Åp. 2, 1-7. Efesus.
Efesus lå ved kysten av Egeerhavet og var faktisk hovedstad i provinsen Asia (Lille-Asia). Herfra gikk handelsveien til Eufrat og var den viktigste handelsbyen i Lille-Asia. Den hadde ca. 200.000 innbyggere på denne tida med både jøder og hedninger. Kjent er Diana-templet som var ett av verdens sju underverker. Paulus kom i konflikt med sølvsmeder som laget miniatyrutgaver av templet.
I brevet til Efesus introduserer Jesus seg som den som holder de sju stjerner i sin høyre hånd og som går mellom lysestakene. Han verner sine tjenere og venner på jord, og han ser hvordan vi er og kontrollerer oss. Han vet alt om oss. Det er Jesu bedømmelse av oss som er viktigst og som egentlig betyr noe.
Først kommer Jesus med mye ros til denne forstanderen og menigheten, v. 2-3. Det er godt når Jesus kan rose oss eller finne noe som består for hans prøve.
De har arbeidet, står det. Jesus vet om arbeidet i Guds rike, enten det er den utslitte misjonæren eller de trofaste medlemmene i en ellers glemt misjonsforening eller en søndagsskolelærer. Forbederen som ingen mennesker roser er også kjent for Jesus.
De har vært tålmodige og tålt mye motgang og ondt av andre mennesker. Djevelen bruker andre mennesker i sin tjeneste slik også Jesus gjør. Og de hadde bestått den prøven og ikke blitt trett. Mange gjør dessverre det og gir opp kampen. Her er en kjempende kristenflokk.
De kjempet ivrig mot det onde og mot den onde. v. 6. De var med andre ord rettroende og ville andre skulle ha den rette lære. Og det er rett, Gud vil det. Han roser den måten å tjene Gud på.
Dernest ser vi at de hadde åndelig forstand og klokskap. De hadde prøvd dem som sa de var apostler og sanne troende. Men de hadde funnet at de ikke var det. Her er altfor mange i dag som godtar alt som kommer i kristendommens navn, og noen mener det er utidig å prøve om troen og livet er rett. Men det er etter Jesus sinn og vilje. Vi skal prøve forkynnelsen og forkynnerne.
Vi hadde trolig sagt dette var en fullkommen menighet så langt det går an i vår tid. Her var så mange positive trekk ved leder og menighet.
Men Jesus så noe mer. Han ser bak fasaden, v. 4-5. Jeg har imot deg, sa han. Det er alvor når vi har fått Jesus imot oss. De hadde forlatt sin første kjærlighet. Det var den store brist i Efesus. Den var sikkert ikke synlig. Men dette er i tråd med Jesu profeti om de siste dager: Kjærligheten skal bli kold hos de fleste, Mat. 24, 12. Men dette begynte allerede i Efesus før utgangen av det første århundre. Selv om mye er godt i en kristenflokk eller hos en kristen, kan det være noe fundamentalt galt fra Guds synsvinkel. Det skulle gjøre oss forsiktige og lavmelte.
Hva var galt? Den første kjærlighet. Det behøver ikke bety følelser eller menneskelig varme. Det følger gjerne med den første kristentid.
Kanskje svaret mer ligger her: alt i troen er blitt vane og ritual. Det fungerer, vi vet hvordan kristenlivet skal være. Den indre gnist er liksom forsvunnet. Og det kan vise seg på mange måter.
1. Forholdet til Jesus, hvordan er det? Som nyfrelste betydde han alt for oss. Han var det ene nødvendige og selve hovedsaken i vårt liv. Hvordan er det blitt med årene. Er det ikke kommet så mange andre ting inn som er like nødvendige? Brud og brudgom har bare en tanke: den elskede. Den andre er alt. Hvis kjærligheten er ekte, eksisterer det ikke andre personer til for dem på det indre plan.
La det være et ransakende spørsmål til oss i dag: betyr Jesus alt? Jesus venter at du først og fremst skal være glad i ham, ikke gjør en mengde for ham. Det er som med Marta, Luk. 10, 42: hun har valgt den gode del. Og det var å sitte ved Jesu føtter og lytte. Bare lytte.
Og her er nøkkelen til den første kjærlighet. Den er en frukt av samlivet med Jesus. Gud er kjærlighet og vi elsker fordi han har elsket oss først. 1. Joh. 4, 10.19.
Jesu spørsmål til Peter på stranda er viktig fordi det er en fare for oss: elsker du meg mer enn disse? Joh. 21, 15. Elsker du Jesus mer enn noe annet i verden?
Har du kanskje forlatt denne kjærlighet - ved at andre ting er kommet mellom, blitt viktigere? La oss gå på kne en gang til, gråte ut hos Jesus og be om ny tilgivelse for dette også. Han legger sine sårmerkte hender på deg og gir forlatelse - og ny varme.
2. Et annet trekk ved den første kjærlighet er en øm samvittighet. Du må leve i et åpent og ærlig forhold til din Gud og dermed til alle mennesker. Den første kjærlighet kan aldri gå på akkord med samvittigheten eller slå av på sannheten. Synden er og blir synd.
Her er vi ganske sikkert ved noe av det ømmeste i vår kristentid. For det er så lett å gå lenger her enn noe annet sted. Bibelen taler imidlertid tindrende klart om saken. Samvittigheten er en skatt, et krystallglass som ikke må knuses.
Paulus skriver og sier mye om dette. Til det høye råd sier han: "Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv like til denne dag", Apg. 23,1. Og til Feliks sier han: "Derfor legger jeg selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker", Apg. 24, 16. Han var meget nøye med dette i livet sitt: aldri måtte noe få rom som tok samvittighetsfreden. Derfor kan han skrive så frimodig til sin unge venn også: "strid den gode strid i tro og med god samvittighet" 1. Tim. 1, 19. Også da hadde noen kastet den fra seg, til skade for seg selv og andre.
Dette frafallet gjelder trolig mange. Det begynner så smått og ubemerket. Og en forsøker alltid å forsvare og unnskylde i stedet for å erkjenne. En bruker med andre ord sin egen tanke og mening som rettesnor for det som er rett. Luther sa det slik: samvittigheten skal korrigeres på Guds ord. Det skal avgjøre hva som må ryddes opp i mitt liv. Den første kjærlighet har en øm samvittighet her.
