Kjennetegn på Guds folk (I)
I av III.
Guds folk er et annerledes folk. Den er ulik verden og alle andre religiøse mennesker. Slik har det alltid vært og vil bli så lenge jorden og Guds folk består. Å være en kristen betyr å være kalt ut av verden. Vi får et nytt liv og dermed en ny framtid og et nytt mål.
Jesus sa om dette: ”Av dette (kjærligheten) skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” (Joh. 13, 35).
Derfor er det kjennetegn på hvem vi er, og det skal folk merke. Det er som en soldat. Du kan se at han er soldat, og ofte hvilket land og våpengren han representerer. Han skiller seg fra de andre. Eller vi kan tenke på et flagg. Det er symbol på landet det tilhører. Når vi reiser i andre land, kan vi noen ganger se vårt eget flagg. Og da sier folk: Se! Det er vårt flagg!
Dette betyr også at ikke alle er kristne selv om de lever i et kristent land. Det er ikke nok å si at vi er kristne – hvem som helst kan gjøre det. Sanne kristne har bestemte merker som viser at de er det. I 1. Joh. 3, 1 skriver Johannes: ”--- vi skal kalles Guds barn, og det er vi.”
Det er heller ikke nok å si at vi er kristne i motsetning til muslimer eller buddhister. Noen bruker dette f. eks. i jobbsøknad. Da mener de heller ikke selv at de er personlige kristne eller aktive kristne. De tenker gjerne mer på det som en kultur og for å distansere seg fra andre kulturer.
Før vi går inn på aktuelle og konkrete kjennetegn på en kristne, må vi si et par generelle ting:
a) Vi kristne blir gjenkjent av verden.
Så sant vi er rette kristne vil folk forstå det – uten at vi sier så mye. Vi skal ikke alltid strø om oss med store ord om at vi er kristne. Det kan lett bli til spott når de ser ditt virkelige liv.
Nei, Jesus sa: En by som ligger på et fjell, KAN IKKE skjules. Mat. 5, 14. Det er åpenbart for alle hvem vi er når vi lever som kristne. Og i Joh. 13, 35 sier Jesus: Av dette skal ALLE kjenne at dere er mine disipler. Da tenkte han på at folk vi se at vi elsker hverandre, selv om vi kan være uenige. Det er også en stor utfordring for oss.
Om de første kristne ble det sagt: ”De kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus”. Apg. 4, 13. Kan de gjøre det med oss? Er vi tydelige nok? Da vi var unge, var det vanlig at vi kristne gikk med ”gullkors” på jakkeslaget når vi f. eks. var ute og reiste. Det var en enkel bekjennelse.
b) Vi kan selv vite om vi er frelst. Frelsesvisshet er normalt. Johannes skriver om det slik: Så dere skal vite at dere har evig liv. 1. Joh. 5, 13. Det handler ikke om følelser eller opplevelser eller å bli fri alle synder før vi kan tro oss frelst. Det er ikke vi som skal frelse oss selv. Det skal en annen person gjøre for oss. Derfor skriver Paulus slik: Jeg vet hvem jeg tror på, 2. Tim. 1, 12. Sløvheten sier: Det er ikke så farlig, det går nok bra. Troen sier: Jeg kjenner en som frelser meg, hos ham er jeg trygg for alltid.
c) Vi kan bedra oss selv. Fariseerne var trygge på at alt var rett og at de var på rett vei. Det betyr at ikke alt i den kristne tro og vårt liv er kjennetegn. Mange tror og mener at de er kristne, uten at de har liv i seg. Det ser vi av flere eksempler i NT:
Mange tror og mener at de er sanne kristne, uten at de har åndelig liv. Bibelen sier at det skal bli slik. Og da må vi se på noen bibelvers som taler om dette og ta alvoret inn over oss selv.
I Mat. 7, 22 sier Jesus: Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Det er tydelig at de brukte det som kjennetegn på at vi var rette Guds barn. Men Mesteren svarte slik: Jeg har aldri kjent dere. Vårt arbeid for Gud er ikke adgangsbillett til himmelen. Noen vil altså bli overrasket ved himmelens port.
I Mat. 25, 8 forteller Jesus om noen som går ham i møte og vil til himmelen. Det er det ikke tvil om. På veien opplevde de at lampene sloknet. Da var det for sent å ordne sin sak, og de møtte en stengt himmeldør.
Paulus skriver i Gal. 3, 3 om at de kristne i Galatia hadde begynt i Ånd, men fortsatte i kjød. Da var alt forgjeves, v. 4. De begynte rett ved å tro på Jesus, men fortsatte med å gjøre noe selv for å være rette kristne. Da går det galt.
Og i Åp. 3, 1 sier Jesus noe til de kristne i Sardes – 60 år etter at Jesus var død og oppstått: Dere har navn av å leve, men er døde. Folk regnet dem som kristne, men de hadde ikke et indre, åndelig gudsliv. Mon noen som leser dette, har det slik. Til menigheten i Pergamum, gir Jesus dette rådet: Omvend deg” Åp. 2, 16. Og det sier han til alle.
Derfor må vi njå spørre: Hva er de rette kjennetegn?
Paulus skriver til korinterne slik: Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Det betyr bl. a. at du og jeg er kommet inn i et helt nytt forhold til alle ting. Og alle disse ting er knytt sammen, slik at vi kan ikke unnvære noe og være fornøyd med litt. Vi kan ikke si at vi har ett eller to kjennetegn, så da må jeg være et Guds barn. Det er selvbedrag. Når vi spør slik, er det i grunnen et tegn på at hjertelivet er feil. Et Guds barn spør ikke slik.
Her skal vi peke på noen vesentlige kjennemerker på en kristen:
1. Vi tror.
Guds folk er et folk av ”troende mennesker”. Det kan vi se i f. eks. 1. Joh. 3, 23 og 5, 1 og 5 og 10 og 13. Selve troen er et kjennetegn. I Joh. 3, 36 står det slik: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Verden og vår egen tanke vil forstå, forklare og se.
Er det alltid mulig? Forstår du alt i hverdagslivet? Eller hva med den ytterste stjerne vi kan se i de store kikkertene – hav er utenfor den? Ivar Aasen tumlet med disse tankene og skrev i sin tid: ”Vesle vitet det rekk ikkje til, ei tru lyt styggja oppunder.”
Troen kan defineres og forklares på flere måter. Den er en kostbar perle, som bare Guds folk ser. Troen ser det umulige, for den vet at Gud står bak. Tro uten Gud er drøm og fantasi, et sandslott som vinden feier bort.
Frelsen skjer ved tro. Gal. 2, 16 og 3, 11; Rom. 3, 28; 4, 5 og 5, 1. Slik var det også med Abraham. 1. Mos. 15, 6. Ved troen ble vi Guds barn og ikke tjenere eller slaver. Vi fikk barnekår og barnerett.
”Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader.”
2. Vi ber.
En troende lever i bønn og har slik kontakt med Gud. Det er ikke ritual eller regler, men en levende samtale med Herren selv. I Luk. 18, 1 forteller Jesus en lignelse om ”at de alltid skulle be og ikke bli trette”.
Hva betyr det? I bibelparafrasen ”Levende Bibel” er det omskrevet slik: Hvor viktig det er å be. Og i det er det noe sant. Det greske ordet dein betyr at noe er nødvendig. Det kommer av verbet deå som betyr å binde. Det er et sterkt ord brukt i forbindelse med bønn. Bønnen er de troendes åndedrett, har noen sagt. Og slik er det nok.
Paulus skriver en del om bønn. I sitt første brev som apostel, sier han i 1. Tes. 5, 17: Be uten opphold. I en eldre bibel stod det slik: Be uavlatelig. Og i Ef. 6, 18 skriver han: Be til enhver tid. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige. Og igjen i 1. Tes. 3, 10: Natt og dag ber vi.
Når bønnen er så viktig og nødvendig hele kristenlivet, er det da ikke et tegn på at vi er det. Om Peter og Johannes står det i Apg. 3, 1: Ved bønnetimen gikk de opp til templet. Så selvfølgelig var det. Når bønnen stilner, sløves ånden.
Problemet i Luk. 11 var ikke om de skulle be, men hvorledes. Herre, lær oss å be, sa disiplene. Og Jesus svarte: Når dere ber … det var naturlig å be, og da skulle de gjøre det slik som Fader Vår lyder. Det er en mønsterbønn for oss alle.
Prof. Ole Hallesby skriver i boka ”Fra bønnens verden: ”Å be er å lukke Jesus inn.” Hykleren gjør nemlig ikke det. Han forteller Gud om alt det gode han har gjort og hva han venter av Gud nå. Hallesby sier også: ”Bønnen er for de hjelpeløse.” Og det er alltid vårt tilstand, slik er vi i oss selv.
Det er også vår erfaring i vår nød. Vi går ikke til Buddha eller Muhammed eller til psykologer. De kan ikke hjelpe noen i sjelenød. Men vi går til Jesus. Der fikk vi svar.
Vi kan og skal be for oss selv, for slekta vår, folket vårt, hedningene – og om vi har noen fiender eller de som forfølger oss, skal vi be for dem også, sa Jesus. Mat. 5, 44.
Paulus ba mye da han var fariseer. Men det var bare ord og regler. I Apg. 9, 11 står det derimot: Se, han ber. Det var da han møtte Jesus.
*****************
Flere kjennetegn - II av III.
Vi må se på flere kjennetegn på de kristne. Også de hører sammen med det som er sagt ovenfor, om troen og bønnen. Dette er mest skjulte tegn, selv om folk vi merke det. Det indre gudsliv vil prege ditt ytre liv. Og da kommer vi til noen ytre kjennetegn på alle kristne.
3. Vi får et nytt forhold til verden.
I 1. Joh. 3, 1 står det: Verden kjenner ikke oss fordi de ikke kjenner Gud. Vi er Guds barn og kalles det. Men den tanken er ukjent i verden. Om det kan vi si noe her:
a) Verden forstår oss ikke, ikke våre interesser eller vårt liv. De kan ikke skjønne at vi ber og samles for å lese i Bibelen og høre en tale. Dette er totalt fremmed for verden. De har sett noe av det ytre, og vet at det skjer. Men det forstår ikke ”vitsen” med det.
b) Vi trives ikke hos dem. Vi bor i to ulike verdener. Den verdslige ånd blir skitten for oss. Derfor er det et farlig tegn hvis du trives med de verdslige. Vi må ofte arbeide sammen med verdslige mennesker, ha dem som naboer og som familiemedlemmer. Men trives du der? Er du blitt så lik dem at du er en del av dem? Da må du våkne.
Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så ulike, kan vi ikke være som alle andre og ha religionen for oss selv? Ja, det er slik den Onde argumenterer. Men han glemmer eller utelater at Jesus står mellom meg og verden. Det utgjør hele forskjellen. Det er ham de ikke kjenner.
Verden vil to ting med oss:
1) De vil bryte med oss når vi er faste og tydelige i troen. De sløve kristne blir ikke angrepet eller forstyrret. Det skjer bare med de varme og ekte troende.
2) De vil vinne oss! De vil få oss over på sin side slik at vi blir som dem. Derfor sier de at det er ikke noe galt i å danse eller ta seg glass for å bli i godt humør. Det er jo ikke noe galt i det, sier de. Bare prøv!
Hvorfor tenker og taler de slik? Hvis de vil svare ærlig og oppriktig, vil de erkjenne: Et klart kristenliv er en dom over deres syndeliv. Inne i seg vet de at de kristne har rett. Men det koster for mye å bryte over med synden og verden og innrømme at Gud har rett.
Men en kristen kan ikke slå lag med verden – for sin egen del og for de andres skyld. Bibelen er så klar også her:
1. Joh. 2, 15-17: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham.
For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.
Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.
- Verden er altså vår stadige fiende og fare. Vi skal bruke verden, men ikke elske den og slik la den komme inn i vårt hjerte.
Jakob sier i kap. 1, 27: En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.
Og i kap. 4, 4 skriver han: Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.
Paulus skriver også om dette og sier i Rom. 12, 2: Skikk dere ikke lik denne verden.
Det er sterke ord i Bibelen om vårt forhold til denne verden. Og vi ser at mange tar det så lett og bryr seg ikke om advarselen fra Gud selv. Men lever du i fiendskap med Gud på grunn av verden, er du en frafallen.
Vi er et annerledes folk. Johannes advarer de troende i sitt første brev: Ta dere i vare for avgudene, 5, 21. Her ligger en av våre største farer. I Israel ser vi at de ville ha en konge og være som alle andre folk, 1. Sam. 8, 6-7. 20. Senere ble det stor avgudsdyrkelse i Israel fordi de levde som verden.
4. Vi får et nytt forhold til de troende.
Vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene, 1. Joh. 3, 14. Det er et usvikelig kjennetegn. Det skjedde en storm forandring med oss, og den viser seg i kjærlighet til andre kristne. Vi fikk et nytt forhold til Guds folk, broderkjærligheten, kap. 3, 11-14.
Jesus sier om disiplene: Gå til mine brødre, Joh. 20, 17.
Hebr. 2, 17 sier: Jesus måtte bli sine brødre lik i alle ting.
Og i Joh. 13, 35 bruker han kjærligheten som den store test på om vi er sanne disipler. Vi skal prøve å huske den store forandring det ble med oss. Alle andre sanne kristne ble våre brødre og søstre i troen. Vi føler oss hjemme blant dem. Sangen og vitnesbyrdet og bønnene er den samme. Vi har Gud til far og Jesus som vår frelser. Det knytter oss sammen.
Tenk litt på dette nå:
1) Som ufrelste.
Hvordan så vi på bedehusfolket da? De fleste ufrelste vil ikke ha noe med dem å gjøre. Det var et skille. I tillegg blir de troende sett på som litt rare folk, ja vi er et skuespill for verden, Hebr. 10, 33 og 1. Kor. 4, 9. Et skuespill er noe uvirkelig eller overdrevet. Ja, i 1. Kor. 4, 13 sier Paulus at han og de troende var som utskudd i verden, som avskum for alle.
Som en følge av dette, unngår de ufrelste oss som nære venner. Det henger også sammen med at de kritiserer de troende, og det er ikke alltid rettferdig. Det er lett å finne feil ved oss mennesker. Noen ufrelst sier rett ut: Når jeg blir kristen, skal det bli skikkelig! Men de fleste finner snart ut at det ikke er så enkelt.
2) Som troende.
Da ble det forandring. Vi fikk et nytt forhold til alle de frelste. Kap. 3, 14 sier: Vi elsker dem. Det er et usvikelig merke på sann kristendom. Spørsmålet er om jeg er knyttet til Guds folk på jord, de som bekjenner troen på Jesus og levre i lyset. Ikke alle døpte eller navnkristne er det.
Om Rut står det så fint: Hun sier til sin svigermor som var jøde: Ditt folk er mitt folk. Rut. 1, 16. Dette er noe av den første kjærlighet som manglet i menigheten i Efesus, Åp. 2, 4. Tretti år før var det annerledes, Ef. 1, 15: Paulus hadde hørt om deres - - kjærlighet til alle de hellige. Slik er det med alle kristne.
Vi behøver ikke å være enige med dem i alle ting, men vi er glad i dem. Det er som i et ekteskap. Der kan det være diskusjon og ulike meninger om praktiske oppgaver. Men der er kjærlighet. Det er ikke det samme som sympati, som i politikk og forretningsverden.
I denne kjærligheten finner vi en dobbelthet:
a) Vi er glad i dem. Det er den nye fødselsgave. Gud gav oss en ny kjærlighet til sitt eget folk. Vi er søsken. Det er hellige bånd mellom de troende, og vi har et felles, hellig mål for livet: Himmelen.
b) Vi oppfordres også til å elske hverandre: La oss elske, 1. Joh. 4, 7; Ef. 5, 2; Kol. 3, 14. Vi mennesker er så forskjellige og kan lett irritere hverandre med småting. Det skal vi lære å overse og la kjærlighet få rom. Hvis ikke blir det lett strid og mye vondt mellom folk.
Kjærligheten er ikke store ord, følelser og stemning. Det betyr heller ikke at vi skal tolerere synd iblant oss uansett hvilket navn den har. Kjærligheten må være bundet sammen med sannheten. Først da er den ekte. Derfor heter det i Ef. 4, 15: Sannheten tro i kjærlighet.
I vår tid er det en fare her. For nå sier mange at kjærligheten er å godta alt, og de kaller synden for kjærlighet, f. eks. homofili. Da blir alt feil. Det Guds ord sier er synd, skal vi behandle som synd.
Ef. 5, 2 sier: Vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss … Jesus er vårt eksempel også her. Han godtok aldri synd eller hykleri. Han refset det. Vi må vekke en som sover i et brennende hus. Er det kjærlighet å la ham sove seg inn i døden? Nei, kjærlighet må i slike tilfelle være noe brutal. Da er det ikke tid for en søt og behagelig søvn.
Dette er litt av det hellige samfunn. De troende samles om Jesus, på møter, i forening m.m. De ytre former kan skifte, men hovedpersonen og budskapet er det samme til alle tider.
Et godt og varmt forsamlingsliv er et åndelig sentrum. Det er kraftstasjonen i bygd og by og Guds redskap for å berge verden. Det er farlig når blir sykt her, f. eks. av kritikk og baktalelse. Hvis vi lar kjærligheten råde, får ikke synden rom.
Guds menighet er ikke en plattform for kjødet der mennesker skal hevde seg og komme seg fram. Menigheten er et sted der tjenesten skjer og omsorgen for hverandre er viktig. Verden skal se på oss kristne og kunne si: Se, hvor de elsker hverandre.
Hvor deilig det er å møte når ene man vandrer frem, en broder og søsterskare på veien til samme hjem.
Kom, la oss kjærlig vandre og legge hånd i hånd, og holde av hverandre i dette trengsels land.
