De kristne har noen varemerke. Alle varer fra samme fabrikk har det samme varemerke. Og det forteller litt om varen. Slik er det med de kristne. Noe er likt over alt i verden. Til nå har vi nevnt: Troen, bønnen, forholdet til verden og til andre kristne. Noen tegn er synlige, andre mer på det indre plan. Nå skal vi først tale om et meget viktig varemerke for et Guds barn:
4. Et nytt forhold til synden.
Det kan vi lese om i 1. Joh. 3, 4-10. Det er 100 % avgjørende. Her brenner det for mange. Tar vi det nøye med synd? I tillegg må vi spørre i vår tid: Vet vi egentlig hva synd er? Her må Gud hjelpe oss til å se klart.
A. Verden og synden.
Først litt om hvordan verden ser på synden. Før var det nok flere som syndet i smugg. Synden var ofte forbundet med skam og noe stygt. I 1927 skrev forfatteren Sigurd Hoel boken: ”Syndere i sommersol.” Der skulle de ikke gjemme seg bort, men synde åpenlyst. Det ble et stort oppstyr den gang med protester fra kristne og andre. I min tid var det pensum på lærerskolen.
Noen er overbærende og synes vi er gammeldagse som fremdeles taler om synd som noe stygt og farlig. Noen synder og skjelver og vet det er galt. Men syndens krefter er for store. Og andre synder fint og skjult og unngår de grove synder. Slik har det vært til alle tider.
Nå er det blitt en ny tendens. Folk viser fram sin synd. De skryter av den og vil at vi andre skal godta deres synder. Gjør vi ikke det, kaller de oss hyklere.
Folk vil gjerne bortforklare synden og gjør det på ulike måter. De nekter at noe er synd, de skjuler den for allmennheten og forsøker å glemme den.
Dikteren Arne Garborg fra Jæren som blir hyllet så høyt i dag, sa en gang: ”Når eg skulle vera glad, måtte eg gløyma Gud.” I det lange løp er det ikke så lett. Han er etter oss og vil at folk skal omvende seg fra synden og verden.
B. De troende og synden.
Hva særpreger oss i denne saken? Hva gjør dette til et kjennetegn på de troende? La oss stanse for noen hovedsaker her:
1) Vi synder.
Vi kan ikke komme bort fra at vi som kristne faller i synd. Så lenge vårt hjerte slår, vil det være sant. Og ser vi dypt nok på synden, oppdager vi snart at det er sant. Det skjer i tanker, ord, gjerning, forsømmelse, svikt og mer. Det er fakta vi ikke må glemme.
Noen mener nok at vi kan bli syndfrie, slik som Smiths Venner lærer. En viss hellighetsforkynnelse kan gi inntrykk av det. Men Bibel og erfaring sier nei. Vi kan falle i synd og gjør det. Hvis vi nekter det, er det virkelig alvor for oss. 1. Joh. 1, 8 og 10.
2) Guds mening.
Gud vil at vi ikke skal synde, som 1. Joh. 2,1 lærer oss. Og en gang skal det bli sant, kap. 3, 2. Og vår lengt og ønske er også å leve hellig og rent. En prest skrev denne sangen da svogeren døde:
Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist.
Og Bibelen er klar: Vi skal ikke synde. Det er mot Guds natur og vesen og stemmer ikke med det kristne budskapet. Og Bibelen gir også hjelp til oss troende. For vi har en kamp å kjempe, en åndelig krig mot synden. Men jeg er redd for at mange troende har lagt ned våpnene her.
3) Når det skjer, hva så?
Her spør vi ikke etter om det er grov eller hemmelig eller fin synd. Spørsmålet er: Hva gjør du da? DET er det avgjørende tegnet.
Når en kristen har falt i synd, gråter han. Han må ned på kne og be om nåde. Her får han ta imot ny tilgivelse for sin synd. Det er renselsen, kap. 3, 3. Er du av sannheten. MÅ du går til Jesus. Det er som med kompassnåla: den vil alltid søke mot nord før den faller til ro.
Vi har flere bibelske eksempler å vise til her:
a) David. Han hadde syndet med Batseba og mot Urias. Da sendte Gud en profet til kongen, Natan. Og David var av sannheten. Han erkjente sin synd og ba om ny nåde. Salme 51 og 32. Vi kan regne med at Salme 51 kommer først. Da erkjenner han og ber om nåde, men finner ikke fred. Hele salmen er uttrykk for bot og erkjennelse av synd. Dyp erkjennelse. Så kommer salme 32. David er blitt salig og frelst. Da har han opplevd det største: Du tok bort min syndeskyld, v. 5c.
b) Peter er den andre. Han fornekta Jesus og banna på at han ikke var en disippel. Men et blikk fra Jesus var nok. Da skjønte han hvor syndig han var. Gråten utenfor var ikke følelser, men dyp anger og nød. Noe senere fikk han den fulle oppreisning – ved Gennesarets-sjøen.
Hva har du gjort med ditt eller dine syndefall? Prøver du å glemme dem eller bortforklare dem? - Så lenge du går til Jesus med fallet, er du en kristen. Og det vil nok såre deg så mye at du aldri ønsker å synde mer.
4) Gjør ikke synd, 1. Joh. 3, 9.
Det er sterke ord av Johannes. Den som er født på ny, gjør ikke synd. Det gjelder oss alle kristne, ikke bare noen få utvalgte og sterke personligheter.
Ordene betyr her å ikke praktisere synd. Du kan falle i synd, men synden kan ikke bli en vane for en kristen. Den engelske NIV-oversettelsen har her uttrykket: de fortsetter ikke med å synde.
For en sann kristen blir synden en lidelse, en vemmelse og står i motsetning til vår nye, gjenfødte natur. Den vil ikke synde og kan ikke få seg til å synde. Den amerikanske forkynneren Torrey sier at verden og de kristen er som gris og en sau. De har to helt ulike naturer. Sauen kan snuble i søla, men den kan umulig bli liggende der. Den gjør alt for å komme seg opp.
Grisen søker derimot til sølepytten. Den trives ikke uten å rote i søla.
Hvem likner du på? Som verdslig trivdes du og likete deg i syndelivet på en måte. Det ble helt annerledes da du ble frelst. Da ble synden ei pine. Du må bort fra den, bekjenne den og på nytt få tro på Jesus som din frelser.
Der ER forskjell. Det gjelder ”hver den”.
Ta en fisk inn i stua di. Om stua er vakker med dyre ting der, blir det ingen god plass for fisken. Han har ikke en natur som passer der. Det er derfor vi kristne ikke kan og vil drikke alkohol, danse, spille kort og delta i selskaper der dårlige vitser og urent snakk får rom. Vi må da ta den belastningen og si: Dessverre, jeg kan ikke komme.
En predikant fortalte en gang: Jeg var trett og sovnet midt i ei maurtue. Da han våknet, var det bare en tanke i hans hode: Han måtte bort!
5) Størrelsen på synden.
Den er ubetydelig når vi ser den i forhold til Gud. Vi regner ofte at grove og stygge synder er verst, som hor, tyveri og drap. Og vi skal være nøye med dette.
Men i forhold til Gud er andre ting like alvorlige: hykleri, avvindsyke, baktalelse, misunnelse, dårlig snakk og løgn. Legg merke til at Paulus stiller misunnelse sammen med mord i Gal. 5, 21. Gud tar dem like nøye. Vi skal ikke gradere synden på den måten. (En annen sak er at noen synder gjør mer skade på andre mennesker enn andre. Men religiøst sett står de likt.)
I 1. Joh. 1, 7 sier apostelen: Dersom vi vandrer i lyset. Da legger vi alt fram for Gud, avlegger rapport om vårt liv, så å si. Og i lyset er vi også mer påpasselig med det vi gjør. Det skal vi også være som kristne. – Og da lever vi i renselsen.
Det er kraft i Jesus, å rense hvit som sne.
Der er kraft til å rense og til å leve et rett liv. Må Gud hjelpe hver enkelt av oss til det.
*******
