Det jeg har.
Apg. 3, 1-10.
.
Det var ved bønnens time at Peter og Johannes gikk til templet for å be, etter jødisk skikk. Det var den niende time etter jødisk klokkeslett, som tilsvarer kl. 3 em. De gikk sammen, står det. Det er ofte hjelp i å være flere, både i glede og sorg. Det er også godt å være flere når vi skal hjelpe andre i nød. Slik var det her.
.
Det kom en vanfør av fødsel og hadde levd som lam i over 40 år (kap. 4, 22). Det var nok en tung skjebne å slite med. Også i dag møter vi slike folk. Menneskelig sett kan vi gjøre lite for dem, med unntak av praktisk hjelp og oppmuntring.
.
Men det er en annen nød som faktisk er større og som gjelder oss alle. Det er synden. Vi er åndelig vanfør og lam fra fødselen av, som David sier i Salme 51, 7. Her kan vi heller ikke gjøre noe. Vanlig menneskelig trøst til synderen blir feil. Det er det visst ikke alle som tenker på. Vi må ut av synden og ikke bli trøstet i synden.
.
Denne mannen ventet å få noe. Han satt hver dag ved templet, ved en av inngangene, ved den tempeldør som kalles Den fagre. Der gikk det nok mange folk forbi på vei inn i templet. Her satt han med sin tiggerpose og ba om penger. Hans selvfølelse må ha vært låg etter disse mange tiggerår. Han hadde nok sett mange gå forbi uten å gi noe og kanskje med et forarget blikk.
.
Så kommer disse to disiplene. Det er kort tid etter pinse. Og de fikk den samme tiggerbønn som alle andre. Peter så på ham og innledet samtalen. Men disse to var ikke rike, de hadde ikke penger eller annen verdi å gi ham.
.
Sølv og gull har jeg ikke, sa Peter. Han dempet nok forventningen med det. Peter hadde likevel noe mer i tankene. For av seg selv kunne han ikke gjøre noe. Her måtte det sterkere saker til. Og disippelen hadde noe mer, og det ville han gi bort. Slik er det med oss også. Vårt eget kan ikke hjelpe. Men vi har Guds ord, evangeliet om en ferdig frelse som tilbys alle mennesker. ”Det jeg har,” sier han.
.
Peter var en benådet Herrens tjener med rike nådegaver. Nå kjente han kraften i seg, Jesus var der ved tempelporten ved sin Ånd. Fylt av den sa han: ”I Jesu Kristi nasareerens navn – stå opp og gå! Nå grep han mannens høyre hånd og reiste ham opp. Underet skjedde. Gud helbredet mannen. Det var ikke noe ved Peter som gjorde dette. Det var navnet Jesus og det han representerte.
.
Det er også tydelig at mannen selv forstod at det skjedde ved Gud. Han sprang opp og gikk omkring og gikk inn i tempelområdet ”og sprang og lovpriste Gud”, v. 8. Han skulle ha takk og ære. Peter og Johannes forsvinner liksom bort fra skueplassen. De hadde gjort sin gjerning, som en pekepinn fra Gud selv. Alle som var der skjønte også at dette var Guds verk. Derfor ble det et stort lovsangskor på tempelplassen denne dagen. Likevel ville ikke mannen forlate sine hjelpere, v. 11. Han var sikkert usigelig takknemlig for denne hjelpen, og slike hjelpere er det naturlig at vi ønsker å ha kontakt med.
.
Hva har vi å gi våre medmennesker? Vi møter dem hver dag. Noen kommer til møter og gudstjenester. Hva gir vi dem? Det er viktig i dagens situasjon med så mange tilbud. Jo, vi har noe som passer for alle og som hvert menneske behøver:
.
1. Guds ord.
I vår del av verden og svært mange andre steder er Bibelen tilgjengelig språk som mange forstår. De folk som ennå ikke har Ordet på sitt eget språk, må så langt det er mulig får det. Noen organisasjoner arbeider aktivt for dette, f. eks. Wycliffe.
.
Hos oss finnes det mange bibler, både privat, på bibliotek og for salg. Men vi må også sørge for å gi dem Guds ord når vi taler og har møter. Vår forkynnelse og våre vitnesbyrd bør være mer fylt av Ordet fra Gud enn våre egne tanker og opplevelser. Det er noen ganger frustrende å høre folk bruke mye tid til å fortelle om seg selv i stedet for å fortelle om Jesus. Det må ikke være slik iblant oss.
.
Heller ikke skulle vi bruke mye tid i møter m.m. til å forklare hva de ulike retninger og teologer forstår om bibelordet. Det er ikke åndelig mat for sjelen, men er ofte mer egnet til å rive ned troen enn å bygge den opp. Når vi sitter på et kristelig møte, er vi oftest lite interessert i å høre hva taleren mener. Det kan ikke hjelpe oss. Vi har mange slike talere nå. De strør om seg om sine egne tanker om bibelordet, og noen er flinke diktere i så måte. Ta heller fram Gudsordet, si hva det står der. Det kan være godt for mange av oss å gjøre som Luther sa til prestene i kirkene etter reformasjonen: Stå hurtig opp, tal hurtig det du skal si, sett deg hurtig ned igjen.
.
Vi skal ikke regne om alt som Bibelen forkynner her. Det er en lang bibeltime. Men noe kan vi huske: Bibelen taler om synd – alvorlige ord om synden hos hvert eneste menneske. Det må vi ikke unnlate å fortelle folket. Dernest taler den mye om frelse fra synden. Dette er hovedsaken. Gud taler mindre å befri oss fra ytre nød og vansker, selv om han også kan gjøre det. Men hva hjelper det med hjelp i menneskelivet, hvis vi ikke er himmelborgere?
.
Bibelen taler om kristenlivet her i verden og sier mye som svar på spørsmålet: Hvordan skal vi leve? Det skal vi ikke glemme for vår egen del og for våre tilhørere. Vi må lære å leve rett, og det kan vi bare i Bibelen.
.
2. I Jesu navn.
Det var Peters utgangspunkt. All hans myndighet og kraft og gjerning var knyttet til Jesus. Jesu navn står som fellesord og symbol på hele Guds gjerning i Kristus. Når han påberoper seg dette navnet, har han egentlig hele treenigheten og dermed Gud makt bak seg. Det er ikke Peter som helbreder, det er Gud selv. Jesus er hans kanal inn i en syndig verden.
.
Det er på samme måte med oss. Når vi taler og ber i Jesu navn, er det hans gjerning vi bygger på. Derfor er det galt å si at et menneske kan helbrede syke. Det kan ingen. Men Gud kan. Og noen ganger bruker han noen mennesker på en spesiell måte for å lede sin kraft inn til den syke. Og her ligger flere under. Han kan helbrede en syk, men gjør det ikke alltid. Han kan bruke et menneske som sin kanal, men ser ikke ut til å bruke alle. Derfor skal dette skape ydmykhet og gjøre oss lågmælte når Guds gjerning skjer på jord.
.
Bibelen er veldig tydelig på at bare Jesus kan frelse en synder. Det ser vi allerede i neste kapittel, kap. 4, 12. Han er den eneste vei til Gud og til himmelen. Derfor kan vi aldri unngå å tale om Jesus. Han må være midtpunktet i våre møter og vår forkynnelse. Og det blir så godt på møtene når Jesus blir opphøyet ved at syndere priser og takker ham for frelsen. Ekte tårer kan rinne fra gamle og unge når verset lyder: Ved den navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.
.
Frelsen sagt på en annen måte er syndenes forlatelse. Og Bibelen forkynner at det skjer ved Jesu navn. Apg. 10, 43. For det var han som betalte våre synder, led døden og tok straffen og utholdt Guds vrede som vi burde tatt. Han blod fløt for vår synd og vi kan bli fri hos ham. Han er veien, sannheten og livet. Joh. 14, 6. Den eneste adgang til liv liv. ”Derfor synger jeg bare om ham.”
.
Og så sier Bibelen at dette navnet er veig, Salme. 72, 17. Det skal aldri forgå. Og da vil det også beholde kraften og frelsen så lenge verden står og folk kan komme for å bli frelst. ”Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd.” Det er alle de nyfrelste. Du også kan komme til ham nå, kom i Jesu navn.
.
3. Stå opp.
Også det sa Peter. Og der og da viste det at mannen kunne ta Peter på ordet – og han ble frisk. Og dermed forlot han plassen sin ved tempeldøren. Et nytt liv begynte nå.
.
Slik er det i vår tid også. Som troende bryter vi med verden og synden. Du har fått noe nytt og mer verdifullt. Djevelen vil friste deg mange ganger til å prøve litt av synden og tøye grensene for rett og galt. Da er det viktig for oss å tenke: Min plass i verden er tom – og den skal fortsatt være det. Jeg har ingen ting der å gjøre. Vi kan sitere den gamle Johan Arndt som sa: ”Forlat alt, så får du ved troen alt!” Og det er mye bedre enn alt det du hadde i verden. For det har himmelluftning over seg. Lønnen blir stor når vi en gang er framme.
.
Vil ikke du også være med?
.
