Tit. 2.11-15 NÅDE.
Vi føres nå over fra formaninger til en fin forklaring på det åndelige liv - det som er i Kristus Jesus. Grunnlaget for alt kristenliv har alltid vært og må alltid være Guds nåde. Vi bør stanse opp for dette veldige verk. Det er noe av det viktigste som skiller kristen tro og lære fra all annen religion. Ingen annen lære har en slik forkynnelse av nåde og barmhjertighet. Vi møter riktignok ordene i andre religioner, som i Bhakti-religionen i India (som er ei grein av hinduismen) og i Islam. Men ingen andre enn de kristne har en slik grunn for nåden og dermed heller ikke det samme innhold i den. Ved dette er kristendommen vesensforskjellig fra alle andre religiøse systemer.
Hva betyr så ordet nåde?
Noen gonger har vi følelsen av at ordet er blitt en klisjé som brukes flittig. Men har vi dermed begrep om hva ordet virkelig betyr? Hva tenker vi på når ordet blir nevnt?
Kort kan vi summere det opp slik: "Det greske ordet Kjaris betyr, som det hebraiske chanan, å vise yndest, velvilje mot noen.Gud gjør det fritt uten å vente noe igjen. Nåde er Guds uforskyldte gave i Kristus til alle mennesker. Når han tilbyr denne gaven, tar han aldri hensyn til hva menneskene er i seg selv. Derfor gjelder nåden alle. Ordet betegner særlig Guds nåde og velvilje mot menneskeheten eller til ethvert individ, som en frivillig handling, utelukker fortjeneste og hindres ikke av skyld, men tilgir synd; det står slik i motsetning til gjerninger, loven og synden" (Cremer).
De gamle talte om flere grader eller flere slags nåde. Kanskje denne inndelingen gjør det lettere å forstå.
1) Først har vi "Guds forberedende nåde". Det er kallet og dragelsen til Gud, Joh. 6, 44. "Det er den Hellige Ånds gjerning," sier Luther.
2) Dernest har vi "Guds frelsende nåde". Dette inkluderer både Guds verk i Kristus på Golgata da alle mennesker ble "frelst" objektivt, og gjenfødelsen når den enkelte tar imot Guds nådes tilbud og blir personlig frelst. Ef. 2, 8.
3) Til slutt skal vi nevne "Guds bevarende nåde". De fleste av oss har et stykke igjen å vandre før vi er framme. Skal vi bli bevart på veien, trenger vi nåde fra Gud. Og det vil han gi oss rikelig. Hans bevarende nåde omfatter også Guds tukt og helliggjørelse - helt til vi er ved målet. 1. Pet. 1, 13. Også inntoget i himmelen blir nåde!
Når Paulus sier: Av nåde er dere frelst, tenker han sikkert på alle disse stadiene. Det gjelder også ordet til Titus 2,11-: Guds nåde er åpenbart til frelse. I Skriften er alle deler av Guds frelsesnåde kunngjort oss.
Hva sier så Paulus om nåden her? Vi skal stanse for noen grunnleggende ting i den kristne tro.
1. Den er åpenbart, v. 11.
a) På Golgata.
Gjennom hele den gamle pakt var Guds frelse skjult for menneskene. Jødene så nok enkelte trekk ved den og konturen av noe veldig som skulle komme. Men få av dem forstod hva det virkelig var.
Men så kom Jesus. En av hans oppgaver var å vise Gud og den frelse han hadde forordnet fra evige tider. Han skulle vise oss at den Allmektige og Rettferdige, ja den Hellige Gud elsket oss.
Langfredag ble Jesus ført opp til Golagata-høyden. Han måtte selv bære sitt kors oppover Smertens vei (Via Dolorosa). Der oppe ble han naglet til treet - samtidig naglet Gud fast alle våre synder. 1. Pet. 2, 24. Og der hang han - mens Guds vrede ble utøst over ham. Alle verdens synder ble i dette øyeblikk sonet og betalt av Guds eget offerlam. Ikke én synd var unntatt der. Alt ble lagt på ham der og da.
Og da Jesus visste at synden var tatt bort, ropte han opp til sin Far: Det er fullbragt! Joh. 19, 30. Da var frelsen et faktum. Det ropet var Frelserens punktum i frelsesverket.
Men samtidig var det en kunngjøring for hele verden om Guds nåde.
Guds nåde ble altså åpenbart på Golgata. Og det skjedde ikke bare for mennesker, men også for myndighetene i himmelrommet. Det må være Djevelen og hans engler. Kol. 2, 14-15. Han viste seg som seierherre - over Den Onde og det onde.
b) For menneskene.
Denne åpenbaring av Guds nåde som er skjedd for alle, må også skje personlig for de som skal til himlen. På en måte skjer det hver eneste gong Ordet om Jesus blir forkynt. Men det skjer på en spesiell måte når noen tror evangeliet og tar imot Jesus som sin Frelser. For menneskene kjenner ikke evangeliet av naturen. Den Hellige Ånd må vise en synder Kristus og "tilsi" ham syndenes forlatelse. Men det er ikke nok å lære det en gong. Vi må høre det igjen og igjen. Det er også misjonsbefalingens bud: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet, eller rettere: proklamer evangeliet. Mark. 16, 15.
Det må ropes ut til alle - gjøre det kjent.
2. Guds nåde frelser.
Hensikten med Guds nåde er frelse. Og når vi ser at Jesus er Guds nåde i en sum, blir det hele klarere. Han kom nettopp for å frelse. Det ble sagt allerede før hans fødsel. Mat. 1, 21. Ja, selve navnet hans betyr "frelser".
Frelse er ikke følelse eller stemning. Det er noe ganske bestemt: Vi skal frelses fra synd. Det er det eneste som stenger mellom Gud og oss. Når den sak er ordnet, er vi frelst.
Men hva er synd?
Spørsmålet er viktig - og kanskje misforstått av mange.
Med synd mener vi her ikk eumoral, selv om det også er synd. Synden er noe mye mer enn enkelte handlinger og onde ting. Menneskene har vanskelig for å lære hva som er den virkelige Synden.
Synd er alt som stenger mellom meg og Gud. Det er alt som hindrer meg i å nå himmelen. Hovedsynden er å forakte Guds frelsestilbud i Kristus. Joh. 16, 9. Og som følge av den har vi mange andre synder.
Å bli personlig frelst er å få tilgivelse for våre synder. Og det kan skje når vi bekjenner synden. Da blir vi renset i Jesu dyre blod. 1. Joh. 1, 7-9. Grunnlaget for dette er Jesu verk. der viste Gud sin rettferdighet. Rom. 3, 25f.
3. Den er for alle mennesker.
Ingen andre enn menneskene behøvde en frelser. "For de som ikke kjente synd, ei vet hva frelse er." Englene er ikke gjenstand for Guds nåde. Hebr. 2, 16. Gud har en annen plan med dem.
Men menneskene behøvde det. Alle mennesker. For alle har syndet, det er Skriftens klare og ubarmhjertige dom over oss. Rom. 3, 23. Derfor omfatter Guds frelse alle mennesker. 1. Tim. 2, 4.
Ordet "alle" viser at hele verden er med i Guds frelsesplan, både jøder og hedninger, i nåtid, fortid og framtid (Guthrie). Og det omfatter alle slags mennesker, endog slavene, v. 9 (Lock). Det er sikkert at alle som kommer med bønn om nåde til Jesus, vil få nåde. Den fine moralske må bøye seg ved siden av de dypest falne. I dette spørsmålet er vi like.
Ikke en så ussel er
at ei Jesus har ham kjær.
Derfor kan du komme frimodig med din synd. Ordet gir deg forsikring om at du aldri blir støtt ut. Joh. 6, 37.
Guds frelse av nåde er ferdig for alle mennesker. Men det er de som tror det personlig, som får oppleve den og eie den.
4. Guds nåde opptukter de troende, v. 12.
Vi møter her et viktig vers som vi må se nøye på. Noen har kanskje misforstått det og fått andre til å gjøre det. La oss først se på den sammenheng ordet står i. Etter at Paulus har forklart nåden, viser han dens oppgave. Dette kommer altså etter åpenbarelsen til frelse. "Oss" må bety de troende. Ordet taler altså ikke om eller til verden.Guds tukt gjelder troens barn. Merk også at ordet "idet" kan byttes ut med "og" som i NO-78. På grunnteksten står pres. partisipp som kanskje best oversettes med "idet" ovf. Det er noe som stadig pågår.
La oss dernest se på ordet "opptukte". På gresk er brukt et ord som er i slekt med vårt pedagog (lærer) (paidevå). En pedagogs oppgave er å undervise, oppdra, lære, gi råd, tukte, øve disiplin. Og det er også betydningen av dette ordet (C. Berg).
Vi har altså her å gjøre med Guds oppdragelse av sine barn - de kristne. Det er Guds nåde som tukter, underviser, oppdrar og lærer de troende.
Et menneske som er frelst av nåde, kan aldri bli det samme menneske som før. Det skjer noe nytt. At "alt er blitt nytt" (2. Kor. 5, 17), er også en erfaring for de troende, ikke bare en erkjennelse.
Guds nåde omfatter mer enn ordet nåde og forkynnelsen av det. Når den opptukter oss, tar den i bruk formaningen. For de sikter just på det kristne livet. Og tidligere i brevet har vi sett at Paulus nettopp skriver formaninger.
På engelsk brukes andre uttrykk for å opptukte (oppdra, NO-78). King James har lære, Weymoth har øve, trene, og New English Bible har disiplinere. På eldre svensk brukes ordet "fostrar" mens den nyeste oversettelsen der bruker "lærer".
Alle disse uttrykkene taler om en vekst og utvikling. De troendes vekst er ikke ferdig i gjenfødelsen. En ledes videre inn i gudslivet og blir undervist.
Hvordan opptukter Guds nåde oss, eller hva skal vi lære?
Vi har bl. a. to viktige ting å lære i den rkistne skole: Guds nåde tukter oss til å fornekte og til å leve gudfryktig i denne verden.
a) Vi må først lære å fornekte.
Også Jesus talte sterke ord om dette til sine etterfølgere. Luk. 9, 23; Mat. 16, 24. Legg merke til at der taler ikke Jesus om spesielle ting som skal fornektes.Han taler om å fornekte seg selv! Da griper fornektelsen inn i vårt innerste. Da må vi nok lære leksen mange gonger før vi kan den.
Men Paulus nevner her to ting som vi må lære å fornekte:
(1) Først skal vi fornekte ugudelighet. Barnes sier at det betyr "all mangel på å utføre våre egne plikter mot Gud". Ugudelighet er alt som ikke er eller kan velsignes av Gud. Det er det motsatte av Gud og hans vilje. Derfor heter det U-gudelighet. Hvis noe hindrer meg i å leve for Gud og bruke tid og interesse for Ham, da er det ugudelighet for meg.Da kan det hende at en kristen må slutte med noe som han er særlig interessert i - fordi det stjeler tid, penger og krefter fra ham som han ellers burde og kunne brukt i Guds rike.
Det smerter å fornekte. I Bergpreika taler Jesus om offeret: om øye frister oss, er det bedre å rive det ut enn å hvane i helvete. Mat. 5, 29. da smerter forsakelsen. Det er særlig tilfelle når det gjelder noe vi er glad i. Det er derfor vi trenger Guds nåde også i fornektelsen. derfor er den nåden som lærer oss det. Så kan vi også få lov til å gå inn til ham og hente hjelp, Hebr. 4, 16. Også kulturlivet i vårt samfunn er på flere måter blitt ugudlighet for oss troende. Gud får ingen plass der. det kristne livet er klarlagt i motsetning til verden i Salme 1, 1-2.
(2) Vi må også lære å fornekte de verdslige lyster. Det betyr ikke at vi skal gå ut av denne verden. Vi må leve i den og her har vi vår oppgave. Men det er et sterkt ord for det onde i verden. Det er Satan selv som står bak de verdslige lyster, og han er denne verdens fyrste. Joh. 14, 30. Hele verden ligger i det onde, 1. Joh. 5, 19. Det er dette vesen vi blir bedt om å si fra oss. Vi kan ikke forlate verden slik eremittene gjorde det i de første århundre av kirkens historie. Men vi skal nekte å ville det verden vil og ikke la oss påvirke av dens tenkemåte og levevis. Det typiske for verden er å innrette seg for dette livet og ikke tenke på at noe kommer etter. Egoismen er også en verdslig tankegong der vi selv står i sentrum.
b) Vi må lære å leve.
Å leve rett i en ond verden har alltid vært vanskelig. Men å leve som en sann kristen i alt er ennå vanskeligere. Derfor trenger vi å lære det.
Hvis Titus og de troende på hans tid lære å leve rett, behøver vi det også. Livet blir så lett egoistisk og unyttig. Våre tre klassiske fiender: Djevelen, verden og kjødet gjør sitt ytterste for å hindre oss i å leve i lyset og å leve som lys.
Nå kan vi aldri lære å leve dette livet rett ved selv å tenke ut regler for et slikt liv. For det første blir reglene ufullstendige og ufullkomne. Og for det andre ville aldri to eller flere mennesker bli helt enige om hvordan slike regler skulle være i alle detaljer. De mange religioner og samfunn i verden vitner om det. Skal noen sette opp regler for livet og lære oss å leve livet rett, må det være en som kjenner mennesket helt og fullt.
Bare én har denne kunnskapen.
Det er han som skapte mennesket.
Gud!
Det visste Paulus. Derfor skriver han: Guds nåd er åpenbart-- for å lære dere å leve.
Det er også noe av nådens oppgave. Gud er nådig og kjærlig når han tukter sine. Han elsker oss også når han viser oss de praktiske ting vi bør gjøre og peker på merkesteinene langs Livets vei. Vi trenger dem.
For mange år siden satt jeg på rutebåten innover Ryfylkefjorden. Det var en sen, mørk kveld. Jeg hadde reist der ofte før. Men denne kvelden ble reisen en preken for meg som jeg aldri glemmer. Ettersom båten kom innover fjorden, så vi lys etter lys langs land. På et nest stod ei fyrlykt, litt lenger ute var et støtte fyr. På en holme var det bare en bøye, og på ei øy ennå ei lykt.
Hvorfor var de plassert der?
Det ble så klart for meg i nattemørket: de skulle vise vei. de skulle peke på de farlige stedene i leia. de talte sitt tause, men tydelige språk: Der må du reise om du vil nå havn. Men her er det farlig. Dette bør du unngå.
Fyrlyktene kunne ikke tvinge skipet inn i den rette leia. De hadde ingen makt over båten.
Deres oppgave var bare å peke på veien og farene.
Regler og bud kan heller aldri tvinge noen på rett vei. De har heller ingen kamt over menneskene. Om der aldri så gode og åndelige, er vi så kjødelige og udugelige at de blir maktesløse. Det er synden som har det slik. Rom. 8, 3.
Likevel har Gud sagt noe som kan vise oss veien. I sitt ord vil han lære oss å leve rett. Her i dette verset nevnes tre viktige ting som på en måte samler hele dagliglivet for en troende.
(1) Gud skal lære oss å leve tuktig (NB-88: sedelig; i selvtukt - NO-78). I Ungdomsoversettelsen stod det: leve sømmelig, mens andre oversetter med å leve forsiktig og selvkontrollert (ANT). "Det betyr at vi bør ha et passende bånd på våre lidenskaper og tilbøyeligheter" (Barnes). Mange fortolkere ser i dette en formaning til oss selv: vi skal ha kontroll over vårt indre, vårt eget liv og dermed vår kontakt med himmelen. Vi har lett for å forløpe oss i de små ting såvel som i de større. Derfor bør vi leve forsiktig.
(2) Gud skal lære oss å leve rettferdig. Hvis det første sikter på vårt eget indre liv, sikter dette mer på det ytre, slik vi er i forhold til andre. Rettferdig må her bety livets rettferdighet og ikke den tilregnede troens rettferdighet.
(3) Vi skal også lære å leve gudfryktig i denne verden. Dette kan sikte både til forholdet til Gud og til slik det virker på folk vi møter. Livet vårt står i forhold til Gud og mennesker. La oss merke oss noe her:
A. Gudfryktig betyr å leve i den rette frykt for Gud. Det er apostelens eget grunnprinsipp. 2. Kor. 5, 11. Og det bør være vårt. Men det må vi lære. Ofte frykter vi mennesker mer enn Gud.Frykt for Gud er ikke redsel, men ærefrykt, en hellig følelse av den høye majestet. Frykten for Gud gjør oss redd synden.
B. Gudsfrykten viser seg i livet. Intet lys kan skjules i mørke, heller ikke kan gudslivet skjules i denne verden. Mat. 5, 14-16. Den som frykter Gud, vil komme til å vise det i verden. Det er Gudsrikets naturlov. Det viser seg i et hellig liv, i tale, sang og vitnesbyrd. Det viser seg i praktisk nestekjærlighet og et liv i rettferdighet. Derfor henger disse tre ledd nøye sammen: tuktig, rettferdig, gudfryktig.
C. Vi må lære dette også. Av naturen har vi nok en slags gudsfrykt, men som bedre kan oversettes "gudsredsel". Men å ære Gud på en sann måte, kan bare Ånden lære oss. I verden lærer vi å forsøke å leve uten Gud og å forakte ham. Verdens mennesker kan aldri lære å frykte Gud rett før de har lært å kjenne Guds nåde rett. Derfor må Guds nåde lære oss dette.
D. Vi skal leve slik i denne verden. Ordet "verden" (gr. aiån) betyr igrunnen tidsalder eller århundre. Vi skal altså leve gudfryktig, rettferdig og tuktig som Guds barn den tid vi er i verden.
Da trenger vi ofte å folde våre hender i stille bønn mot det høye.
5. Guds nåde skaper forventing etter Jesu komme, v. 13.
En av nådens virkninger er lengsel etter Jesu gjenkomst. For da blir den troende (bruden) forenet med sin brudgom.
Ikke alle troende venter på Jesu Kristi komme. Det kan være flere grunner til det. Vi skal nevne tre alminnelige grunner:
1. De graver seg ned i denne verden og blir bundet av disse ting. Det har evne til å svekke himmellengselen. Derfor formanes vi til ikke å elske de jordiske ting. 1. Joh. 2, 15f.
2. En annen grunn kan være at de ikke er klar over at gjenkomsten er vårt håp. De frykter Jesu komme og har ikke visshet om frelse. - men de behøver ikke å engste seg for denne dagen. Dersom de har gjort opp alle ting, vil dagen komme som en befrielse. Dagen blir en trøst for ham. 1. Tes. 4, 18. Da blir de fullstendig løst fra Satan, synden og alle verdens plager og angrep. Da får de nyte Lammets bryllup og himmelens herlighet. da skjer den endelige forløsning.
3. Dersom man har noe uoppgjort med mennesker (og dermed også med Gud), vil det nage samvittigheten og tanken. Da er du ikke rede for hans komme, og det vet du. Derfor er du redd. Og da er du redd med rette. Derfor må du omvende deg først.
Dette kan også ha noe med opplæring å gjøre. Mange kjenner for lite til de siste ting, og det mystiske skjær som ligger over dette emne, gjør en usikre. Det klarner for mange når de får høre mer om det og ser i Guds ord hva det betyr for oss. For dette hører også med til den sunne lære. Gud skaper forventning i sine barn.
6. Frelsen er grunnlagt på Jesu død, v. 14.
Jesu død på Golgata som soning for våre synder, er grunnen til at Gud kan vise nåde (gunst) og benåde selv den verste synder. Og bak denne handling står igjen Guds evige kjærlighet til menneskene. På korset bar Kristus dommen over all synd og tok slik bort domsgrunnlaget. Nå tilbyr Gud tilgivelse for alle synder til alle mennesker gjennom Kristus. Det er forakt for dette tilbudet som fører til dom og fortapelse. Joh. 3, 36; 16, 8-11. "Han gav seg selv for oss" er uttrykk for hans sonende død. Hensikten med det var:
a) Han skulle løse (forløse) oss fra all urettferdighet. Ordet forløsning brukes i flere betydninger i Bibelen.
(1) Om forsoningen, i Rom. 3, 24 og Hebr. 9, 15.
(2) Om gjenfødelsen eller syndenes forlatelse, i Ef. 1, 7 og Kol. 1, 14.
(3) Om Jesu komme i Luk. 21, 28, Rom 8, 23 og Ef. 4, 30.
Her må det først og fremst bety "det objektive historiske grunnlag for Guds nåde mot mennesker: Jesu Kristi forsonings-og forløsningsverk" (O. Hagesæther). Der på korset løste han oss fra synden og dommen. På grunnteksten står ordet lytro-omai som betyr å kjøpe noen fri for betaling. Oversettelsen "forløse" (1930) er kanskje derfor et bedre ord enn "løse" (NB-88). NO-78 bruker orde "fri oss ut fra", som også dekker betydningen godt.
b) Han skulle rense seg et eiendomsfolk. Folket er menigheten som består av frelste jøder og hedninger. Den er Kristi eiendomsfolk. Han har eiendomsrett fordi han har kjølpt og betalt den. Dette folket skal renses og gjøres hellig. Kristus vil ha en ren brud. Og hvem kan gjøre det? Han selv! Han skal rense for seg selv, står det. Derfor blir æren hans alene.
Uttrykket eiendomsfolk ligger Guds utvelgelse av Israel i den gamle pakt, 5. Mos. 7, 6. På samme måten som Isarel var Guds spesielle folk utvalgt av alle andre folk, er Guds menighet det i den nye pakt. (Det betyr ikke at Gud har forkastet Israel som folk.)
c) Han skal gjøre sitt folk opptatt med gode gjerninger - så de med iver gjør det. Det skal vi gjøre mens vi venter på ham, v. 13. Det er å vandre i de ferdige gjerningene, Ef. 2, 10. I en sum taler ordet om det kristne hverdagslivet. Det skal være godt, og det skal være etter Guds ord og plan.
7. Vi skal forkynne dette, v. 15.
Titus får en sterk formaning mot slutten av dette kapitlet til å tale, formane og irettesette der det er nødvendig. Verbene står i presens imperativ, som betyr at Titus skal fortsette å gjøre det han holder på med. Han står midt oppe i forkynnerarbeidet, og nå tilskynder Paulus ham til å fortsette.
Men brevet er ikke bare skrevet til Titus. Det er Guds ord til alle, og pastoralbrevene er særlig rettet til forkynnere og ledere. Derfor lar vi formaningen gå videre til oss alle: Gud vil minne oss om noe viktig her.
a) Vi skal tale dette. Det må i første rekke gå på det som står foran: om nåden i Kristus og dens virkninger, om Jesu kommme, om forløsningen i Kristus og det kristne liv. Det gjelder for alle som taler som Guds ord (1. Pet. 4, 11). De bør også kunne si med Paulus ved avslutningen av sitt virke: "Jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd" (Apg. 20, 27). Alle sider ved Guds ord må fram i forkynnelsen. På en måte er det farlig å spesialisere seg på "emner". En blir lett ensidig og glemmer helheten.
b) Vi skal formane, slik Paulus har gjort og slik han ber Titus å gjøre i v. 1.10. Det innebærer flere ting:
(1) En skal formane i en god, evangelisk ånd, uten å bli dømmende og sårende. Formaningene er tilskyndelser, ikke lov og trussel om straff. De skal være til hjelp i kristenlivet, ikke anklage.
(2) Formaningene skal bygges på Guds nåde og Kristi frelsesverk. Merk her Rom. 12, 1-2: "Jeg formaner dere altså ved Guds miskunn."
(3) Vi må ikke glemme å formane, der formanes Paulus til å formane.
(4) Formaningen må komme etter evangeliet og bygge på det. De er bare for Guds folk, slike som har tatt imot evangeliet. Vi merker oss også at Paulus som regel forklarer evangeliet først i sine brev, og deretter kommer formaningene.. Det er den rette orden.
c) Vi skal irettesette med all myndighet. Her tenkes vel på troende som synder og gjør feil eller handler uforstandig. Disse bør vi tale med for å hjelpe dem til rette. Her gjelder det samme som ved formaningen: det må skje på evangelisk vis. Jesus har gitt oss anvisninger for hvordan et slikt oppgjør og irettesettelse skal forgå. Mat. 18, 15-18. Først skal vi tale med ham i enerom. Dersom det ikke blir løst slik, skal vi ta med en eller to som vitner. Og dersom det heller ikke hjelper, skal det tas fram i menighetsmøte.
d) Vi skal ikke la noen ringeakte oss. I dette ligger sikkert en advarsel til å leve slik at ingen har grunn til ringeakte oss. Og det må videre bety: de som kommer til å ringeakte oss, vil også ringeakte det budskapet vi forkynner. Derfor er forkynnernes og alle kristnes liv like viktig som deres tale og vitnesbyrd.
Merk hva Paulus skriver om dette i 1. Kor. 9, 12 og 23. Hovedsummen er: Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for ikke å vekke anstøt. Hvis vårt liv er etter Guds vilje og vi lar Guds ord være vår eneste autoritet, vil budskapet stå fram med Guds myndighet. I dette ligger også at "evangeliet ikke må presenteres som et valgfritt tilbud blant mange andre som kan bli mottatt eller forkastet slik tilhørerne ønsker" (D. E. Hiebert). Forfølgelse for Kristi skyld kan vi derimot ikke unngå.
Tit. 2, 11-15.
Korleis er dei truande? Kva kjenneteiknar dei. Her ser me litt av det. Og det har både
ei ytre og indre side. Slik er Guds folk alltid. Utan det er me ikkje lenger Guds barn.
1. Frelst av nåde, v. 11. Ef. 2, 8.
Berre slik vert me frelste: utan gjerningar og forteneste. Berre ved tru.
Røvaren på krossen er eit godt døme. han hadde ingen gode gjerningar, berre synd og skam. Men Jesus tok han med seg inn i sitt rike. Og det var berre av nåde.
Gud openberra det ved Anden.
2. Gud tuktar oss, v. 12.
Me feilar og syndar ofte, ja kvar dag. Og me blir freista:
a) av kjøtet, synda i oss. Det er vår gamle medfødde natur.
b) av verda – til mange ting som er mot Guds vilje og bod. Bibelen seier at det som er i verda, er ikkje av Gud. 1. Joh. 2, 16.
c) djevelen som er vår verste fiende. 1. Pet. 5, 8. Han vil oss berre vondt og gjer det han kan for å føra oss påå villspor. Til det brukar han alle midlar han kan få tak i.
3. Me ventar Jesu kome (gjenkomst), v. 13.
Det er mange løfter i Bibelen, omlag 300. Det tyder at emnet er viktig og naudsynleg for oss å hugsa på.
Her er noko sers viktig for oss: a) Først at me sjølve alltid er rede. Me veit ikkje dag og time, og Jesus kjem uventa og utan varsel. Difor må me vera rede NÅ.
b) For det andre er det viktig at me får nokon med oss på himmelvegen. Det er ein brennande trong i oss som trur. Om denne gneisten er svak nå, skulle me koma attende til Jesus og be om ny varme. Sjå på dei fortapte. Etter døden er det ikkje lenger noka von om frelse. Difor må dei og koma NÅ.
”Ja, jeg må bede, gjør du meg rede…”
4. Me har ei stor trøst og trygg grunnvoll, v. 14.
Det er det Jesus gjorde på krossen for oss. Der ligg grunnvollen og årsaka til at me kan vera hans born. Ikkje noko i oss sjølve. Me har ikkje gjerningar og eit godt nok liv til å kunna stå i Guds dom. me må ha noko anna.
Då seier Ordet frå Gud: Jesus Kristus døydde og forløyste oss frå synd og dom. Han vil reinsa oss og føda oss på nytt. Han ventar at me skal tru det og ta vår tilflukt til han som vår atterløysar som gjekk i vår stad. Sidan vil han alltid vera med oss.
Guds folk er oppteken av Golgata. Det er det viktigaste for oss som kristne.
- Slik skal me tala og formana! sa Paulus.
