73) Hebr. 11, 1- -

TROSHELTENE I GT. Kap. 11.

Hebreerbrevet kap. 11 er kalt Troska­pitlet. Her får vi korte men fine opplys­ninger om kjem­per i Guds rike. Og det sær­pregede ved disse sto­re menn er troen.

Ikke alle trosheltene er nevnte på navn. Og det er fint. For det finnes en rekke anonyme kvinner og menn i Guds rike som bare Gud kjen­ner fullt og helt.
Etterat forfatteren av brevet har regnet opp en del av de mest kjente og kanskje de som har hatt mest å si for Guds ri­ke, skriver han: "Og hva mer skal jeg nevne? Tiden strekker ikke til om jeg skal fortella om...", v. 32. Om men­neskene ikke kjenner oss, er det godt at Gud vet alt. Selv den mest avgjemte kvinne og mann er regi­strert hos ham.
Kjennetegnet på Guds folk har aldri vært at de var store i menneskers øyne eller fikk utrettet store ting. Hvor mange kunne da regnes med?
Nei, det som skiller oss ut som kristne er troen. Det lille ordet tro er den store avgjørende sak. Den som tror er frelst og fri - hvor liten og svak han er som mennes­ke. Den som ikke tror, er fortapt, hvor stor og viktig han er som men­nes­ke. Troen er det avgjørende skille.
Det ser vi i siste del av kap. 10 som henger nøye sammen med dette avsnittet. Der er det tale om å gå fortapt eller å berga sin sjel (10,39). Noe viktigere enn det finnes ikke. Han hadde sett noen som drog seg unna til fortapelse. Og det kunne skje på flere måter og var det mot­satte av det trosheltene var. For i verset før taler han nettopp om troen og siterer det kjente ordet i Hab. 2, 4: Den rettferdige skal leve ved sin tro. Dette verset kommer igjen i Rom. 1, 17 og Gal 3, 11. Den rettferdige er blitt det ved å tro på Kristus. Og han lever som kristen ved å tro.

Dette skriver forfatteren av Hebreerbrevet om i kap. 11. Først taler han om troens ve­sen og siden gir han oss flere eksempler på menn og kvin­ner som var troende, ektefødt av Gud.

Troens vesen.

Troen er full visshet om vårt håp og overbevisning om det vi ikke ser, v. 1. Troen ser altså de umulige ting. Den ser også at verden er skapt av Gud, ja at alt er blitt til ved et ord fra Gud.
Men troen er ikke en innbilning eller et løst håp som egentlig er våre egne tanker. Den er hele tiden bygt på Guds ord som er fast og sikkert.
Derfor er troen ingen ting i seg selv. Den er bare den åpne hånd som strekker seg mot Gud og griper tak i Guds løfte. Og løftet er Ordet fra Gud. Derfor faller troen til ro og hviler i Guds ord. Når Ordet har sagt det, kan vi stole på det. Troen har sin grunn, sin glede og sin fri­modighet her i Guds ord. For troen tror på Guds nåde som er ufortjent for alle.
Troen har to sider her, seer E. Albeck. Den pekar framover og oppover. Troen har med de kommende ting å gjøre, og den har med Gud. Og begge disse delene er omtalt i dette kapitlet. Her er eksempel på hvorledes troende mennesker er. Det er ikke slik at vi bare har en av delene, eller ligner en av disse trosheltene. I det vesentlige har alle troende alt det som er om­talt her. Derfor er det viktig å stanse for det­te kapitlet. Kanskje det er slik at de to si­dene som er nevnt her, holder på å bli glemt? Dette å se framover og oppover?

1. Abels rettferdighet.

Abel er den første som blir nevnt. Hovedsaken ved han er at han var rettferdig, v. 4. Han levde sammen med bror sin som ikke var det, og slik kom det mer synleg fram.
Og rettferdigheten er selve gudslivet. Det å bli erklært som rettferdig av Gud er begynnelsen på kristenlivet. For det betyr å være rett for Gud. Ingen kan være kristen uten å være det. Men ikke slik at vi er rettferdige i oss selve eller at vi har gjort noe som fortjener det. Heller ikke religiøse ritualer kan skape det for oss. Ingen blir frelst ved det. Det er som ei blindgate, du kommer til en stengt mur.
Abel var ikke rettferdig på den måten. Nei, Gud vitnet om han! I en gammel bibel står det slik: Gud bevitnet om ham. Og i NO 85 er det sagt at Gud godkjente offergavene hans. I en engelsk bibel (Goodspeed) er sagt at Abel fikk Guds godkjenning.
Og slik er det: Bare de som Gud godkjenner er frelst. De som Gud aksepterer, er rettfer­dige.
Hvorledes kan det skje?
Kort før i brevet har han skrevet slik: Så har vi da, brødre, i Jesu blod frimodighet... Det er løsningen på det å bli frelst og få det rett med Gud: Abel må ha grepet tanken om forsoning ved blod. Og der blodet renner, har døden gjestet oss.
Dette er fint illustrert i historien om Abel. Mens Kain ofret av markens grøde som han hadde strevet med og fått til, så kommer Abel med et dyr, et av de førstefødte lam i flokken som han var glad i. Skulle det bli en offer­gave, måtte lammet dø.
På en eller annen måte må Abel ha hørt av far sin om offeret. Adam hadde nok talt med sønnene sine om den alvorlige dagen i Edens hage da Gud sa: eter du av det treet, skal du dø (1. Mos. 2,17). Og de har fått visshet for at et dyr kunne dø i deres sted, som en "stedfor­treder".
Abel ble den første vi vet om som gjorde det. Tok lammet og slaktet det før han la det på bålet. Skal tro om han tenkte da: dette lammet dør for meg, det går inn i mitt sted.
I tro bar Abel fram offeret, seer Hebreerbre­vet. Men troen er ikke noe i seg selv, som en kan vise fram. Troen har alltid et mål, et objekt. Det viktige er hva eller hvem du tror på.
Og hva trodde Abel på?
Utvilsomt på offeret og hva det hadde å si. Og gjennom offeret nærmet han seg Gud. Derfor kan det stå slik: det var et bedre offer enn Kains. Derfor kunne Gud akseptera ham som sin, godkjenne ham. For Abel kom ikke alene. Han kom ved et dødt offerdyr.
Det er ikke vanskelig for en kristen å se parallellen til seg selv her. For det er nettopp slik en synder blir en kristen. Slik blir alle frelst både i vårt land og på misjonsmarkene. Du kan ikke komme selv, alene, med dine egne gaver av gode gjerninger. Gud vil aldri akseptere deg der.
Men kommer du i det lammet som alt er slaktet og som alt har betalt for alle dine synder, da blir du frelst. Det trenges ikke lenger noe offer for synd (10,18). Jesus er død, en gang for alle på Golgata. I ham er det ingen fordø­mmelse (Rom.8,1).


2. Enoks himmelfart, v. 5.

Det neste trosvitne vi møter er Enok. Ikke mye er sagt om ham. Men han får det store vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham. Og dette henger sammen med Abels rettferdighet og tro. For ingen andre enn slike som Abel kan Gud ha behag i. Derfor er han er fint eksempel på en sann kristen.
Enok er en spesiell person i Det gamle Testamentet. Det står ingen ting om det han gjorde. Om alle andre får vi høre at de gjorde noe: de ofret, bygde eller var lydige. Men Enok bare trodde. Det skal vise troens veldige makt i menneskelivet. Alt i kristendommen er av tro. Ingen ting er av oss selv. Derfor taler dette om rettferdiggjørelsen ved tro. Slik Enok ble flyttet over fra jorden til himmelen, blir et menneske ved tro flyttet ut av verden og synden og inn i Guds rike. Kol. 1, 13. Og ved troen i det daglige liv blir vi løftet opp fra det verdslige og får leve i en himmelsk sfære.
Dernest står det at han ble bortrykket, så han ikke skulle se døden. Gud tok han direkte til seg.
Han tektes Gud, eller var til behag for Gud. Og han vandret med Gud. 1. Mos. 5, 22-24. Men alt dette skjedde i tro. Han hadde ingen fortjeneste selv. Den som tror er et Guds barn, uten egne gjerninger. Av v. 6 er det klart at alle må tekkes Gud slik om det skal gå oss vel. Ingen kan være til behag for Gud i seg selv. Troen er den eneste dør inn i Guds rike.
Han slapp altså å dø. Gud tok ham til seg Dypest sett er det slik med alle Guds barn. Joh. 5, 24. Vi slipper dødens brodd og smerte.
Noen har sett et forbilde på de troende opprykkelse eller himmelfart i dette. Det står ikke noe om det i teksten eller i sammenhengen. Men i lys av andre bibelord vil det bli slik med Guds barn en dag. 1. Tes. 4, 16ff.

3. Noah, v. 7.

Noah ble varslet av Gud og bygde arken i tro. Han kunne ikke forstå hvorfor han skulle gjøre det eller se noen rimelig grunn til det. Han bodde antagelig i innlandet, og i alle tilfelle var båten for stor for alt det hadde erfart før. Men Noah hadde tillit til det Gud hadde sagt og handlet etter det. Troen er tillit og lydighet.
Derfor var Noahs liv et mektig vitnesbyrd om Gud. Og det virket slik at folket kjente seg dømt. Hver dag i 120 år så folket Noah arbeide på arken. Hvert hammerslag ropte til hedningene: det er frelse for Noah og fordømmelse for dem. Til slutt fikk de se at Noah hadde rett. Men da var det for sent.
Slik skulle alt vi er og gjør være et vitnesbyrd om Jesus. I vår samtale, i handel og vandel, i yrke og fritid er vi vitner. Er vi da med og viser verden at de troende blir frelst i dommen, men at de vantro vil gå under?

4. Abraham og Sara, v. 8-12.

Abraham er kalt de troendes far, Gal. 3, 7. 9. Hans tro ligner på Noahs: han fikk bud om å gå til et sted han ikke visste noe om, og han var lydig. Han så ikke målet på forhånd, men gikk på Herrens ord. Og han levde blant hedninger i tro, for han ventet noe bedre, v. 10 og 39f. Troen ble satt på en stor prøve, v. 17. Han skulle ofre sin egen sønn, Isak. Gud stilte ham på denne prøven fordi han skulle bli helt avhengig av Gud og ikke stole på noe i seg selv. I denne prøvelsens stund skapte Gud troen på oppstandelsen i Abraham, v. 19. Han ble sterk i sin tro fordi han bøyde seg for Guds ord og vilje. Her ligger hemmeligheten til troens vandring. Troen spør egentlig ikke, den bare følger Guds kall. For det fins alltid en vei for de troende.
Også Sara hadde en vaklende tro i begynnelsen. Hun lo da Herren talte om det "umulige": hun som var gammel skulle føde. Forstanden kunne ikke forstå det.
Slik er det ofte i troslivet. Men troen tror det umulige og ufattelige menneskelig talt. For troen tar Gud på ordet. Den svake troende skal vite av dette verset at Gud kan alt. Gud står bak alt. Og da går alt.

5. Isak, Jakob og Josef, v. 20-22.

Det er ett fellestrekk ved disse gamle trosheltene: de velsignet og talte om framtida ved tro. Isak gjorde det "med syn for det som skulle komme". De tenkte på framtida med troens blikk. Guds løfter gjaldt deres etterslekt. I tro kan vi faktisk be om velsignelse for andre. Jakob velsignet i tro også de barna som hadde syndet og gjort mye ondt - for han visste det var håp.
Og denne framtidstanken er felles for alt Guds folk til alle tider, v. 13-16. Troen er lengsel og forventning etter noe bedre. Og dette bedre begrenser seg ikke til dette livet. Troen lengter etter det som er bak livet og graven. Troen kan aldri bli fornøyd med templer som er bygget av mennesker. Den må se oppover til Guds egen bygning og det aller helligste tempel i himmelen. Troen søker de evige verdier, og det betyr de usynlige ting. Verden søker det synlige og timelige, det som gir uttelling her og nå. Vi må ha et rent hjerte og øyne salvet av Ånden for å se det lovede land.
Men fordi dette landet er så verdifullt, skammer de troende seg ikke over å vise det. De vet at framtida er bedre enn fortida. Og de vet at Gud har gjort den himmelske byen ferdig i rett tid.

6. Moses, v. 23ff.

Vi ser flere trekk i livet til Moses som vitner om tro. Først hadde han troende foreldre. De trodde mer på Gud enn de fryktet landets hersker. Derfor våget de å skjule gutten for å berge ham. Det var mange på den tid som ikke gjorde det. Foreldrene hadde troens vågemot. For de så noe i gutten som var verd et offer.
Dessuten gjorde gutten sitt eget valg når tiden var inne: han nektet synden og valgte Guds vei og lidelsen. Kristi vanære var mer verd enn fornøyelsen i verden. Det var troens valg og troens lidelse. Troslivet er ikke alltid et lett liv. Lot valgte det beste han kunne se, uten troen. Men han ble ikke med blant trosheltene. Esau valgte linser som han ønsket i øyeblikket. Selv om han ble velsignet av far sin, er ikke Esau med i rekken av trosheltene. Det verdslige sinn velger i lys av øyeblikket og det nærværende. Troen velger i lys av evigheten.
Også han så framover, til lønnen som var større enn kampen på jord. Troen har alltid det dobbelte i seg: den ser tilbake på troens grunn på Golgata, og framover mot troens mål som er himlen. I den spenningen lever alle troende.
Vi møter også troens flukt hos Moses, v. 27. Det var ikke feighet selv om det og hans flukt ligner på hverandre. Alle kristne er omgitt av fristelser og snarer på alle kanter. Og Paulus' formaning gjelder også oss: "Fly bort fra alt dette" (1. Tim. 6, 11). Når fristelsen til synd kommer, skal vi gjøre som Josef før synden får makt (1. Mos. 39, 12). Det er tro.
Vi legger også merke til at Moses holdt påske i tro, v. 28. Blodet ble strøket på dørstokkene som tegn for morderengelen. Hver familie måtte gjøre det for å bli berget. Dette taler om den personlige tro som er nødvendig til frelse. Slik er Guds frelsesmetode.
Troens dristighet kommer fram i v. 29: troen bar dem gjennom Rødehavet, mens de vantro egypterne druknet. Troen har mot til å gå alle steder der Gud ber oss gå. Det som ser ut som stengsel forsvinner ved troens makt. Det ser vi også i fortsettelsen. Troen brøt ned Jerikos murer, berget en skjøge og mange seiret i troens navn i alle slags trengsler. Det er troens kjemper som omtales her, og verden var dem ikke verd.
Likevel - de nådde ikke det endelige målet. Noe bedre var bestemt både for dem og oss: fullendelsen.