Gudfryktighetens skinn, 3, 1-9.
.
Vers 1. Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.
[1Tim 4: 1. 2Pet 3: 3. Jud 18.]
I de siste dager skal det skje mye. Her tenker vi om denne tidsperioden at det både er hele tidsrommet fra Jesu komme til hans gjenkomst, og spesielt den siste delen av denne tida. Vi kan gjerne kalle det de siste dagene av den siste tida. Siden denne setningen står i framtid (futurum), er trolig tenkt på det siste. Derfor er det et profetisk avsnitt i Bibelen. Men det onde som beskrives er her allerede, skriver Studiebibelen, og det ser vi av at verbet står i pres. I v. 5-6.
.
Det er noe spesielt Timoteus må vite om denne tida, eller kjenne til: da blir det vanskelige tider. Det har nok vært mange slike vanskelige perioder i verdens historie. Men dette skal overgå alt. Derfor kan vi ikke forestille oss helt hvor vanskelig det vil bli, men vi kan ane det på bakgrunn av historien – og så legge på en del prosent.
.
Det vanskelige er ikke bare av ytre og materiell karakter. Det vil også bli indre vanskeligheter ved vranglære som truer de troende og i tillegg påvirkning fra onde ånder og demoner. Legg merke til at demonene i Mat. 8, 28 var farlige. Det er den onde ånd og tendens som ligger latent i verden som bryter ut på en særlig måte i de siste dager.
.
.
2 For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige,
[Matt 24: 12. Luk 16: 14. Rom 1: 29 ff.]
3 uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode,
4 svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.
[Fil 3: 19.]
.
De vanskelige tider henger sammen med menneskene. Vi har lett for å skylde på andre ting enn oss selv. Det kan være politikerne, og de spiller uvtilsomt en stor rolle. De kan legge til rette for Guds ord og hans rike, eller de kan stanse mye ved ulike lover. Det ser vi stadig skjer også i vårt land.Da går de ikke Guds ærend, og de er heller ikke nøytrale, slik de ofte påstår. I åndelige spørsmål er det ikke mulig å være nøytral.
.
Jesus sa også det: Den som ikke er med meg, er imot meg. Det finnes ingen slags mellomstilling eller noe slags ”frigir”. Vi tar alltid parti for eller mot Guds rike. Og det kommer av at vi er onde i vår natur og ønsker ikke å gå Guds vei.
.
Her er mange egenskaper ved menneskene oppregnet: ”egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige.” Som vi ser er alle sammen negative og gir ikke noe godt og fint bilde av oss. En fellesnevner kan gjerne være at mennesket selv står i sentrum. Vi må se på hvert av dem, og slik kan vi faktisk lære noe om oss selv slik vi alle er av natur.
.
La oss straks nevne et annet avsnitt med et lignende innhold – i Rom. 1, 29-31. Der er beskrivelse av hedningene i Romerriket. I 2. Tim 3 bruker han noe av det samme til å beskrive endetiden (i de siste dager). Slik ser vi at alle mennesker er like til alle tider. Derfor er det grunnlag for å si at det her handler om den falne menneskenatur, det Bibelen kaller ”kjøtet”.
.
1) Først: egenkjærlige, dvs. Vi elsker oss selv mest av alt. Det er en universell karakteristikk for alle folkeslag til alle tider. Når folk flest er med i innsamlinger og katastrofehjelp til visse tider, er det vanligvis ikke utslag av kjærlighet og godhet til andre mennesker. Dypest sett er det andre beveggrunner til det.
.
Ordet for egenkjærlig her er ”filautos” som ellers ikke er brukt i NT. Det betyr rett og slett at vi elsker oss selv. Kjærlighet til andre mennesker betyr at vi er interessert i hvordan de har det og hva de behøver i livet. Det er ikke bare en følelse.
.
Når det ikke finnes hos oss og selviskheten overtar, gjør vi alle ting for at vi selv skal tjene på det. Utslagene her er noe forskjellig ettersom folk lar kjøtet og instinktet styre og bestemme. Noen er villig til å trampe ned andre for selv å få en fordel. Ja, man kan til og me gå over lik for å fremme sin egen sak. Andre klarer å styre mange av de verste utslag, men på bunnen er vi nok alle like. Menneskene liker å ha seg selv til Gud.
.
Calvin peker på ategenkjærligherten kan være og er kilden til alt det andre som nevnes nedenfor. For den som bare elsker seg selv, vil lett falle i mange eller alle de andre synder som nevnes. Og da taler vi om frafalne mennesker.
.
2) Det andre kjennetegnet på kjødet er: De er pengekjære. Ordrett står det: de elsker sølv, og det var nettopp uttykket for penger. 1. Tim. 6, 9-10. Denne slags ”kjærlighet” er en farlig sykdom eller last. Det illustrerer ganske godt at kjærlighet ikke er følelse eller tanker. Hovedsaken er hvem eller hva vi elsker. For det vi elsker tar lett kontroll over oss. Pengekjærligheten (gr.: ”filargyroi”) leder etter Bibelen til fortapelse. Penger har en egen og sterk evne til å styre sinnet bort fra Gud og de åndelige ting. Derfor skal vi alle være svært forsiktige med tanken på penger. Her gjelder regelen framfor noen andre steder: Mer vil ha mer. Vi har det best nåre vi er fornøyd med det vi har. For det er etter Guds plan.
.
3) Det tredje er skryt: Jfr. her Rom. 1, 30. Skryt handler ofte om å tale om noe man ikke kjenner godt til, og så vil man gi inntrykk av at man skjønner det. Det er en måte å opphøye seg selv på, noen ganger på andres bekostning. Derfor blir det tomme ord uten reelt innhold. Det kan gå på kunnskap eller eiendom. Når det blir avslørt at man ikke har det man har talt om, blir fallet dypt og folk misser respekten for det mennesket.
.
4) En følge av skryt ovf. kan bli overmodighet. Da hver man seg over andre og vil på ulik vis vise at man er bedre enn andre. Ordet på gresk (”hyperæfanoi”) betyr ordrett å vise at man er over andre. Det skjer altså ikke bare i tanken, men i livsstil og ordbruk.
.
5) En annen karakteristikk av det kjøtelige mennesket er at de spotter. Det kan godt henge sammen med overmot og skryt. Det ordet soim er brukt her, er ”blasfemoi”. Blasfemi betyr å spotte religion og Gud og det som hører med der. Det har altså ikke eller i mindre grad med å spotte mennesker og jordiske ting.
.
De er med andre ord så overmodige at de tillater seg å kritisere Gud. Det er også en form for skryt. Det er å heve seg over det guddommelige og mene at Gud burde handle på en annen måte. Det ser vi stadig vekk nå for tida. Så snart det skjer en ulykke, taler man straks om Gud – selv om man før har benektet hans eksistens. Det er forunderlig, men viser at mange slike tenker lite over saken når de kan motsi seg selv så grundig at de lar en Gud som ikke eksisterer få skylden for ulykker og nød.
.
6) De er også ulydige mot foreldre.
Bengel sier at tegnene på de siste onde tider også må søkes hos barna og slik de unge oppføres seg. For de er barn av sin egen tid og følger ofte mengden. Det kamerater og venner sier og gjør, påvikrer mer enn foreldrene.
.
Men hvis det er slik at foreldrene mest eller bare tenker på seg selv og lar sin egen karriere og velstand kommer først, er det kanskje ikke et under at de unge gjør opprør og bli ulydige. Det er mange sider ved denne saken, og ulike vekselvirkninger.
.
Men vi kan altså i noen grad se på barn og unge for å se vårt eget samfunn. Men det er oftest de vokse og lederne som skaper forutsetningene og aksepterer det nye i et samfunn.
.
7) De er utakknemlige.
Folket vil generelt være utakknemlige. Og det henger sammen med store krav fra folket. Den som er misfornøyd av sinn, har lite å takke for. Det samme gjelder den som ønsker og vil ha alt han ser.
.
Det ordet som brukes her står bare her og i Luk. 6, 35 i hele NT. Utakknemlighet har alltid vært regnet som en av de verste synder, sier Barnes. Det vil altså kjennetegne de siste tider, og det viser alltid at det er nedgang og frafallstider i kristenheten. Takk burde være et enkelt ord å ta vare på og følge, men det forutsetter at vi er tilfredse med det Gud gir. Det motsier ikke at vi kan arbeide oss fram til bedre tider for oss og våre. Men nøkkelen er å takke for hvert skritt vi tar og hver gave vi får av Gud.
.
8) Et viktig kjennetegn er at de er uten aktelse for det hellige.
Dette ble før oversatt med ”vanhellige” og kan bety ”ureligiøs”, slike som ikke har bruk for Gud. De lever et helt igjennom verdslig liv og lar seg ikke styre eller påvirke av tanken på noe guddommelig. Religion er opium for folket, som det siteres etter Lenin. Og det var ikke bare kommunistene som gjorde og gjør det, eller humanistene i dag. Det er et felles trekk for mye av den vestlige verden. Ikke minst er det de som gjør tidene nå såvanskelige. – Men blant dem går det ennå lengtende sjeler---.
.
9) I vers 3 kommer flere kjennetegn: De er uten naturlig kjærlighet.
Ordet for kjærlighet er her ”astorgoi”, og er altså et annet ord for kjærlighet enn de vi har møtt før.
.
10) De er uforsonlige.
Det blir oversatt med å være uforsonlig eller en som bryter våpenhvile, eller naturlig kjærlighet. I Ungdomsoversettelsen fra 1959 bruker order ”uforsonlige”. Alt dette viser at det er vanskelige personer vi taler om. Vi kan bare tenke oss et samfunn som er preget av dette, hvor vanskelig det er.
.
11) De er også baktalende.
Det som nå kommerer også kjennemerke på tiden og i noen grad følge av det som er sag foran. Disse egenskapene griper inn i hverandre og påvikrer hverandre. Det er ikke et godt lokalsamfunn f. eks. Der folk baktaler hverandre på tvers av slekt og venner og ukjente. Derfor blir denne synden påtalt i Bibelen flere ganger. På engelsk blir de her kalt falske anklagere. Det er et godt uttrykk for sladder. Det er ikke vanlig samtale om folk, men der man tillegger folk som ikke er til stede urette motiv og tvilsomme handlinger. Da sier folk: Jeg har hørt om ham, det sies om henne...
.
Det greske ordet som brukes her er interessant. Det står rett og slett: diaboloi, som betyr djevler (flertall). Det betyr baktalelse og brukes om Guds og vår store motstander. Baktalelse er karakteristisk for djevelen. Så her går folk djevelens ærend.
.
12) De er umåtelige.
Ordrett betyr ordet her: uten styrke. De har ikke kraft til å motstå følelser og indre krefter. Det kan brukes om forholdet mellom to kjønn. Uo. Sier: ubeherskede. Det kan også oversettes med uten selvkontroll. Og hva kan ikke skje da?
.
13) De er voldsomme.
De handlinger som beskrives er av mer grov karakter enn mange andre. Men den nynorske omsettelsen av 1938 synes å være altfor svak når den sier: umilde. Her er det tale om voldsomme og grove handlinger mot andre mennesker som godt kan henge sammen med narde egenskaper i tiden, som kjærlighet til penger. Som kjent kan noen gjøre hva som helst for å skaffe dem.
.
14) De er uten kjærlighet til det gode.
Grunntekstordet her er sammensatt av tre ord som er ordrett oversatt i sitetet over fra Norsk bibel. Når de ikke elsker det gode her i verden og ikke liker det, vil de heller ikek fremme det. Merk det motsatte som sies til Titus i Tit. 1, 8
.
15) I vers 4 finner vi enda flere kjennemerke: De er svikefulle.
Svik er en stor og alvorlig brist i et menneskes karakter. Til alle tider har svik blitt betraktet som ond og nedverdigende og klanderverdig. Det kan vi f. Eks. Se i en krig. De som svikter da, blir kalt landsforrædere og får stor straff. Svik er å svikte folket og forråde dem til fremmede makter. På det personlige plan er det å svikte sine egne løfter og ikke oppfylle det man har lovt. I den siste tid vil det bli mye av dette og dermed gjøre det vanskelig for folk.
.
16) Å være oppfarende er et annet merke på dem.
Ordet på grunnteksten er her ”propeteis” og blir oversatt med stri, heftig, fremfusende. I Apg. 19, 36 er det oversatt med ”forhasta”. Ordet er bare brukt på disse to steden i NT. Det betyr å handle uten å tenke over konsekvensene. De tar det ikke alvorig nok, men er rede til å gjøre hva som helst. Slike forhold kan også skape vansker for andre, for de er dermed så uforutsigbare at hva som helst kan skje.
.
17) De er oppblåste.
Dette ordet oversatte de med å være innbilske i Ungdomsoversettelsen. Overmodig betyr det også. De har altså høye tanker om deg selv og sin dyktighet og setter på den måten seg selv i høysetet. Oppblåst er trolig et godt og dekkende uttrykk. I 1. Tim 3,6 er det oversatt med å blåse seg selv opp. Det betyr altså å tenke høyere om seg selv enn rett er. Da er de viktige og store i egne øyne. Medn det holder ikke for Gud.
.
18) Vår natur er slik at vi elsker våre lyster høyere enn Gud.
Dette blir liksom konklusjonen på denne oppregningen av alle kjennetegn på vårt naturlige menneske. Det begynte med egenkjærligheten og slutter på samme måte. Etter syndefallet er vi mennesker slik at vi setter oss selv i høysetet hele veien. Vi elsker vår lyster mer enn vi elsker Gud og hans rike. Mewn de to ting kan aldri bo sammen i et hjerte. Den som ikke får høyeste prioritet, må alltid flytte ut. Og dette viser hvor fullstendig forvrengt vi er blitt av synden. Vi forstår ikke Guds rike og vilje og vil ikke være der.
.
Våre lyster må være de kjødelige krefter i livet vårt, både synder mot det sjette bud og de andre budene, og trangen etter å leve for oss selv både i arbeid og fritid. I dag er det mye syndige og skitten fornøyelse. Når kristne prioriterer dette, viser de at de lar kjødet råde. Da står hjertekontakten med Gud i fare.
.
5 De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.
[Matt 7: 15. 15: 7, 8. Rom 16: 17. Tit 1: 16.]
Flere av uttrykkene foran har talt om dette å tro bedre om seg selv enn det man virkelig er. Det er kanskje lettest for unge mennesker som ikke har erfaring eller har tenbkt seg grundig om. Men det gjelder også eldre som lar seg rive me av det ytre uten å ha det indre i orden.
.
De har skinn av å være og til en viss grad er kristne. De oppfører seg som kristne og lever på en måte som gudfryktige mennesker. Men de har det ikke rett med Gud i sitt hjerte.
.
De fornekter Guds kraft, skriver Paulus. Det betyr at de ikke har den virkelige kristendom, de vil ikke slippe Gud til i sitt liv med lovens gjerning som dømmer synden og deretter med evangeliet som frigjør synderen fra dommen. De fornekter ikke religionen og Gud, men heller nekter å slippe Guds ord til i sitt liv. Og det er selve kjernen i kristendommen de fornekter, ordet om synd og nåde. Der ligger Guds kraft. For når det forkynnes, kommer Jesus med sin frelse.
.
Paulus gir en sterk og streng oppfordring til Timoteus, vi kan nesten lese det som et krav, en befaling til ham: Slike skal du vende deg fra, slipp dem ikke inn i ditt eget liv eller i forsamlingen. De vil bare ødelegge og skape uro og problem.
