Jak. 1, 1-11.
Jakob innleder sitt brev på
en tradisjonell måte med å presentere seg selv som tjener eller slave for
Jesus. Paulus presenterer seg selv som Jesu apostel de fleste ganger. Men i
Romerbrevet og Filipperbrevet bruker også han ordet tjener. Jesus kalles Herre
som noen mener peker på den oppstandne Jesus. Og på dette tidspunkt var han
også oppstått. Navnet Kristus betyr Messias, og dermed er Frelseren fra synd og
dom nevnt. Han er også en gjennomgangsperson i dette brevet som i hele vår
Bibel.
Jakob er opptatt av flere ting
her. En av dem er de prøvelser og fristelser en kristen blir utsatt for i
verden, f. eks. v. 2. Det skal vi også se på i det følgende. Det handler om
flere ting for et Guds barn.
1. Det er mange slags prøvelser, v. 2.
I eldre bibler stod det
«allehånde» som nettopp betyr av alle slag. Ordet på grunnteksten (peirasmos)
har en dobbelt betydning på vårt språk. Det kan bety både prøvelse og
fristelse. Sammenhengen må avgjøre betydningen. For hensikten med prøvelsen er
at Gud vil styrke oss i troen, mens fristelsen er av djevelen og fører oss til
fall i synd. Når det står at vi skal glede oss i prøvelsen, er det klart at det
ikke kan betyr fristelse. Ingen kan, som Lyder brun sier, glede seg over den.
De mange slags prøvelser en
kristen kan komme ut for, gjelder både det legemlige livet og vår sjel og
forholdet til Gud. Mange legemlige prøvelser kan være like for troende og
vantro. Det kan være sykdom og fattigdom og vanskeligheter i hjemmet og på
arbeidsplassen. Her må vi se på hensikten. Det er bare den troende som har tro,
og for ham vil Gud gjøre det slik at utgangen blir til vårt beste, uansett hva
vi selv måtte mene og tenke. Gud har en plan med oss, og den vil han føre fram
så sant vi lar han få lov.
2. Glede i trengsel, v. 2.
Det kan se underlig ut for et
naturlig menneske at trengsel skal skape glede. Eller at det er naturlig for
som blir prøvet å glede seg. Det henger ikke sammen med menneskelige tanker. De
vil helst tenke på sorg og skuffelse og klager i slike tilfeller.
I trengselen kommer skillet
mellom Guds barn og verden ofte fram. De vantro vil klage og kritisere og mene
seg urettferdig behandlet. Noen ganger angriper de også Gud og sier: Kan det
være noen Gud når han lar alt dette skje? Eller de sier: Han kan ikke være en
god Gud! Kanskje Allah og Buddha er bedre?
Et Guds barn vil bøye seg for
det Gud sender. Han vil nok arbeide for bedre menneskelige kår for alle
mennesker. Men han anklager ikke Gud. Det står ikke til oss. Han kan tvert om
glede seg midt i trengselen. Det har vi mange eksempler på fra f. eks.
martyrer. Paulus og Silas sang lovsanger i fengslet, og mange gikk i døden for
Jesu skyld med og takk og pris i hjertet og på tunga. For gleden gjelder det
åndelige liv og ikke det jordiske.
3. Prøvelsens hensikt, v. 3-4.
Hva skal da prøvelsen tjene
til? Slik kan vi tenke. Og Jakob gir et svar på det. Når troen blir prøvd,
virker det tålmodighet, sier han, v. 3. Tålmodighet er å ha tid å vente. Det
kan være en vanskelig lekse å lære. I vår tid er det f. eks. viktig å være
effektiv, og tålmod og langmod er ikke populært. Troen på Gud og troslivet er
slik at det ser framover – helt til evighetens dag. Og da har vi tid å vente på
noen mindre ting her i verden. De betyr også mindre for en troende.
En annen hensikt med
prøvelsen er en forlengelse av tålmodighet. Den må føre til fullkommen
gjerning, v. 4.
4. Visdom og tro, v. 5ff.
Mange av oss mangler visdom i
de utallige forhold vi kommer i her i verden. Og vi har sikkert bedt til Gud om
å få det. Men i denne sammenhengen gjelder det ikke de mange ting. Det står i
en sammenheng: nemlig visdom til å forstå prøvelsens hensikt. Det er ikke gitt
at vi alltid gjør det. Da må vi be om å få se alt fra Guds synsvinkel. Og der
henger visdommen sammen med prøvelsen og troen på Gud. Og Gud er langsiktig når
han handler også med dette: Hva tjener oss og Guds sak på jord mest i det lange
løp?
Visdom er mer enn kunnskap.
Det er også forståelse og syn for sammenhengen i livet. Her blir troen en
viktig aktør. Slik vi ser ved troen at verden er skapt ved Guds ord (Hebr. 11,
3), kan vi også forstå mer av det vi møter i livet når vi lever i troen på Gud.
For troen aksepterer også det vi ikke forstår med vår tanke og sinn. Derfor
skulle vi ikke kritisere Gud som så ofte skjer iblant oss. Og vi skulle ikke
klage over tilværelsen og slik livet er blitt for oss. Kanskje Gud har en
spesiell tanke med det som skjer.
Av vers 4 ser vi at hensikten
er å føre oss fram til modenhet som kristne. Som nyfrelste og unge kalles vi
«barn» og umodne i det åndelige. Modenhet krever både tid og kunnskap og
erfaring i livet. Selv om vi feiler og synder hele livet, skjedde det trolig
mest i vår ungdom da vi ikke alltid gikk fram uten visdom.
5. Bønn. V. 6ff.
Inn i denne situasjonen vår
kommer altså bønnen. Her minner vi igjen om at det er nåde å be. Vi skal få lov
å be om veiledning i livet og den rette visdom framover. Da sier Jakob noe
viktig: Troen hører også med i bønnen. Troen er her tilliten til at Gud hører
og svarer på rett måte, selv om det ikke er etter vår egen tanke.
Tvilen kan også være knyttet
til bønn. Det gjelder kanskje særlig de som har bedt i mange år om samme sak
uten å få svar – så langt de vet. Får tvilen overhånd her, vil trolig bønnen
stanse og stilne av. Hvorfor skal vi be, når vi ikke får svar? Det blir
tankegangen. Da kommer troen igjen oss til hjelp. For den ser at svaret kan
drøye eller bli et annet enn det vi tenkte og ville. Og troen har tid til å
vente. Den vil også tenke slik: Kanskje ser jeg ikke svaret før i evigheten.
Det er den evige visdom.
En tvesinnet mann (v. 8) vil
derimot ikke se eller vente på dette. Han vakler i sin tro. Rik eller fattig
betyr lite i denne sammenheng. For alt det jordiske vil forgå. Det ser vi i
naturen. Slik vil det også gå med den som bygger på og roser seg av denne
verden og det man har her. V. 9-11.
(Senere vil Jakob komme
tilbake til bønnen flere ganger.)
Prøving og freisting.
Jak. 1, 12-16
Freisting og prøving er same ord på grunnteksta (gr. peirasmos). Difor kan det nokre gonger vere vanskeleg å skilja rett mellom desse to omgrepa. Freistinga kjem frå Djevelen, og målet hans er å føra oss til fall og så få oss heilt bort frå Gud. Prøving er ein test på trua som Gud tillet for å styrkja oss. Me vert sterkare i motgang enn i medvind.
- Sæl er det menneske som held ut i slike tider, står det. Dei er sæle av di dei har livsens krans i vente. Dei andre misser alt, for dei held ikkje ut. Dei ga opp på halvvegen. Dei som held ut, eig lovnad om gåva, himmelen. Dei fekk Gud kjær her i livet, av di dei fekk tru seg frelst og fri på Guds verk i Kristus.
Gud sjølv freistar ingen, seier dette brevet klårt. Det er sant at han sender prøvingar og tillet freistingar. Men han freistar ingen til det vonde.
Og sjølv er han fri freisting. Han er rein og heilag, bur i eit slott der inkje urent for kome inn.
Freistinga kjem derimot frå oss sjølve! Frå kjøtet, vår eiga syndige og ureine natur og lyst. Dette vonde i oss dreg og lokkar menneske til synd. I dette finn me fleire trinn endover:
1. Vår eiga lyst lokkar og dreg sinnet og freistar til vonde tankar og gjerningar. Denne lysta er den gamle natura me fekk då menenske fall i synd i Edens hage. 1. Mos. 3. Og den er inspirert av Satan sjølv. Sjølve freistinga er ikkje synd i seg sjølv. Men lysta er første trinn.
2. Synda vert fødd når lysta er svanger. Lysta er svanger når me gir etter for den og godkjenner den, om det berre er i tanke og sinn. Difor er synda gjort før ho vert handling og synberr for andre. Synda tek til i hjarta når me gir etter for lysta og tanken og viljen godkjenner den. Difor er det viktig å seie nei til alt ureint straks det viser seg.
3. Det tredje trinnet er død. Synda var kanskje lita og skuldlaus i våre augo. Ho såg så ufårleg ut i byrjinga. Diktaren seier det slik:
Først syndet jeg litt fordi jeg var svak,
så syndet jeg titt fordi jeg fikk smak.
Så kom det en tid da jeg syndet på tross,
og nå er mitt liv en eneste synd.
Slik veks synda og vert mogen. Til sist er ho fullmogen eller overmogen. Då er ho ferdig til innhausting. Det kan i nokon mon skje her på jord og endeleg på domens dag. Då føder den evig død.
Me skal alle inn i den naturlege død når me avsluttar livet. Me vert lagde på båra og senka i ei einsam, kald og mørk grav. Den endelege oppfyllinga vil skje når alle dei fortapte skal dømast og senkast ned i den andre døden, i helvete. Op. 20, 14.
Uttrykka "føder synd" og "føder død" er her brukt som bilete på den naturlege fylgje av synda. Men her kling og med ein annan tone: ein fødsel er smertefull etter profetordet i Paradis, 1. Mos. 3, 16. Ingen kan unngå fylgjene av synda: åndeleg og lekamleg død her på jord og evig død til sist. Og det er smertefullt.
Om livet kan sjå lyst og lett ut på jord, vil synda få sin uhyggelege dom. Ein fødsel fører alltif noko nytt med seg. Slik her og. Medalja har ei bakside, og den er mørk: evig fortaping som løn for eit liv i synd.
Om lysta ikkje er synd i seg sjølv, er ho fårleg. Og det vert synd straks me seier ja til den og lever i den. 1. Tim. 5,6. Difor vert me oppfordra til å fly lystene. 2. Tim. 2, 22. Me skal ikkje leika med synd og heller ikkje med natura som bur i oss. Ho er sterk.
Difor kjem v. 16 som ei sterk åtvaring: Far ikkje vilt, mine kjære brør. Og det tyder truleg at me ikkje må sjå lett på den syndige lysta, synda, døden eller den evige fortapinga. Bibelen manar oss til å ta desse tinga sers ålvorleg. For dei er lekkjer i ein større kjede som fører til fortaping. Og det vil apostelen åtvara oss mest mot.
