En god Jesu tjener.
1. Tim. 4, 6-11.
.
Paulus skriver brev til sin unge venn Timoteus. Han var også forkynner og misjonær og medarbeider for Paulus. Han ønsker at denne ungdommen skal være en god tjener for Kristus. Litt av hensikten med brevet må være veiledningen om dette. Og mon ikke vi også behøver slike ord? Legg merke til at ordet for tjener på grunnteksten ikke er ordet for slave som Paulus bruker om seg selv noen ganger, Rom. 1, 1. Her bruker han ordet for diakon som mer handler om å hjelpe i vid betydning.
.
En Jesu tjener må først av alt være frelst. Han kan ikke tjene Gud uten, selv om han kunne gjøre noen gode gjerninger i menneskers øyne. Han må gjennom den trange porten, bekjenne sine synder for Gud og ta imot den frie nåde for Jesu skyld. Det er først når han lever i dette frie frelsesverk at han har et vitnesbyrd om frelsen å komme med.
.
La oss stanse ved noen vesentlige kjennetegn på en god forkynner slik det kommer fra her:
.
1. Advarsel mot vranglære, v. 6.
I v. 1ff har Paulus talt om frafall og falske lærere som skaper mye vondt i menigheten. I v. 6 sier han nå: Du legger dette fram for brødrene. Han hadde undervisning for de kristne om vranglæren. En god forkynner gjør det han kan for å tale klart om Jesus og samtidig advare mot sektene. Da må han faktisk være konkret både om personer, kirkesamfunn og enkeltgrupper. hvis folk skal forstå hva han mener.
.
Ordet for "å legge dette fram" betyr flere ting: å sette noe under, antyde, gi råd om, å markere. Den engelske King James-bibelen oversetter med å minne dem om, mens den nye King James har et sterkere ord: å belære (instruct). Hovedsaken må være at vranglæren var allerede en stor trussel for de kristne, og en god forkynner vil bruke alle midler for å overbevise menigheten. Jfr. Peters siste ord i 2. Pet 1, 12ff og 3, 1ff.
.
2. Han tar vare på sitt eget gudsliv.
Paulus gir Timoteus et godt vitnesbyrd: Han tar åndelig næring til seg ved troens og den gode læres ord, v. 6. Tro står med bestemt artikkel og betyr da ofte den kristne lære slik vi finner det i Skriften.
.
For en kristen forkynner er det ikke nok å ha gode tekster og tale til andre. Han må selv leve nær den Gud han tjener. Og det gjør han i bønn og bibellesning og samfunn med andre troende. Gjør han ikke det over en periode vil først gnisten forsvinne og rutinen inntre. Dernest er det fare for hans eget åndelige liv. Det er en kjent sak at det har gått slik med noen. Paulus sier til de kristne lederne (eldste) i Efesus: Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord. Apg. 20, 32.
.
I praksis betyr det at en predikant eller prest ikke kan store på det han har lært og kan av Skriftene. Bibelen er som manna i ørkenen. De måtte hente ny manna hver eneste morgen gjennom hele ørkenvandringen. Slik må vi ha vår korte eller lange stund med andaktsordet for vår egen skyld. Da tenkert vi ikke på møter eller bibeltimer vi skal holde. Da er det bare jeg og Jesus, han og jeg. Ta til deg næring. Det er avgjørende for tjenesten.
.
3. Noe du må vise fra deg.
I v. 7 sier han rett ut at vi kan ikke være opptatt av alle slags ting i denne verden. Det er noe vi må vise fra oss. Det er eventyr. Nå mener han nok ikke Asbjørnsen og Moes eventyrsamling eller H. C. Andersens gemytlige historier. Noe er verre enn det. Og det er alt som vannhelliger Guds navn og rike, legender og fortellinger og romaner som river ned i stedet for å bygge opp. Det var ikke urimelig at de gamle pietister og haugianere advarte mot romanlesning. Ikke alt av det slaget er galt. Men tendensen i de siste årtier har blitt sterke ved at litteratauren er mer antikristen og antimoralsk enn noen gang. De ødelegger det vare og fine båndet vi har til det hellige.
.
Den gode forkynner tar avstand fra slik smusslitteratur for sin egen del, og han forteller sine tilhørere at ikke alle bøker er like bra. Ikke alt av dette skal opp talerstolen i alle møter,. men i hjemmene kan vi peke på ett og annet.
.
4. Øvelse i gudsfrykt.
En god predikant vil ta vare på sitt eget gudsliv, også øve seg i det han ikke er så "god til". Vi har alle svake sider ved vår personlighet. Noe kan vi ikke gjøre noe videre med. Andre ting kan vi utvikle og forbedre, slik en musikant kan øve og trene med sitt instrument. Det samme gjør en idrettsmann. Han er ikke verdensmester på en dag. Han må stadig øve og trene på det han kan, men må bli bedre i. Jeg har ofte sett med respekt på idrettsfolk helt i teten, som bruker uendelig mye tid nettopp på å bli bedre.
.
Vi skal selvsagt ikke bli bedre for Gud. Men der er vel noe med vår gjerning og kristenliv som kunne vært bedre. Her gjelder det gudsfrykt. Selv om kroppslig øvelse er bra for legemet og bør ikke unnlates av forkynnere, er den åndelige øvelse bedre. For den er nyttig til alt. v. 8. Det følger noen løfter med gudsfrykt, og de gjelder også dette livet og deretter evigheten.
.
I Tit 2, 12f er kanskje et samleord om dette: Det er å fornekte ugudelighet av alle slag, og de verdslige lyster som bare skader sjelen, og å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i denne verden. Med klare ord må det bety at alt som smaker det minste av synd må bort. Det hører ikke med i helligdommen. Guds rike skal ha første prioritet hos oss. Da vil Gud velsigne midt i vanskene vi opplever. Når avskjedsdagen kommer, står han ved døra og sier velkommen hjem.
.
5. Han arbeider, v. 10.
Det siste vi skal stanse for nå er hans arbeid. En forkynner er en arbeider. Og her tar Paulus seg selv med og sier: vi. De arbeider og kjemper, står det. Ordet for arbeid er sterkt og betyr et slitsomt arbeid og strev. I tillegg er det en kamp eller lidelse, som noen manuskripter har. Det har aldri vært lett å være en sann Jesu tjener. Det har mange ganger medført forfølgelse og fengsel. Men Paulus og Timoteus er villige til å ta forsmedelsen ved å følge Jesus. Som for Jesus er tjenesten som mat for Guds arbeidere (Joh. 4, 34), og han må fullføre den mens det ennå er tid på jorden (Joh. 9, 4).
.
Dette skal Timoteus minne folket om og lære dem, v. 11. Det er også vår tjeneste i dag.
Amen.
