Tit. 1, 16
Bekjennelse og liv.
.
Vi skal her peke på to sider ved kristenlivet. Om en av dem mangler, kan det skade alt. Det er bekjennelsen av troen og det praktiske kristenlivet. Begge hører sammen. Frelsen er ikke av gjerninger, men av nåde. Det står klart. Da Jesus døde, skapte han en sikker grunnvoll for vår tro. Men denne troen skal også vise seg i gjerninger, dvs et liv preget av Guds ord. Av andre bibelsteder skal nevnes: kap. 2, 10 og 12; 3, 8.
.
I. Bekjennelsen.
Her må vi sitere noe skriftsteder om emnet. Vi må ofte hente fram bibelsteder fra andre bibelbøker for å få et fullstendig og godt innblikk i et emne.
.
a) Rom. 10, 9-10: ”Dersom du med din munn bekjenner … med munnen bekjenner en til frelse.” Her viser Paulus tydelig at bekjennelsen må følge på troen. Den er fortsettelsen av troen. Du viser det på en eller annen måte at du er en kristen. Noen gjør det på et vitnemøte når de reiser seg og sier det med ord. Andre kan gjøre det bedre i en samtale med en eller noen få, og atter andre gjør det tydelig i livet at de hører Jesus til.
.
Dette gir oss ny frimodighet og glede i troslivet. Vi får vise at vi er Guds barn. Første kvelden på brakka da jeg kom inn i det militære gjorde jeg det slik: Jeg lånte en gitar så lå på tolvmannsrommet og sang et vers av ”jeg har vandret med Jesus i mørke og lys.” Da hadde jeg fått sagt fra hvem jeg var. Det falt naturlig for min del da. Da jeg kom på ei annen brakke noe senere med bare 4 gutter, la jeg mitt Nytestamente på krakken ved køya mi. Da sa en av guttene: Så du er en av dem som leser i den boka du? Ja, sa jeg. Alle visste hvem jeg var og behandlet meg deretter.
.
b) Mat. 10, 32: ”Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.” Deretter sier Jesus om de som fornekter ham at også han skal gjøre det for Gud. Her viser han hvor stor betydning dette har i evigheten. Vi kan stenges ute fra himmelriket om vi ikke bekjenner og dermed vedstår oss samfunn med Gud og hans Sønn. Paulus vitnet frimodig om dette i Rom. 1, 16: Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.
.
Bekjennelse er å vise hvem vi tror på og dermed tilhører. Det er ikke bekjennelsen som frelser oss, men den viser hvem vi er og hvem som har frelst oss. Vi viser at vi har noe bak død og grav som verden ikke har. Om de troende i den gamle pakt er det sagt i Hebr. 11, 13: De bekjente at de var fremmede og utledninger på jorden. Det skal vi også gjøre.
.
II. Et sant kristenliv.
Det er en naturlig følge av å følge Jesus. 1. Joh. 2, 6; Joh 13, 15. Vi ser at NT understreker dette gang etter gang ved mange formaninger og oppfordringer til å leve rett her i verden. Det kommer for en del av at de første kristne levde midt i en hedensk tid med hedenske mennesker som levde etter sine lyster. Derfor var det ekstra nødvendig for dem. Og jo mer vårt samfunn ligner på det hedenske, jo viktigere blir også slike formaninger for oss. I dette ligger nok også bevisstheten om at et menneske vil alltid her på jorden være fristet av verden og djevelen, selv om vi har levd i en kristen tid.
.
a) Vi kristne kan ødelegge for andre hvis livet vårt ikke stemmer med Guds ord. Verden venter av oss at vi skal leve rett. Dersom vi ikke gjør det, blir våre synder lett en unnskyldning for dem at også de kan leve som de vil. Vi kan enten streker under Jesu navn med livet vårt eller også stryke over det. Ved slurv og fusk og spott og umoral kan vi skade Guds sak. Eksemplets makt er også stor i slike tilfelle. Jfr. 2. Tim. 3, 13; 2. Pet, 2, 2.
.
b) Et dårlig kristenliv vil lede oss selv i fortapelse hvis synden ikke blir oppgjort. Ingen kan være en kristen med uoppgjorte synder. 1. Tim. 6, 20f.; 1, 19; Hebr. 3, 12-14.
.
c) Det gikk ofte galt for noen ved ulydighet mot Gud. De aktet ikke på Åndens minnelse og advarsel mot å følge syndens vei. I kap. 1, 16 er brukt noen sterke ord: De fornekter Gud ved sine gjerninger, de er avskyelige og ulydige og udugelige til gode gjerninger. Det betyr ikke at de ikke har evner eller muligheter til å leve rett. Men de lar seg ikke lede av Guds Ånd fra starten av. Da går det med folk slik det gikk med Farao, 2. Mos. Da Israel ville dra ut fra Egypt, nektet han dem det. Det skjedde flere ganger at han forherdet seg selv og ikke ville høre det Gud ønsket av ham. Til slutt står det at Gud forherdet ham – da var nådens tid slutt for Farao, og han måtte løpe linjen ut. Da skjedde det som Paulus taler om i Rom. 1 om hedningene: Gud overgav dem i deres hjerters lyster til urenhet, v. 24. Det er en Åndens naturlov: Den som vil synde, blir tvunget til å synde videre.
.
Det sanne kristenliv skjer ved å følge Guds ord. 1. Tes, 2, 13: Tessalonikerne tok imot forkynnelsen som Guds eget ord, og det virker med kraft i dem som tror. Det blir ”et ganske annet liv.” Det er på den bakgrunn at Paulus kan si med frimodighet: Bli mine etterfølgere. 1. Kor. 11, 1; Fil. 3, 17.
.
Derfor er forkynnelsen av Guds ord viktig også for Guds folk. Den er ikke bare til trøst, men også til veiledning og hjelp i kristenlivet. Forkynnelsen kan hjelpe mot søvn og sløvhet og lede kristne mennesker gjennom livet til himmelen.
.
