Trøst. 2. Kor. 1,3.
Paulus taler av erfaring, han hadde levd i trange tider og visste hva trengsel var. Den var ”over all måte tung”, v. 8-9. Ja, den var tyngre enn han maktet å bære den og trodde han skulle dø. Derfor behøvde han hjelp og trøst. Slik er det til tider med oss alle. La oss se litt på den himmelske trøst i dag.
.
Gud er all trøsts Gud, står det. Det er et fint navn på vår Gud blant de mange navn han har. Han kalles også bl. a. All nådes Gud og Håpets Gud. Og Paulus lover og priser Gud for det, som David i Salme 103. – All trøsts Gud betyr at han trøster på flere måter etter som vi trenger det-
.
1. Verden
gir aldri sann trøst. Det er ingen fred for de ugudelige, og de blir uten trøst i evighet. Derfor er det trøstesløst og håpløst å leve i Verden og å dø som er verdslig menneske.
.
2. Falsk trøst.
Dikteren Arne Garborg skrev en gang: Når eg skulle vera glad, måtte eg gløyma Gud. Men det er ikkje den rette veien. Å innrette seg etter verden og bare for dette livet er farlig. Hvorledes kan folk leve som om evigheten ikkje eksisterer? Den evige tanke er jo født i vårt sinn. Det er derfor vi er urolige for døden og det som siden kommer.
.
Men falsk trøst kan også gis med en falsk religion. På Jeremias’ tid skjedde det. I kap. 6, 14 leser vi: De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred, fred! Og det er ingen fred. En lettferdig legedom er bl. a. at man ikke taler alvorlig om omvendelse og at troen blir en slags gjerning vi selv utfører og ikke hvile på Kristi verk.
.
Det kan også være krav om å gjøre noe ved siden av Jesu gjerning uten at man kaller det en gjerning. Derfor er vi forsiktige med å tenke at mennesker som tilhører en eller annen sekt, er frelst. Spørsmålet er alltid: Hva bygger de på?
.
3. Sann trøst.
Den finner vi bare i Kristus og alene i ham. Gud trøster aldri et menneske i synden og verdsligheten. Da kaller han folk til omvendelse som medfører at de skiller seg fra andre guder. Sann trøst er å hvile på Kristi fullbrakte gjerning i døden på korset. Troen er ikke noe vi må utfører eller gjøre for Gud. Det er å ”slippe sin egen herlighet og fly til nådens klippe, til Jesu kjærlighet”, som sangeren sier.
.
4. Nok trøst!
Gud har nok trøst til alle. Og han kan hjelpe deg i alle situasjoner. Det er sant som profeten sier: Herren trøster sitt folk, Jes. 49, 13. Kristenlivet er på denne måten en vandring i Guds trøst. Og det er nettopp hvilen i Gud. Vi skal ikke streve med å bli glad. Vi får leve i Guds glede og hvile på det han gjør for oss.
.
5. Guds gaver:
Vi må se på noen av Guds gaver til hans barn her i verden. Der finner vi den rette trøst.
a) Syndenes forlatelse.
Gud tilgir all vår synd når vi bekjenner, og han gjør det av nåde. Ef. 1, 7 og 2, 8. Den som kommer til Jesus og tar imot ham, får retten til å være Guds barn. Joh. 1, 12. Profeten Jesaja skriver et herlig ord i kap. 44, 22: ”Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky.” Da er det ikke mye igjen av vårt gamle liv. Sangeren sier: Gud glemmer min synd der ved Golgata høy, han glemmer min synd, men erindrer meg.
.
Når Paulus spør slik i Fil. 2, 1: Er det da noen trøst i Krists, er svaret et rungende ja. For i det kapitlet taler han nettopp om Kristus som ble menneske for oss, v. 6-11. Bekjenn derfor din synd for Gud og se hva ordet sier: Han tilgir din synd. Kan du få noen bedre trøst da?
.
b) En trygg grunn.
Gud viser oss at vi står på en trygg og sterk troens grunn. Vår tro kan være svak og er det som oftest. Men det betyr lite når grunnen vi står på er sterk og urokkelig. Og vi får bygge vårt liv på Kristi kors og ikke på følelser eller vårt eget kristenliv. I denne sammenheng er det Jesu liv som betyr noe.
.
Og denne grunnvoll er evig. 2. Tes. 2, 16. Vår frelse er bygget på Guds verk som ble planlagt i evigheten. Da ble frelsen til i Guds øyne. På Golgata skjedde det synlig for vår skyld. Noe skjedde i historien som alle kan se og lese om. I Guds ord ser vi at denne grunnvoll er trygg og sikker til evig tid.
.
c) I sorg og nød.
I kap. 7, 6 i dette brevet skriver Paulus at Gud ”trøster de nedbøyde”. Det kan være på grunn av sykdom og sorg og savn og mye annet. I alt dette kommer Gud med trøst. I kap. 7 var det Titus som kom til Paulus, det var trøst for ham å se en Jesu venn og medarbeider. Han fortalte om hvordan menigheten i Korint nå var blitt nidkjære. Og det gjorde ham glad. For de hadde omvendt seg fra sine synder. Trøsten var og førte til glede for en Guds forkynner når han så at arbeidet bar frukt. V. 7-9.
d) I døden.
Alle mennesker har et urolig forhold til døden, i alle fall til tider i livet. Noen dør her i tiden og andre vil oppleve Jesu gjenkomst direkte. De vil unngå dødens smerte. Men ennå er vi i verden og må gjerne gå gjennom dødsskyggens dal og oppleve selve dødsøyeblikket. Det gruer mange seg for.
.
Gud trøster oss i døden ved at han selv går med oss gjennom den mørke dalen. Når vi bare ser det i Ordet, vil vi også kunne smile i døden i Jesu navn. Og det er ofte det som kommer før døden, vi gruer oss for. Mange opplever store smerter ved sykdom og ensomhet i sin siste tid. Det er forståelig og vondt. Likevel skal vi vite at også da er Jesus ved vår side.
.
Døden er en vinning, sier Paulus. Fil. 1, 21. For en troende er jo døden en port inn til herligheten og den salige himmel. Da er vi fri alle prøvelser og smerter. Han har lovet å utfri alle som frykter døden, Hebr. 2, 15. Når han kommer i sky, vil han hente alle sine venner hjem til sitt himmelske rike. Da er all sorg slutt, og vi opplever en evig trøst. 1. Tes. 4, 13-18.
.
5. Hvorfor?
Paulus sier noe viktig her. Vi blir ikke trøstet først og fremst for å få det godt her i livet og bli lykkelig. Nei, han sier det skjer ”for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud”, v. 5. Det er altså erfaringen av Guds trøst vi skal bruke for å hjelpe andre. Vi kan ikke hjelpe andre lenger enn vi selv har fått hjelp. Slik er det i Åndens verden, slik det også ofte er i det verdslige liv.
.
Ånden må altså lære oss for at vi skal kunne lære andre. En god lærdom i den åndelige verden er faktisk motgang. Så tillater Gud det, ydmyker oss og gjør oss helt avhengig av Ham – for at vi skal vise andre veien. Må Gud gi oss nåde til å være tålmodige i det han sender i vår vei. Han har en plan med det. Amen.
.
