Åpenbaring fra Gud.
Johannes begynner denne boken med ordene "Jesu Kristi Åpenbaring". Det er en fin tittel. Den gjelder vår framtid. Det var Johannes som skulle formidle dette budskapet til folket, og derfor kalles den "Johannes Åpenbaring". Johannes hadde vitnet om Guds ord, v. 2. Det er også hovedsaken i denne boken.
Derfor står det: Salig er den som leser og hører dette, v. 3. De første leserne var sju menigheter i Lille-Asia (nå: vest-Tyrkia), v. 4. Og de fikk den vanlige apostoliske hilsen: Nåde og fred. All sann kristendom er nådeforkynnelse, og frukten er fred med Gud og hjertefred når man tar imot det bibelske budskap.
Nå må vi først stanse litt ved disse første sju menighetene i denne boken. Det var nok mange flere kristne menigheter på denne tiden, men disse sju står som eksempel og representanter for hele kristenheten til alle tider. Hver menighet fikk sitt personlige brev fra Jesus.
1. Brevenes plassering.
Brevene står i kap. 2-3, men er også nevnt i kap. 1, 11. Alt skulle skrives i en bok og sendes til menighetene. Det var ikke uvanlig at man brukte rundskriv i denne tiden. Mange tror f. eks. at Efeserbrevet opprinnelig var et slikt brev som flere skulle lese.
Disse sju brevene er skrevet til engelen for menighetene i byene i Lille-Asia. De hadde altså en nøyaktig adresse. Vi tror at engelen her betyr menighetsforstanderen. Det er vanlig tolking. Hans liv og forkynnelse har betydning for hans menighet. Det er et alvorsord til alle prester og forkynnere.
De kalles stjerner, kap. 1, 16 og 20. De var i Jesu høyre hånd, kap. 2, 1. Merk at alle var der, også de dårlige. Likevel sier kap. 3, 16 noe alvorlig til den frafalne forkynner: Jeg vil spy deg ut av min munn.
Taleren er en stjerne. Han skal være kart og veiviser for folket. Sjøfolk bruker kartet som hjelpemiddel. Jfr. Mat. 5, 14.
2. Forskjellige tolkinger.
Ned gjennom tidene har det vært ulike tolkinger av disse brevene. Kort fortalt er det:
a) Historisk tolking.
Her mener en at brevene bare er sendt til de sju menighetene i Lille-Asia. Åpenbaringen er skrevet omkring år 90-95 og gjelder altså de kristne på den tiden.
b) Typologisk tolking.
Menighetene har aldri eksistert i denne form, men brevene gjelder de kristne menigheter til alle tider. De viser det typiske ved kristendommen.
c) Profetisk tolking.
De som holder på en streng profetisk tolking mener at slik vil menigheten bli i endens tid, uavhengig av hva som har skjedd før.
d) Kirkehistorisk tolking.
Her kan vi skille mellom to grener: Først Grundtvig som mente de representerte forskjellige kirkesamfunn (konfesjoner): Efesus var f. eks. de jødekristne, Smyrna var den greske kirke, Filadelfia den skandinaviske osv. - Den andre grppen taler om suksessive perioder slik at brevene dekker hele kirkens historie. Denne tolking ble mye benyttet av pietistene. Dächsel og prof. Pedersen m. fl. heller til denne oppfatning. Etter denne oppfatning er inndelingen omtrent slik:
1. Efesus er apostelmenigheten, til ca. år 100.
2. Smyrna er martyrkirken, år 100-313.
3. Pergamum er den greske kirke (øst-europeiske).
4. Tyatira er paven og den katolske kirke med utgangspunkt i Rom.
5. Sardes er protestantene.
6. Filadelifia er herrnhuterne og misjonstiden på 17-1800-tallet.
7. Laodikea er den siste menighet for Jesu gjenkomst -og dermed trolig vår tid.
e) Kombinert tolking.
Typologisk tolking kombinert med en viss historisk tolking har også vært nevnt. De sju menighetene har virkelig eksistert på den måten som Åp. sier og gjennom kirkens historie, men de vil også være representert i den siste tid på denne måten. Da vil det være mye frafall, men også noen (få) sanne menigheter på jord.
3. Budskapet i brevene.
1) Det er Åndens budskap - hør hva Ånden sier, står i alle brev. Åndens tale er det viktigste og ikke våre meninger.
2) Ånden bruker Guds ord når den taler. Bibelen er Åndens ord. Det er den siste åpenbaring fra Gud. Og Ånden må åpne Ordet for oss og gjøre det levende. Den må gi "lys over Ordet", slik at vi ser det gjelder oss. Apg. 16, 14; Joh. 6, 63.
3) I alle brev står det: Jeg vet. Jesus kjenner alt, også våre svakheter (2, 4 og 3, 15) og vår eventuelle styrke (2, 9). Vi er altså gjennomskuet av Jesus. Det er vår trøst i vår elendighet (2, 9 og 13). Men det er også alvoret (3, 1). Ingen kan hykle i hans nærvær. Vi er som en åpen bok for ham.
4) Alle brev er fra Jesus. Her har han flere navn, egenskaper og betegnelser. Og de er ulike i hvert brev. Navnene taler om hva menighetene trenger, for de er også ulike.
5) Brevene avslutter med: Den som seirer. Til alle tider er det altså mulig å seire - i alle forhold som møter oss. De som seirer får løfter fra Jesus, og det er noe de særlig behøver. Se f. eks. Smyrna, kap. 2, 11 og Åp. 20, 14.
4. Noe er ulikt.
Jesus har ulike navn i brevene. Det har som sagt noe med den enkelte menighets stilling å gjøre.
Alle menighet blir klandret og anklaget for noe, unntatt to menigheter: Smyrna og Filadelfia. Jesus har en skrøpelig brud. Her ser vi litt av det:
- Efesus manglet den første kjærlighet, 2, 4.
- Pergamum holdt fast ved hor og avgudsoffer, 2, 14.
- Tyatira lot Jesabel råde og tillot dermed kjødelig frihet.
- Sardes hadde navn av å leve, men var åndelig død. 3, 1.
- Laodikea var lunken, 3, 16. Det var en selvtilfreds menighet og rik på egne gjerninger.
Men Jesus står for døren og banker ...
.
