Påskepreken. Det Jesus var og er.
2. Kor. 5, 21.Dette verset er hjerte i evangeliet. Det taler om Jesu forsoning, offer og død. I Bibelen er det mange andre gode sannheter, og vi skal ta vare på alt Guds ord. Men ordet om forsoningen som grunnlag for frelsen, det må vi vokte ekstra nøye. For det er grunnvollen for frelsen. Den holder i alle stormer, i døden og dommen. Og ordet om Jesu frelsesverk er også vår daglige mat for sjelslivet.
Bare dette kan berge oss: Jesus på korset. Det er BIBELENS STØRSTE SANNHET.
I dette verset står det tre ting om Kristus: Han er den syndfrie, den syndige og den som frelser fra synd. Det må vi stanse litt for.
1. Hvordan var Jesus?
Her står det: Han som ikke visste av synd. Det betyr at han var fullkommen, helleig og ren. Det har vi mange vitnesbyrd om i Bibelen. Og de bør vi lytte til, for vitnene der hadde levd tett innpå mennesket Jesus.
Pilatus sier i Luk. 23, 4: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. Pilatus skulle være dommer, men fant ingen ting å dømme ham for. Pilatus var altså ikke ”lur” og fant opp noe å beskylde ham for her. Han sa det rett ut: han er uskyldig.
Noen venner eller kjente av Jesus sa: Han er prøvd i alt, dog uten synd. Hebr. 4, 15. Ettersom de kunne si noe slikt, må de ha kjent han eller hørt om ham fra øyenvitner. – Og den samme forfatter skriver så utrolig fint i kap. 7, 26: For en slik yppersteprest var det vi måtte ha: hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene. Det er en fullkommen attest som ikke kan gjøres bedre. Sigurd Odland sier her at vi behøvde ham fordi ”vi nemlig alltid på ny synder”.
Og Jesus selv sier frimodig: Hvem av dere kan overbevise meg om noen synd? Joh. 8, 46. I parafrasen En Levende Bok er dette gjengitt slik: Hvem av dere kan anklage meg for en eneste synd? Så trygg var Jesus på sin syndfrihet, at han våget å stille seg åpen for alle anklager. Det er som om han sier: Bare kom og fortell meg – hvor har jeg syndet? Jeg hadde ikke våget å stå fram slik – hadde du?
Gud gir ham et veldig vitnesbyrd ved dåpen: Dette er min Sønn, i hvem jeg har velbehag. Det har ikke Gud sagt til noen andre. For Jesus var hans Sønn og dermed lik Gud i alt. Så kan vi føye til: Når vi får skjule oss i ham og hans frelse, får vi faktisk høre det samme: Gud har velbehag i oss – ikke på grunn av vårt eget liv, men på grunn av Sønnen. Det er en stor tanke.
Men vi har enda et viktig vitnesbyrd om Jesus. Det er av en som levde sammen med ham i omkring tre år, apostelen Peter. Han visste at han selv hadde syndet og forgått seg. Så skriver han til sine venner om Jesus: ”Han som ikke gjorde synd,” 1. Pet. 2,22. Han hadde aldri sett at Jesus gjorde eller sa noe ufordelaktig og vondt. Og han visste det, av egen erfaring. Et slikt vitnebyrd veier tungt.
Dette betyr minst tre ting:
Først: Jesus hadde aldri gjorde noen overtredelse eller urett. Han hadde ikke syndet i gjerning, i tanker, ord eller ved uedle motiv. Jesus hadde aldri erfart synden personlig.
Dernest: Han forsømte aldri å gjøre det gode. Han gjorde mer enn det som var ventet og nødvendig. Og det er viktig. For Bibelen sier at den som vet å gjøre godt og ikke gjør det, han har synd av det. Jak. 4, 17. Jfr. Luk. 12, 47.
Og dette: Jesus gjorde aldri opprør mot Guds vilje med seg. I Getsemane sa han: Skje din vilje – ikke min. I alle forhold var Jesus uten brist. Han var en fullkommen frelser på alle måter.
Når vi ser oss i dette speilet, hva ser vi da? Kan vi si om oss selv eller om noe menneske det Paulus skrev om Jesus Kristus: Han var i Guds skikkelse. Fil. 2, 5f. – Å nei. Til lenger vi ser på den fullkomne Jesus, til styggere blir vi selv. Da stiger synden fram for oss – i barndom og ungdom og like til denne dag. Vi må synge av hjertet: ”Ifra hode til fot, hjertets innerste rot, kun en eneste masse av synd.”
Da ser vi noe annet ved Jesus:
2. Jesus ble gjort til synd – han ble den syndige.
Dette er Bibelens dypeste sannhet. Den som ingen synd hadde, ble til den største synder, som Luther sier. Og han sier videre: Den som ikke tror det, er ingen kristen. Så dette er viktige saker. Vi har noen bibelvers om det:
Profeten Jesaja står i ånden ved Jesus kors på Golgata langfredag. Da skriver han: Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred. Og ved hans sår … (Jes. 53, 5). Det er som om han skriver en reportasje fra langfredag. Han ser sårene, kjenner nesten hvorledes Jesus blir knust under syndebyrden og opplever straffen for alle våre synder: De blir nå plassert på Jesus, Guds Sønn.
Og i neste vers skriver han: Vi for alle vill – og Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Jesaja tar seg selv med og sier: vi - oss alle. Da Jesus ble gjort til synd, var det vår synd – Jesajas, min og din synd Gud plasserte på Sønnen.
Og i v. 10 noterer han et uforståelig guddommelig ord: Det behaget Herren å knuse ham. Jeg har lenge forstått at jeg ikke forstår en eneste bokstav av dette verset. For Gud visste at når noen blir knust i denne forstand, er han fortapt. Da er det ingen redning. Og så har Gud behag i det! Han ville det.
Paulus ser noe av det samme: Til galaterne skriver han: Han ble en forbannelse for oss. Gal. 3, 13. Det er komplett umulig for en menneskehjerne å skjønne. Jesus ble forbannet av Gud.
Hva skjedde da?
Først ble all synd lagt på Jesus. Han ble likestilt med oss, og mer enn det. For da la han alle slags synder på Jesus. Det er om den situasjonen at Luther sier: Jesus er den aller største synder. Den rene og uskyldige bar all verdens urett og skam og ugjerning. Og det gjør at jeg var på korset. For jeg hadde bare synd, ikke en eneste god gjerning i Guds øyne. Der var også Hitler med sine 50-60 millioner som han fikk drept i krigen. Og Mao i Kina skal ha fått drept 70 millioner. Mao var også på korset. Og du – og alle andre.
Da ble det oppfylt det sangeren sier: ”Dommeren selv for de dødsdømte døde, Gud er forsonet og Gud er oss god.
Da ble syndene dømt i Jesus.
Han ble dømt som om alle synder var hans egne. Det var ikke lettere for Jesus å dø enn for oss. Han tok den samme konsekvens som om han selv hadde gjort hver eneste synd på jord. Han stod til ansvar for Gud for alle synder. Han skulle overgis si synderes hender, står det. Mark. 14, 41.
Det var en tung byrde, da mørke og fienden var omkring ham. Og i sitt hjerte kjente han og følte han syndens gru. Han ”måtte smake døden for oss alle” (Hebr. 2, 9). Han kjente virkelig dødens kulde og uhygge og stanken fra helvete. For nå skulle han betale vår regning. Jesus var blitt en synder.
Derfor står det i Hebr. 2, 9 at det skjedde ved Guds nåde. Han var Gud, og for sin egen del behøvde han ikke å gå fortapt. Han måtte smake døden, og han ble virkelig forlatt der på korset. Mat. 27, 46 og Salme 22, 2.
Men over denne fortapelsens gru skinte det likevel en stjerne for Jesus: Noe var i vente, han skulle ikke bli i graven, en oppstandelsens dag ville komme. Derfor står det i Hebr. 12,2: For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset. Og Jesus kjente selvsagt Salme 16, 10f.: Du vil ikke overgi min sjel til dødsriket … du vil kunngjøre meg livets vei.
Nå blir spørsmålet: Hvorfor gjorde Jesus dette?
3. Jesus kunne nå frelse og tilgi alle syndere.
Dette er Bibelens beste sannhet. Her er løsningen for arme syndere. Her kan du bli fri. Det var nødvendig at Jesus gikk en alvorlig vei, for synden er alvorlig. Jesus sa: Måtte ikke Messias lide dette. Luk. 24, 26.
Det måtte han, for å kunne befri oss. Der var bare denne ene veien. ”For at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” En sanger synger slik: Din kjærlighet har bundet deg å få oss løst igjen. Han kunne ikke forlate korset, selv om han i sin allmakt kunne gjøre det. Kjærligheten har sterke bånd. For han visste: Da kunne han frelse i alle tilfelle noen. Og jeg var en av dem som fikk høre dette budskapet, og det var nåde at jeg fikk ta imot. Det fryder mitt hjerte: ”Jeg er salig og frelst fordi Sønnen har gjort meg virkelig fri.”
Rettferdig for Gud, står det. Det er ikke sikkert at mennesker dømmer meg rett og sant. Men Gud gjør det. For nå regner han bare med Jesus Kristus for de som tar imot ham. Ved troen er hans rettferdighet blitt min eiendom. Jeg er like sann og ren som ham. Nå kan jeg speile meg i Jesus og se: Slik er jeg blitt – alt av nåde. Jeg er skyldfri!
”Gud for alle rike dømmer selv og sier: Denne, han er fri.” Det er Guds dom. Og han gjør alt. Vi skal ikke hjelpe til det minste. Det bare ødelegger.
Kingo synger slik: Her er han som kan løse hver syndebunden trell, her er han som kan øse trøst i hver bange sjel.” Han kan. Slik blir vi kristne.
I 1563 ble det skrevet en katekisme i den tyske byen Heidelberg. Den er ikke spesifikt luthersk, men har noen flotte utsagn om dette. I sp. 60 under avsnittet om Den Hellige Ånd, spør de: Hvordan er du rettferdig for Gud?
Da kommer svaret: ”Bare ved sann tro på Jesus Kristus. Det er at selv om samvittigheten anklager meg at jeg har syndet alvorlig mot alle Guds bud, og at jeg aldri har holdt noen av dem, og at jeg alltid er tilbøyelig til alt vondt, likevel gir Gud meg uten noen fortjeneste fra meg, av bare nåde, og tilregner meg den fullkomne oppreisning, rettferdighet og hellighet i Kristus, som om jeg aldri hadde gjort en eneste synd, og hadde selv fullført all den lydighet som Kristus har oppfylt for meg, om jeg bare tar imot denne velgjerning med et troende hjerte.”
Som om jeg aldri hadde gjort en eneste synd. Så fullstendig rettferdig blir vi for Gud.
Pontoppidan sier noe lignende i sp. 503 om rettferdiggjørelsen i sin bok: Sannhet til rettferdighet: Rettferdiggjørelsen ”består i at den treenige Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet.”
Så er jeg frelst, så er jeg fri ---
---
