Tit. 3, 3-7.
De kristnes fortid, nåtid og framtid.
.
Paulus begrunner sine formaninger her med hvordan de kristne på Kreta selv hadde vært og hva de var blitt til og grunnen til at de var blitt slik. I en sum hadde de ikke vært bedre enn hedningene, ettersom de selv hadde vært hedninger. Derfor bør de også vise stort tolmod over hverandre og også mot folk utenfor menigheten. Her benytter så Paulus anledningen til å minne dem om hva de har vært, hva de er blitt og den framtid som venter Guds folk.
Etter formaningene foran kommer altså en av de sterkeste beskrivelser av syndelivet i Bibelen. Her tegnes et uhyggelig og svart bilde av de frelstes fortid. I første rekke taler nok Paulus her til kristne som har vært hedninger. Men han bruker ordet "vi" og inkluderer altså seg selv som hadde vært en perfekt fariseer. Fil. 3, 5-6. Han ser ikke på synden etter dens ytre vesen, men etter hvordan synde er i sitt vesen. Og der er alle mennesker like. Så maler han synden med skarpe og grelle farger. Her ser vi ingen forsøk på å bortforklare eller psykologisere synden.Det har vi lett for å gjøre. Vi unnskylder det vonde og gir det andre og ufarlige etiketter. Det er verre enn å sette en "brus-etikett" på en giftflaske. Kanskje det er derfor folk flest er så lite redd synden. De tror dikterens ord om å være "syndere i sommersol" (S. Hoel).
.
1. Vår fortid, v. 3.
V. 3: For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, treller under mange slags begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre.
.
Her får vi en kraftig skildring av hvordan mennesket egentlig er etter sin syndige natur. Dette er en beskrivelse av det bibelske uttrykket "kjødet" (gr. sarx). Hvordan er den falne menneskenaturen? Sml. her. Rom. 1, 29-31 og 2. Tim. 3, 2-4.
.
a) Vi var en gang uforstandige. Det var før gjenfødelsen (v. 5). På gresk står her anoætos: å være uten forståelse, eller dum. Da forstod vi ingen ting av Guds rikes hemmeligheter og heller ikke vårt eget beste. Og grunnen til det ligger i at vi ikke forstod hvordan vi selv var - syndere - og derfor ikke at vi behøvde frelse.
.
At dette kommer først har sin grunn. Det er litt av grunnskaden i den falne natur. Derfor heter det at Kristus er blitt vår "visdom fra Gud" (1. Kor. 1, 30). Av oss selv hadde vi aldri funnet fram til livet. Det er en eviggyldig sannhet om hvert eneste menneske at vi "vendte oss hver til sin vei" (Jes. 53, 6). Vi var som sauen som satt fast i fjellet: ute av stand til å komme hjem alene. Vi måtte ha hjelp. Den gode hyrde måtte finne oss og bære oss hjem. Luk. 15, 4.
.
Vår uforstand består av flere ting:
.
(1) Vi forstår ikke oss selv og den stilling vi er i: som fortapte syndere er vi ute av stand til å frelse oss selv.
.
(2) Vi forstår ikke Gud, at han er absolutt i sitt vesen, hellig og rettferdig i sine krav.
.
(3) Vi fatter ikke frelsen som er gjort i stand til oss ved Jesu verk på Golgata. Ingen ting er mer forkastelig for det ufrelste sinn enn forsoningstanken og Jesu sår og blod. Derfor forstår vi heller ikke frelsens vei: hvordan vi selv skal bli frelst.
.
(4) Av dette følger at vi heller ikke kan forstå at vi bør søke Gud og få vår sak i orden med ham - samtidig som Gud søker oss. Ordet kan også oversettes med dum. Slik er vi mennesker. Jesus brukte også det samme ordet om de som ikke trodde, oversatt med dårer i Luk. 24, 25. Og det var til slike Paulus var i gjeld og ville forkynne ordet for, Rom. 1, 14. Der er ordet oversatt med uvise. - Derfor må evangeliet forkynnes så ofte for oss. De neste uttrykkene er egentlig en følge av dette første.
.
b) Vi var ulydige - både mot mennesker i vår daglige ferd, og mot Guds kall og vilje. Det greske ordet apeithæs brukes her og blir oversatt både med ulydighet og om å ikke ville tro (Joh. 3, 36).
.
c) Vi var villfarende ved at vi levde borte fra Gud. Og det er sant om alle mennesker (Jes. 53, 6). Dette antyder at "en falsk leder har ledet dem bort" (D. Guthrie).
.
d) Vi var treller. Paulus bruker slaveriet som bilde på menneskets avhengighet av sine egne indre lyster og begjær. Å være slave er å ha mistet sin vilje og kraft til å leve som vi ønsker. Det verdslige menneske kan ikke gjøre som de vil i åndelige og moralske spørsmål. De har en "trellbundet vilje", som Luther sa.
.
e) Vi levde i ondskap. Her menes ikke bare de store, ytre synder som alle ser er synd. Ondskapen sitter i hjertet og blir født i tanke og sinn lenge før det slår ut i gjerninger.
.
f) Vi levde i misunnelse. Det er en så stor synd at den må nevnes spesielt og konkret. Det betyr å "hate at en annen person har noe" (Hendriksen). Misunnelse skaper mye ondt mellom mennesker og i den som er fylt av det. Ofte slår det ut i bitre ord og urasjonelle handlinger mot andre.
.
g) Vi var forhatt. Hedenskapet er fiendskap. For der godheten er borte, opptar snart hatet plassen. Ordet innebærer også at vi fortjente å bli hatet etter det livet som er beskrevet foran.
h) Vi hatet hverandre. Vi var en del av omgivelsene og var lik de andre. Hatet gjør samfunnet kaldt og hjertene ufølsomme.
.
2. Vår nåtid - ved Guds gjerning, v. 4-7a.
V. 4: Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart,
v. 5: frelste han oss, ikke for våre rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd,
v. 6: som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser,
v. 7: forat vi skulle bli rettferdiggjort ved hans nåde...
.
Etter å ha malt det falne menneskehjertet med mørke og tunge farger, viser han nå Titus hvordan det nye menneske er og hvorfor det er blitt slik. Det er Gud som har gjort at det ble en forandring med oss. Derfor handler dette ikke om oss, men om Gud.
.
a) Gud var god mot oss, v. 4. Ordet for god er her chræstotæs og betyr vennlighet, godhet eller velgjerning mot.
.
b) Gud viste kjærlighet mot oss. Ordet for kjærlighet er filanthråpia som betyr "kjærlighet-til-menneske" i ett ord, og vi kjenner det som fremmedordet "filantropi" som betyr menneskekjærlighet og veldidighetsvirksomhet. Men det er ikke det ordet som brukes i Joh. 3, 16.
.
Dette har han åpenbart. Det falne mennesket ser ikke Guds vennlighet mot menneskene ettersom det er fylt med hat og ondskap. Men da Jesus kom, komme det til syne. Det må sikte til Jesu komme til jord og særlig hans død på korset, som i kap. 2, 11.
.
c) Gud frelste oss, v. 5. Frelse er egentlig alt det Gud har gjort for menneskene - helt fra
(1) Frelsen skjedde ikke på grunn av oss. Våre gjerninger og vårt liv medvirket ikke en gang til frelsen.
(2) Frelsen er alene etter Guds miskunn og nåde. Gud tok initiativet og han gjennomførte det.
(3) Frelsen er gjenfødelse - som ved et bad er vi renset og gjort til nye menensker.
A. Etter luthersk teologi skjedde dette i dåpen. Ordet bad er uttrykk for dåp og den virker gjenfødelse.
B. Etter reformert teologi er badet uttrykk for Guds ord og tolkes likt Ef. 5, 26: vannbadet i ordet.
(4) De frelste behøver fornyelse i sitt gudsforhold. Og både den og frelsen skjer ved Den Hellige Ånd.
.
d) Gud har utøst Den Hellige Ånd over oss, v. 6. Også det skjedde evd Jesu Kristus, vår frelser. Ånden og Jesus henger sammen. Den som eier Jesus, eier Ånden. De er begge en del av treenheten og kan ikke skilles. Her kalles Jesus vår frelser, og i v. 4 er Gud kalt det. Også det uttrykker enheten i Gud. Ånden er utøst over oss, vi har fått den i rikelig mon og alt vi behøver ved Jesus.
.
e) Gud har rettferdiggjort oss av nåde. Rettferdiggjørelse er frikjennelse fra all synd og tilregning av Guds egen rettferdighet i Kristus. Rom. 3, 24. Dette viser den fullkomne side av frelsen. Vi er fullstendig og fullkomment fraregnet alle våre egne synder og feil; og vi har fått noe mye mer i stedet ved at Gud tilregnet oss sin egen fullkomne rettferdighet. Derfor heter det at vi er frelst ved Jesu liv. Rom. 5, 10.
.
3. Vår framtid, v. 7b.
V. 7b: Etter håpet skulle vi bli arvinger til det evige liv.
.
Her trekker Paulus fram de troendes framtid i et par korte setninger.
1. Vi er arvinger til det evige liv.
Her vender Paulus tilbake til kap. 1, 2 der han talte om å ha "håp om evig liv". Det er evigheten i himmelen han tenker på. men et viktig poeng ved dette er det når han skriver: vi er arvinger til det. En arving får noe han ikke har fortjent eller kan arbeide seg til. Betingelsen er at han er født inn i familien. Og i v. 5 talte han nettopp om gjenfødelsen. Å være arving taler om samme sak som nåde i dette spørsmålet. Men arvingen har heller ikke mottat hele arven så lenge han er arving. Han har fått litt som en forsmak. Men resten venter til selve oppgjøret kommer. Ved Jesu komme, kap. 2, 13.
2. Vi håper på det. Den himmelske arven er ikke noe usikkert eller diffust. Vi har et brettiget håp om det. Ordet håp betyr ikke her noe uvisst eller fjernt fra virkeligheten. Ordet håp viser mer til det framtidige, og vissheten om det bygger på at vi allerede er rettferdiggjort av Gud. Og dermed er vi satt i stand som rettmessige arvinger. Og da er den framtidige arven ikke usikker.
.
