

Derfor sier Paulus: Til denne dag. Det er ikkje blitt lettere å tro evangeliet i vår tid enn før. Synden og verden og vårt eget hjerte er det samme som før – selv om utviklinga har gått videre i det ytre.

.

Når det omvender seg, står det. Det viser tilbake på hjertet. Å omvende seg er her å utlevere seg til Gud med alt vi har. Der ligger ofte feilen for oss mennesker. Vi gjemmer så lett på noe. Ordspr. 23, 26 sier: Gi meg ditt hjerte. Det har en egen evne til å løse oss fra verden, når vi gir oss til Gud slik.

.

Og da blir dekket tatt bort. Du får åpne åndelige øyne og begynner å se på en annen måte. Noe av det du oppdager da, er dette:

.

1. Du ser Gud.

Han er en annen enn du trodde han var. Han er ikkje gammel og snill og ubetydelig. Du ser den virkelige Gud, ikkje han du hadde tenkt ut i ditt hjerte eller slik folk flest forestiller seg at han er.

- Du så at han var hellig. Du satt nå ved siden av profeten Jesaja i templet, og hørte serafene rope: Hellig, hellig, hellig er Herren. Jes. 6, 3. Det betyr at han tåler ikkje synd. Alle vi som har vært der, vet at da skjelver vi. Vi blir små. Og Gud er så uendelig stor.

- Gud er også rettferdig. Og da skjønner vi at han må straffe synden. Den er jo brudd på hans egen hellige lov med trussel om straff. Esek. 18, 4: Den som synder, han skal dø. I dette lyset er vi forbrytere framfor Gud. Det er det frykteligste syn du kan ha av deg selv. Har du egentlig sett noe av det? Det er ikkje sikkert at du ser alt på en dag. Men lever du i lyset, vil du oppdage deg selv slik Gud har sett deg. Da kan du ikkje flykte unna.

- Gud er faktisk dommer. Han har fastsatt en dag da han skal dømme denne verden. Da skal hele verden stå for hans hvite trone. Åp. 20.

.

2. Da ser vi oss selv.

Kanskje har noen av oss ikkje sett oss selv i dette lys. Eller kanskje du prøver å glemme det, for det er ikkje et behagelig synd. Hva viser Ånden oss nå, er det noe spesielt?

.

- Han vil du skal vite at du er en evighetsvandrer. I Hebr. 9, 27 tales om døden – og deretter dom. Djevelen er ivrig etter å vise oss denne verden, hvor vakker og nyttig den er. Mat. 4, 8-9. Men han skjuler evigheten. For der strekker ikkje han til. Asaf sier i Salme 73, 24: Deretter tar du meg opp i herlighet.

.

Her ser vi forskjellen på frelst og ufrelst når dette livet er slutt. Der er kanskje ikkje så stor forskjell i hverdagen vår nå. Men etter døden inntrer den soleklare ulikhet. Noen får deretter en dom – til evig fortapelse. Andre har en herlighet i vente. Hvilken ”deretter” har du?

.

Han viser deg også synden, slik at du ser den på en annen måte enn før. Alle er syndere. Rom. 3, 23. Men vet du hva det betyr? Lenge har du kanskje trodd at synden var ubetydelig, alle er jo syndere! I Guds lys ser du nå at du er på feil vei. Du står i bunnløs gjeld til den hellige Gud, og har ikkje en øre å betale med. Du er en forbryter mot Gud, og det skal du stå til regnskap for.

.

Hvis du er villig til å erkjenne det, viser Ånden deg noe mer:

.

3. Du ser Jesus.

Ja, du har hørt om ham før. Men dette blir på en annen måte. Nå er han ikkje lenger historie for to tusen år siden. Nå står han ved din side. Og han gir deg et kjærlig blikk som han viste Peter i påsken. Han hvisker i ditt redde øre: ”Eg er det Guds lam som bar verdens synd – og dine synder er regnet med der. Det var eg som ropte: FULLBRAKT på korset. Da ble din frelse ferdig.

.

Og nå tilgir eg deg alt sammen. Eg døde jo for deg, for at du skulle bli frelst. Eg var uten synd, men ble gjort til synd i ditt sted. 2. Kor. 5, 21. Vil du tro meg på det?

.

Da ser du også: Dette er nok. Du får det gratis, av nåde ved troen på Jesus. Det trengs ikkje noe mer. Nåden betyr at det er nok. Ef. 2, 8. Det er derfor vi synger på møtene:

.

Det er nok det som Jesus gjorde, det er nok det som han har sagt.

.

Kom derfor til ham i dag. Han tar bort dekket, v. 18. Du får leve i Guds herlighet, og du ser mer og mer av den i livssamfunnet med Frelseren: Fra herlighet til herlighet. Og alt dette er Åndens gjerning.