De første kristne.
Apg. 1, 6-11.24-26.
.
I Acta 1, 6-11. 24-26 får vi noen glimt av hvorledes de første kristne var. Vi møter Guds rike på jord - det som ikke er av denne verden. Joh. 18, 36. Hva sier dette avsnittet om dem?
.
De hadde Åndens kraft, 1, 8. Det er Guds rike i oss. I oss selv er vi kraftløse og fattige. Ingen nådde fram ved egen hjelp. Her må vi nøye oss med å vise noen hovedtrekk ved Åndens gjerning:
.
a) Ånden skal lede oss til hele sannheten og minne oss om alle ting. Joh. 16, 13; 14, 26. Kraften fra Gud er avhengig av om vi lar oss lede av den. Det er et spesielt viktig poeng. Han skal lede oss når det gjelder frelse og kristenliv. Men her er det viktig å merke seg: Ånden taler alltid i samsvar med Guds ord, Bibelen. Joh. 16, 13. Svermeriet kommer lett der dette ikke er klart og tatt hensyn til. Vi taper kraft når vi ikke er lydige mot denne påminnelsen.
.
b) Ånden skal overbevise om synd, rettferdighet og dom. Joh. 16, 8ff. I oversettelse av 1978 heter det: Han skal gjere det klart... Ingen blir overbevist i åndelige spørsmål med argumentasjon eller menneskelig visdom. Menneskene har alltid motargument og selvforsvar, særlig om synd, rettferdighet og den endelige dom. Guds Ånd må gjøre det klart. Til mer vi regner med det, til mer kraft eier vi i tjenesten. Det viser hvor uduelige vi egentlig er.
.
c) Ånden skal vise oss Kristus. Joh. 16, 14: Han skal herliggjøre meg. Vi eier kraft fra Gud i den grad Kristus blir stor og herlig for hjertet. Et eksempel er Tomas. Han var vantroende, men Jesus viste ham sine sår. Da sa Tomas: Min Herre og min Gud. Joh. 20, 27-28. Se Jes. 53, 5: Ved hans sår har vi fått legedom. Og Peter sier: Han bar våre synder... 1. Pet. 2, 24. Å være en kristen er å leve ved Jesu sår. Det er det eneste stedet vi er fri synden - da kommer frimodigheten og kraften. Brevene i NT viser oss at de første kristne var mye opptatt av dette.
.
De vitnet om Jesus, 1, 8. Dette er Guds rike omkring oss og ved oss - en grunntone i misjonen. Vitnesbyrdet er ikke om oss selv, det er heller ikke små taler. Det er det selvopplevde sammen med Jesus. Joh. 3, 11; 1. Pet. 2, 9. Å vitne er å fortelle om det Jesus har gjort for oss. Misjon er også dette: å vise andre hen til Jesus, ikke først og fremst å hjelpe dem sosialt eller politisk/økonomisk. De første kristne så det klart. derfor la de alltid mest vekt på å forkynne Kristus. Apg. 8, 5. Men de glemte ikke det sosiale, 11, 29. Vi tar med et par ting om vitnetjenesten:
.
a) Alle skal være med. Å vitne er ikke oppgave for spesialister
men for hver og en som har møtt Jesus. Vi kan vitne både ved ord og gjerninger, 1. Pet. 3, 1. Joh. 15, 26-26. Ordet sier at Ånden skal vitne (Åp. 22, 17), men også vi! Spørsmålet er da: hva slags vitne er vi? Gir vi andre et godt bilde av Kristus? For å bli det, trenger vi kraft fra Ånden, dvs. la han vise oss Jesus og lede oss inn i Ordet og lydighet. Det gjør oss små, og det gjør oss til bedre vitner.
.
b) Vitnesbyrdet skal ut til verdens ende, dvs, alle steder. Et vitne kan aldri stanse så lenge det er steder som ennå ikke har hørt og folk som ikke tror. De skulle begynne i Jerusalem - det er hjemmet og naboen. Den vitnetjenesten er ofte vanskeligst. Men den er spesielt viktig. Deretter skulle de gå til Samaria - det var de som jødene ikke hadde samfunn med, Joh. 4, 9. Det kan være uvenner og til og med fiender. Judea var deres eget land og folk, dvs. indremisjon. Og videre skulle de gå helt ut, til verdens ende. Det er ytremisjonen. Alle folk og rike skal høre. Så stor er oppgaven. Jesus venter vi skal være med. Noen skal gå - andre skal sende. Ordren gjelder helt ut - og kraften når helt ut.
.
Vekkelsepredikanten Evan Roberts i Wales sa til de troende når han kom til et sted for å tale på vekkelsesmøter: "Det må ikke være noe mellom Gud og deg." Det ville hindre og stenge for arbeidet.
.
De ventet Jesu gjenkomst, 1, 11. Det er Guds rike i fullendelsen. da er vitnetjenesten slutt og de troende er for alltid hjemme hos Jesus. Vi har klare løfter i Bibelen om det. Noen har regnet seg fram til at Jesu komme er nevnt over 300 ganger i NT. Her får apostlene et klart løfte: Denne Jesus... skal komme igjen. Da tar han sine hjem til den evige salige himmel. da er alle anledninger til å bli frelst slutt, nådetiden er ute.
.
Da er også alle anledninger til misjon slutt, det er siste dag for vitnetjeneste, offer og arbeid for Herren. Da får de troende lønn for tjenesten, ikke etter resultatet av arbeidet, men etter troskap i tjenesten. Spørsmålet er da: finner han oss vakende og opptatt i arbeidet?
.
De første kristne levde i forventningen etter Jesu komme. Det gav kraft, frimodighet og interesse i arbeidet. Dette var nok en av hemmelighetene til at de første kristne lykkes i misjonsarbeidet: tyngdepunktet lå hos Jesus og i himmelen. Ser vi v. 11 sammen med v. 6 ser vi at problemstillingen blir dette: Hovedsaken blir ikke NÅR Jesus kommer, men AT han kommer.
.
De levde under Guds ledelse, 1, 24f. En av apostlene svek Jesus - Judas. Tallet tolv var viktig, det minnet dem om Israels 12 stammer som uttrykk for Guds folk. Og her merker vi oss det krav som ble stilt for å kunne kalles apostel: han skulle ha vært sammen med Jesus (her menes i legemlig live) og de andre fra Johannes' dåp til Jesu himmelfart, v. 21f. Oppgaven var nemlig å vitne om hans oppstandelse. Derfor kan vi ikke kalle noen apostel i dag. To menn med disse kvalifikasjoner ble stilt fram, v. 23. Hvem av dem skulle så være apostel? Her ser vi at de søkte Guds ledelse i en slik sak. De bad: Herre, vis oss du den rette. De tenkte ikke etter hvor dugelige de var eller om de var godt likt. De søkte hjelp fra Gud. Så brukte de den gammeltestamentlige måten å kaste lodd for å finne den rette. Tanken bak var at Gud da - etter bønnen - skulle styre loddet slik at det ble rett. Og alle bøyde seg for det.
.
Et annet eksempel er kap. 13, 1-4. Her var spørsmålet hvem som skulle være utsendinger til misjonsmarken. Det var trolig flere som kunne ha reist, menneskelig sett. Ånden sa, står det. Hvorledes det hendte konkret er ikke sagt. Men det skjedde vel ved en av de profetene som er nevnt der, ved spesiell profetisk åpenbaring. Vi skal huske at dette var selve åpningsfasen for misjonen. Ved alle slike anledninger finner vi at Gud bruker ekstraordinære måter. Men vi skal ikke vente med å vitne til vi får slike åpenbarelser. Vi ser også at det var et ytre kall fra de kristne (menigheten) som stadfestet det indre kallet Paulus og Barnabas hadde.
.
Vi har også et eksempel i kap. 16, 6ff. Det var også et spesielt tilfelle. Da skulle evangeliet forkynnes i en ny verdensdel - Europa.
.
Hovedsaken for oss er dette: De første kristne var villige til å følge Ånden og Guds vilje. De forandret sine planer når de ble klar over Guds vilje. Det har mye å si oss i dag.
.
