1. Forkynne Guds ord, v. 1-5.
.
Vers 1 Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:
[Matt 25: 31. Joh 5: 27. Apg 10: 42. 2Tess 2: 8.]
Paulus kommer nå mot slutten av sitt brev, og han skal skrive sin siste formaning til den unge mannen som skal overta. Det ligger alltid et ekstra alvor over det siste vi gjør. Og nå taler han mest til ham som den unge predikanten. Kanskje han aner at det er hans siste ord. Ordene tyder på det.
.
Han vitner, sier Paulus. Ordet betyr her å ta noen til vitne og bekrefte at noe er sant og brukes om sterk formaning, sml. 1. Tim. 5, 21. Dret viser neste vers nedenfor her. Og det gjør han framfor Gud og Kristus Jesus. ”Paulus kaller Gud selv og Herren Jesus Kristus fram som vitner til det som her sies.” (O. Hagesæther). Det er sterke sannhetsvitner.
.
Det er Jesus som kalles dommer her, både for levende og døde ved hans komme. Tanken er at Gud vil behandle de døde slik han gjør med de levende. De som dør nå og har dødd før unngår ikke dommen. Døden er ikke tilintetgjørelse og slik et skjul for døden. Både døden og Dødsriket kalles fram i dommen og gir sine døde fra seg, Åp. 20, 13.
.
Han tenker også på Jesu gjenkomst og Guds rike som skal åpenbares i sin fulle blomst en gang. Nå ser og opplever vi bare en skygge av det egentlige Gudsrike. Da skal vi også forstå at Paulus’ lære var sann.
.
2 Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.
Nå kommer fem formaninger til predikanten Timoteus, og dermed til alle forkynnere ute og hjemme til alle tider. Guds ord er slik at det taler til alle på samme tid som det har en bestemt person eller gruppe som de første tilhørere. Disse formaningene kan vi alle stille oss inn under. Det gjelder oss.
.
Først: Forkynn Guds ord. Vi skulle tro at det alltid var selvsagt. I verden er så mange røster som gjerne vil ha ordet, så formaningen er nødvendig. Det skriver også Peter: Om noen taler, han tale som Guds ord. 1. Pet. 4, 11.
.
Guds ord er det viktigste for oss. Bare det kan vise oss vår sanne stilling innfor Gud, og bare det viser oss den eneste vei ut av synden og inn i Guds rike. Men Ordet er også slik at det ikke bare opplyser oss om synden og frelsen. Ved forkynnelsen gir den også det den forkynner. Guds ord meddeler oss frelse når vi åpner hjerte og sinn.
.
Har vi ikke vært tilhører til en Åndsbåren forkynnelse og kjent at Gud taler til oss gjennom Ordet. Vi satt der og så våre synder på en ny måte og måtte rope til Gud. Og ordet om Jesus ble levende. Det var som om Gud brukte det forkynte ord og strøk ut våre synder. – Dette Ordet skal vi forkynne. Ikke tanker og ideer om Ordet, men la selve Ordet få virke på hjertet.
.
Dernest: Vær rede. En forkynner kan ikke ha en 9 til 4 timers jobb. Han er som en lege på vakt og en patrulje i tjeneste. I tide og utide sier Paulus. Det betyr at noen ganger passer det ikke så godt for oss. Vi ville slappe av og nyte – så kommer utfordringen: Kan du tale i kveld? Taleren kommer ikke.
.
Eller det kan være en anledning som dukker opp ganske uventet. Det kan være på gatehjørnet eller i et selskap. Da åpner det seg en vei – noen spør og innleder samtale om Guds rike. Da må vi gripe den! En predikant og alle kristne kan ikke bare tenke at vi er Guds tjenere når vi har reiserute eller oppsatt talerliste. Vi er det alltid. Hjemme og på arbeidsplass og i møter.
.
Uttrykket ”i tide” betyr egentlig i en ”god tid”. Da passer det godt å ta fram Guds ord og holde en bibeltime eller en andakt. Og alle føler at det var godt det skjedde nå. I ”utide” betyr det motsatte: Det var likesom ikke tiden for andakt og sang. Slike ”utider” kan også by på en anledning. Vi skal ikke presse fram tale og vitnesbyrd over alt, men det kan altså åpne seg en uventet anledning. Da skal vi gripe den og ”kjøpe den beleilige tid, Ef. 5, 16.
.
For det tredje: En av oppgavene er å overbevise. Det gjelder både de som fornekter Guds ord, som tviler og som har virkelige problemer med å forstå noen bibelvers. Disse må vi hjelpe så godt vi kan. Det skjer på talerstolen, i sjelesorg alene eller i samtalegrupper og privat.
.
Nå er det sant at Ånden må overbevise, Johs 16, 8f. Han har myndighet og makt til det. Våre ord blir fattige og hjelpeløse i møte med de mange spørsmål om åndelige ting. Men dette skal vi få se i sammenheng med det første som stod i dette verset: Ordet. Når vi skal overbevise andre om Guds sak, er det ikke våre forklaringer og tanker som gjelder. Da skal vi igjen og igjen vise til Guds ord. Hva sier det? Og det har en iboende kraft i seg til å slå sprekker i tvilen og motvilje. Bruk det.
.
Det fjerde er: Irettesett. Dette har vært oversatt: Tal strengt (NO-78). Da gjelder det folk som har gjort feil og syndet eller vært tankeløs i sitt kristenliv. En forkynner har ikke lov til å overse feil og mangler i menigheten og seg selv. Det er vel slik at vi ofte må irettesette og tale strengt til oss selv. Vi ser vi har vært ”dumme” ved noen anledninger.
.
Men det gjelder også andre – her mener nok Paulus det. Vi må våge å si at noe er synd til folk som vil synde. Det kan være enkelt på talerstolen, særlig om vi sier det i generelle og vage ordelag. Verre blir det i sjelesorg eller til noen få i samtale.
.
Det hender at kristne vil holde fast ved noen synder. Synden kan være kjær for somme, og den kan faktisk være fordelaktig noen ganger. Det passer kjødet å leve i synd. Da trives det best. Hvis vi ikke da er tydelige og strenge, kan vi gjøre ubotelig skade. Kjærligheten er ikke slik at vi unngår å peke på synden og dens følger.
.
En advarsel og irettesettelse kan faktisk redde et menneske fra fortapelsen. Det skal sies i kjærlighet og vennlighet, men tydelig. Om noen likevel ikke vil følge advarselen, er det ikke forkynnerens feil. Han har fulgt Guds ord. Nå er det opp til tilhøreren.
.
Til slutt: Trøst. Mange trenger det rett ofte. Ja, de fleste har tunge stunder med sorg og motgang og mange har svake nerver og føler det vondt å leve. Da skal forkynneren og de kristne være ømme og kjærlige og medfølende. Framfor alt skal vi i slike stunder kunne lytte. Bruk ikke mange ord, men vær mottakelige for andres nød.
.
Med all tålmodighet og lære skal det skje. Noen ganger kreves det særlig tålmodighet. Vi må ikke gi opp eller tenke at det ikke nytter. Derfor kan det skje at vi må bruke mye tid på en enkelt person for å berge han.
.
Og Paulus legger til: lære. Den som skal veilede andre i Guds ord, må kunne mye av Guds ord. Det er jo der kraften og innholdet til alt ligger. Det er læren.
.
3 For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.
[1: 13. Apg 20: 29, 30. 1Tim 1: 10. 4: 6. 6: 3. Tit 1: 9, 13. 2: 1.]
Nå er Paulus profet i gammeltestamentlig betydning: han taler om framtida, og synet hans går helt fram til endens tid. Det han sier her, er noe som vil være sant gjennom hele historien senere.
.
Det skal komme en tid. Han er sikker i sin sak, han har fått beskjed fra himmelens Gud: Det blir ikke enkelt å være evangelisk i de kommende tider.
.
Folk skal ikke tåle den sunne lære. De vil med andre ord vrake Bibelens ord om frelsen og finne en erstatning for den. Det er her vranglæren kommer inn. Den avviker fra Guds tanke og plan på vesentlige punkter. Dermed er den også farlig for sjelslivet og bør unngås hvor den så opptrer. Den kalles sunn fordi den gjør sjelen sunn og frisk og god, og dermed skikket for himmelriket. God helse blir her brukt som bilde på et sant kristenliv. Og det kommer bare ved å følge Bibelens ord i alt.
.
De som ikke tåler den, er slike som finner en lære og et livsmønster som er lettere for det naturlige menneske og deres egne ønsker og følelser, Som A. Barnes sier. Det kommer fram i neste setning: Etter sine egne lyster tar de seg selv lærere i hopetall.
.
De velger med andre ord ut forkynnere og prester og menigheter som passer til deres egne tanker. I dag er det ganske lett ettersom vi har så mange ulike menigheter og forkynnere. Man går og hører de man liker, ofte er det synonymt med de som forkynner det de selv tenker. Vi kan tenke på spørsmålet om homofili. En såkalt ”homofil kristen” går ikke på møter der man fordømmer homofili som synd. Man går på en alternativ gudstjeneste der det blir godkjent.
.
I hopetall, står det. Det må bety at det skal være mange slike kristne. Og det skal være mange slike lærere i kristendom i forskjellige åndelige spørsmål. Derfor kan man velge og vrake. Uten at man selv er helt klar over det, er han kommet ut på et sidespor som fører bort fra troen og ikke inn i et dypere samliv med Jesus. Jo større det åndelige mørket er, jo flere religiøse ledere og forkynnere oppstå som ønsker å tilfredsstille menneskene i deres menneskelige liv.
.
Etter som det klør i øret på dem, sier Paulus. Der ligger grunnen til deres søken etter andre forkynnere: De leter etter det som de selv liker og mener er rett. Å klø i øret blir brukt som bilde på det som er tiltalende og som kjennes godt i en stresset eller vanskelig situasjon.
.
4 De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.
[2Tess 2: 10, 11. 1Tim 1: 4. Tit 1: 14.]
Samme sak blir gjentatt på en ny måte. De velger side på den måten at de vender seg fra det sanne Guds ord og til noe annet. Det kan skje at de bortforklarer Guds ord og sier det betyr ikke det som kirken til alle tider har sagt. En annen mye brukt variant er at man sier det er to syn i kirken på spørsmålet, og vi må lære å leve med to syn side om side. For da praktiserer vi kjærlighet, og Gud er kjærlighet.
Slik går det an å forvrenge det hele. Vi kan ikke ha to ”sannheter” ved siden av hverandre som motsier seg selv. Det er en umulighet. Derfor kalles også vranglæren her for eventyr. De skal vende seg til eventyr, står det. Ordet eventyr er på gresk Mythos, og betyr noe uvirkelig, fabler eller en fiksjon, noe oppdiktet og spennende. Jfr. 1. Tim. 1, 4.
.
Eventyr er altså noe som ikke er sant, men likevel interessant for mennesketanken. Og det er et godt bilde på det som skjer på dette området. Det er ikke så nøye om det er historisk rett og sant. Men det tilfredsstiller noe i mennesket. Ekstra farlig er det når man blander løgnen med noe sannhet, Da blir det tillitvekkende og dermed spiselig for mennesket. Men faren blir enda større enn om vranglæren kommer slik den virkelig er. Da vil flere oppdage faren. Derfor vil djevelen forkle sitt budskap på en slik måte.
.
5 Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.
[1: 8. 2: 3. Apg 21: 8. Ef 4: 11.]
Formaningen er på sin plass her, og den kommer i flere ledd: Vær edru i alt. Det gjelder alltid å være på vakt. Det er man ikke så lett hvis man er drukken. Det sløver tanke og dømmekraft. Slik vil både verden og vranglæren gjøre oss uklare i det åndelige.
Lid ondt! Det må vi være forberedt på når vi skal tjene Gud. For den tjenesten er farefull for den onde verden, og den vil gjøre alt den kan for å hindre oss. Men det er bare når du er edru at du forstår at djevelen står bak det onde. Ellers vil du tro at det er omstendighetene eller at det bare er slik at noe inntreffer. Også så gir du opp av ”naturlige grunner”. Djevelen er klok slik.
Det onde kan være direkte motstand fra gudløse mennesker, sykdom, motløshet og tanker om at det nytter ikke lenger. Djevelen er en tusenkunstner.
Dernest: Vær evangelist! Det er å forkynne evangeliet slik at nye mennesker blir frelst. Det er hovedoppgaven. Alt det andre vi er og gjør må underordnes det å vinne mennesker for Gud. Ikke alle predikanter er evangelister, og det henger sammen med nådegaver. Og vi skal ikke forakte noen nådegave.
Fullfør tjenesten! Begynt er ikke endt, heter det. Og vi vet at mange begynte i tjeneste for Gud, og mange av dem sluttet før tiden var ute. Det kan være ulike grunner til det, og noen er opptatt av å rettferdiggjøre sin grunn til å slutte. Det må høres så troverdig ut som mulig, og de håper at folke flest skal akseptere det. Men har vi tenkt på hvordan Gud tenker om våre meninger? Holder de mål der. Det er saken.
