Ånden ved troens forkynnelse.
Gal 3, 2.
Emnet ut fra dette tekstordet er: Ånden ved troens forkynnelse. Jeg skal ikke tale om alle sider ved Den Hellige Ånd. Det har vært skrevet flere bøker om Ånden som kan studeres av interesserte. Jeg skal heller forsøke å svare litt på spørsmålet: Hvorledes får et menneske Ånden m.m.?
Emnet er altså hentet fra Gal 3, 2 der det står: "Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt (1930: høre troens forkynnelse)?
I vår tid er det mye tale om Ånden. Vi lever på en måte i den tredje artikkels tid i dobbel mening. Noen ganger blir det talt om Ånden på en slik måte at kristendom-og liv blir lovstrev - der selve evangeliet om Ånden blir borte i strev for å få Ånden. Man kan også lett blande sammen Ånd og sjelelige og rent menneskelige følelser. Når vi mennesker er så ulike på dette plan, er det klart at folk kan føle seg utenfor og oppleve unødige kriser ved uklar tale om Ånden.
Jeg tror vi kan tale om tre forhold ut fra emnet: Om å bli frelst, å bli bevart og å bli brukt av Gud. Innebygd i de to siste delene finner vi så en side ved helliggjørelsen som har med Ånden å gjøre.
1. Å bli frelst
har noe med Ånden å gjøre. Ja, i dette verset betyr det å bli frelst det samme som å få Ånden. Disse to uttrykkene er faktisk her synonyme. Det ser vi av sammenhengen. I v. 3 sier Paulus om leserne: De begynte i Ånd, dvs. de ble frelst. Det var begynnelsen. Og i v. 6-7 er det tale om å bli rettferdige for Gud slik Abraham ble rettferdig. Det skjedde ikke ved at han kunne holde loven som ikke var gitt da. Men det skjedde ved tro på Herren. Rom 8, 9 sier at den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke ham til. Frelse og Guds Ånd hører altså nøye sammen.
Hovedspørsmålet er: Hvordan skal jeg bli frelst? Her står frontlinjen i teologi og kristendom. Slik har det vært og slik vil det bli. Paulus kjempet hardt nettopp om dette, både i Galatia og andre steder. Han kjempet mot loviskhet, gjerningsstrev og religiøs fromhet som frelsesgrunn.
Og hvis dette er hovedsak til alle tider, vil Djevelen sette alt inn på å rydde det ut. Han vil gi uklare svar på et klart spørsmål. Og han setter inn sitt største angrep på den viktigste læren. Og der bruker han den mest utspekulærte list. Satan vil forføre menneskene - både til synd og falsk kristendom. Resultatet blir likt: en evig fortapelse.
Galaterne begynte i Ånd - ved at de fikk malt Kristus som korsfestet, v. 1. Det skjedde ikke ved mer eller mindre vellykket malerkunst eller skulpturverk som folk er så opptatt av i dag, og der det sømmelige ofte blir nedskrevet på grunn av kunstnerisk frihet.
Nei, det skjedde ved forkynnelsen. Paulus hadde selv vært i Galatia (Apg. 18, 23). Han hadde talt evangeliet til dem. Da talte han om Kristus korsfestet for folkets synder. Han skildret forsoningsverket på Golgata langfredag. Dette trodde de. Det var begynnelsen.
Dette betyr: Et menneske blir rettferdig for Gud ved å høre om Jesu frelse og ta imot ham. Det er nok. Når hjertet fester tillit til ordet om Jesus, går det over fra død til åndelig liv. Og det kan bare skje da, ved å høre i tro (slik prof. Frøvig oversatte verset). Det er den eneste løsning for synderen.
Det er også mitt vitnesbyrd. Slik skjedde det. Jeg fikk erfare og se at jeg ikke kunne gjøre noen ting for å bli frelst. Men så fikk jeg høre ordet om Frelseren, og det løste meg.
Det er som når en får en arv. Du hører testamentet blir opplest - og tror det som står der. Mitt navn er med der. Arven gjelder meg. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Testamentet er skrevet og bevitnet og dermed avgjort før. Jeg har vært med på dette. Men en ting måtte jeg da: Jeg fikk et skjema tilsendt om arven, og det måtte jeg skrive under på og slik ta imot arven. Det er troen som blir født i hjertet.
Det som frelser et menneske i dag som før, er å høre ordet om Jesus som hang på et korset. I dødsstunden ropte han: Det er fullbrakt. I en engelsk oversettelse av Rieu står det: "Oppgaven er fullført." Det er altså ikke mer å gjøre. Alt er gjort for lenge siden. Når synderen hører det, hvisker Ånden i sjelen: Det er din frelse, nå er du fri.
Men nettopp her ligger en snikende fristelse: Å legge noe til av mitt eget. Jeg vil prøve å gjøre noe i tilllegg til Guds gjerning. Vår gamle natur er ikke lat når vi blir vakt ved Guds Ånd. Og fristelsen er: Jeg MÅ jo be, og forbedre meg, bli alvorlig, gi noe til en god sak, leve et fint liv osv.
Så skjer det som står om Hagar i Gal. 4, 24: Hun føder barn til trelldom. Denne hendelsen bruker Paulus om åndelige spørsmål, altså om åndelige treller. Og i Gal. 1, 7 sier han at noen har forvirret dem og forvrenget Kristi evangelium. Det kan vi gjøre på flere måter, f. eks. ved liberal teologi, slik f. eks. Helge Hognestad og Jacob Jervell har gjort i vårt land. Men det kan også skje ved å blande mennesketanker inn i Guds ord om troen og frelsens vei.
Det må være et grunnsyn både for oss personlig og i det misjonsarbeid vi står i: å bevare friheten i Kristus, slik at folk virkelig blir frelst ved vår virksomhet og ikke blir åndelige treller. For ingen blir frelst uten å se Jesus i troen. Og her må vi alltid vente kamp i Guds rike.
Jakob skrev et brev, noen mener det er skrevet før møtet i Jerusalem i år 49 (f. eks. Mar. Jørgensen). Der står i kap. 1, 25: Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det .... Her ligger løsningen for en synder: å få se inn i evangeliet. Det skjer når vi hører ordet om Jesus og tror det. Hører så lenge at hjertet får tillit til Jesus. Jakob hadde nok sett hemmeligheten i evangeliet og visste hva frihet var. Brevet er ikke en "strå-epistel", som Luther mente en tid. Det er ikke sammenblanding av lov og evangelium vi har her. Det er ordet om Jesus han skriver om. Poenget er å se inn i hva Guds ord sier om frelse og Ånden.
Dette stemmer fint med Rom. 10, 17: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører (1930: av troens forkynnelse). Den frelsende tro og dermed Ånden kommer eller blir født i hjertet når Jesus blir forkynt og tatt imot.
Dette stemmer godt med Augustana art. V: "Formidlet ved Ordet og sakramentene blir nemlig Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i den som hører dette evangelium."
Vi får altså Ånden ved å tro evangeliet. Da blir vi også døpt med Ånden. Her kan vi sitere Ø. Andersen: "Åndsdåp er et annet ord for gjenfødelse." Alle som er født på nytt har Ånden og er døpt med Ånden. Det kommer tydelig fram i 1. Kor. 12, 13: "Vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme. Disse "vi" er ikke noen spesielle kristne. Det taler om alle troende. I kap. 1, 2 har vi adressaten til brevet: "Til den Guds menighet som er i Korint, altså til alle troende der - og tillike med alle dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn."
De åndsdøpte er altså alle som på ethvert sted tror på Jesus. Og kap. 12, 13 står på det sted der forskjellene mellom de kristne er nevnt: alle har ikke samme nådegave. Men, sier han, alle er døpt med Ånden. Vi skal ikke vente på en ny opplevelse av åndsdåp, eller en andre velsignelse, som det også heter. Vi skal lese i Guds ord at vi er døpt med Guds Ånd når vi tror og eier Kristus. Så blir jeg frigjort når Ånden åpenbarer Kristus som min personlige Frelser og sier at det er nok.
2. Å bli bevart som kristen.
Det er det andre i denne sammenhengen, dvs. som svar på spørsmålet: Hvorledes eier jeg Ånden som en kristen?. Og det skjer på den samme måten. I dette ligger også noe av vår helliggjørelse og vokster som kristen. Jeg sier noe, for dette er ikke det eneste som kan sies om helliggjørelsen. Den Hellige Ånd må bevare oss og skape vokster i vårt kristenliv. Her skal vi bare nevne to ting:
a) Å bli bevart som kristen skjer ved stadig å se på Jesus i evangeliet. Vi skal alltid på nytt ta imot hans frelse. Det blir å leve i troens forkynnelse. Eller som Jakob skrev: Å se inn i frihetens fullkomne lov hele livet. Jeg kan ikke bli bevart uten å leve av og i Ordet om Jesus.
Og her blir vi aldri utlært og ferdig. Det blir en livslang skole der jeg alltid må bruke kristendommens ABC, og jeg kan aldri ta den siste eksamen her i livet. Vitnesbyrdet får vi først utleveret ved himmelporten.
Nei, her blir det den samme lekse hver dag: Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry. Vi må aldri bli fornøyd med oss selv og la noe av vårt eget telle med i regnskapet: Ikke mine mange år som kristen, ikke tjenesten i Guds rike eller noe annet.
Galaterbrevet handler nettopp om det å fortsette som en kristen eller veien videre. Det ser vi i v. 3 etter teksten vår: Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød (eller i menneskeverk)? Galaterne hadde hørt noe, også etter at Paulus var reist fra dem. Men da hadde de hørt en feil forkynnelse. Det var kommet nye predikanter til dem som ikke bare talte Kristi ord og hans gjerning. De talte også om loven som nødvendig til frelse. Ved siden av troen måtte de holde Mose lov. Når folk hører en slik tilleggsforkynnelse, blir det skapt en ny "tro" i dem. Det er troen på at jeg må gjøre noe i tillegg til ordet om korset og det gamle evangeliet.
En slik forkynnelse kan få flere former. Her var det jødisk lov, men det kan også være en bestemt fromhet, gjerninger, moral eller nådegaver for å være en sann kristen.
Hvis galaterne lot seg omskjære etter Mose lov, ville ikke Kristus gagne dem mer. Ja, de ble skilt fra Kristus og falt ut av nåden. Kap. 5.
Det er sterke ord om å holde forkynnelsen og troen ren. Og det gjelder for alle Guds barn. Og dette viser hvor nøye vi skal være med hvem vi lytter til. Det er ikke ufarlig å gå på møter hos sekter og ulike samfunn.
Derfor skal Guds barn leve av korsets ord. Da Paulus talte om sin forkynnelse i Korint, sa han i 1. Kor. 2, 2 bl. a.: Jeg ville ikke vite noe annet iblant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Paulus talte nok om flere andre ting, som om Israel, formaning og praktisk helliggjørelse. Dette ordet skal ikke brukes til å legitimere en ensidig forkynnelse som vi av og til hører. Det har ikke støtte i Guds ord. Forkynnelsen skal være allsidig. Men som grunnvoll for troen ville ikke Paulus høre noe annet enn korset og blodet. Men det er en grunnvoll som holder hele livet.
b) Åndens tukt og ledelse.
En annen siden ved det å bli bevart er å la Ånden tukte og lede oss i livet. Det er litt av Åndens frukt i et Guds barn. Det betyr at vi lar Ånden få rett når han minner oss om synd og svikt i livet. Det betyr å la Jesus få rom i vårt liv hver dag.
Det kalles også å bli fylt av Ånden, Ef. 5, 18, eller negativt: å ikke gjøre Ånden sorg, Ef, 4, 30. Det er to sider av samme sak. Og det er grunnen alvorlige ord om vårt liv med Gud som ingen kan tale lett om. Å være fylt av Ånden er ikke følelse og ekstase, store ord eller tegn og under. Der er mer denne bønnen:
En som er fylt av Guds Ånd vil la Guds Ord få styre både ens indre liv og det ytre. Fylden av Guds Ånd sier altså noe om den plass Jesus får i livet mitt. Lina Sandell skriver et sted: "Lat sanningsanden reinsande i hjarto koma inn". Den negative side av dette er å gjøre Ånden sorg, Ef. 4, 30. Det skjer ved all slags synd og ulydighet, både i hjertet og i det ytre liv. Det er å leve på kanten av sannheten, i en åndelig gråsone der en vil diskutere med Gud og mennesker om hva som er rett og galt, og selv bestemme grensene mot verden. Vårt liv og vår munn kan såre Guds Ånd. Da behøver vi å høre mye - av evangeliet. Det er veien til kraft og styrke i denne striden.
3. Bli brukt av Gud.
Det tredje vi kan tale om i denne sammenheng er tjenesten for Gud. I Gal. 5, 22 tales om frukt for Gud og i kap. 6, 2 om å bære hverandres byrder. Det er eksempler på tjenesten.
På dette punktet er kanskje folk i dag mest uklare og usikre når det tales om Ånden. Noen mener visst at her må vi ta et steg lenger, få mer av Ånden om tjenesten skal bli rett. Det er ikke nok det vi fikk første gang.
Og det er sant: Sann tjeneste kan jeg ikke utføre av meg selv. Jeg kan ikke bli utdannet til det eller øve meg opp til sann tjeneste for Gud - selv om det i seg selv er viktig. Men den egentlige kraften er Guds Ånd.
Da kan vi spørre: Hva er det å bli brukt av Gud? Og svaret må være: Det er å få lede sjeler til Jesus. Det er å være med i arbeidet der Jesus frelser og bevarer mennesker. Og her mener vi alle sider ved kristenlivet, også det diakonale.
Når denne nøden griper oss, vil vi spørre slik: Hvorledes går det til? Svaret er som før: Ved troens forkynnelse. Guds Ånd må vedkjenne seg det arbeidet vi gjør. Og da må det skjer etter Guds ord. Og det skjer når synden blir avdekket og blottlagt og sjelen blir løst fra den i Jesu blod. Da gråter vi over oss selv og fryder oss i frelsen full og fri: Tenk, dette er for meg!
I en gammel årbok for NLM (1958) skrev en kretssekretær: "Det er altfor lite fryd og gråt på våre samvær." Mon ikke det er sant også nå - et halvt århundre senere?
Hvorledes skal det skje? Det har alltid vært et viktig spørsmål. Svaret ligger i et sangvers: "Det skal ei skje ved kraft og makt, men ved din Ånd som du har sagt." Hvem skrev denne sangen og når?
Mannen var Gustav Jensen, som Ivar Welle kaller "Norges mest ansette prest." C. Fr. Wisløff skriver om ham: Han "utøvet en umåtelig innflytelse i den norske kirke." Året var 1902 - tro-tre år før den store vekkelsen i Oslo i 1905 ved Albert Lunde. Welle skriver at han gikk på disse møtene, og der nede ved døra i Calmeyergatens Misjonshus satt Gustav Jensen "som et forsvinnende punkt i massen". Kanskje han tenkte: Nå skjer det jeg skrev i sangen. Det er ikke ved mennesker, men ved Guds Ånd. Den gangen ble skarer frelst, og jeg har selv snakket med folk som gikk på disse møtene. Lunde var ikke luthersk, men han talte klart om selve frelsesspørsmålet. Og det var hans kall og oppgave.
Hovedsaken er at folk blir frelst og bevart. Og "det er Den Hellige Ånds gjerning". Da Kornelius ble frelst, skjedde det slik. Apg. 10-11. Peter talte Guds ord, og da falt Ånden over dem som hørte ordet. Guds ord skal forkynnes ved en åndsbåret og ydmyk forkynnelse i troen på at det er sant. Det er slik som det står skrevet.
Derfor må vi få kandidater både fra presteskoler og bibelskoler og misjonsskoler som vet mer en selve teologien. De må ha et brennende hjerte. Rom. 12, 11. Gjennom tidene har det vært mange slike. Skal arbeidet i Guds rike gå fram i verden, må det samme skje nå. Det er ikke nok med effektive planer og strategier. De må også eie den ydmykhet og avhengighet som Ånden gir. I oss selv er vi unyttige tjenere. Det er Gud som gjør alt.
Må Gud hjelpe oss til å leve der i Ånden - og bli brukt av Ham for å redde noen fra evig fortapelse.
Amen.
Emnet er altså hentet fra Gal 3, 2 der det står: "Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt (1930: høre troens forkynnelse)?
I vår tid er det mye tale om Ånden. Vi lever på en måte i den tredje artikkels tid i dobbel mening. Noen ganger blir det talt om Ånden på en slik måte at kristendom-og liv blir lovstrev - der selve evangeliet om Ånden blir borte i strev for å få Ånden. Man kan også lett blande sammen Ånd og sjelelige og rent menneskelige følelser. Når vi mennesker er så ulike på dette plan, er det klart at folk kan føle seg utenfor og oppleve unødige kriser ved uklar tale om Ånden.
Jeg tror vi kan tale om tre forhold ut fra emnet: Om å bli frelst, å bli bevart og å bli brukt av Gud. Innebygd i de to siste delene finner vi så en side ved helliggjørelsen som har med Ånden å gjøre.
1. Å bli frelst
har noe med Ånden å gjøre. Ja, i dette verset betyr det å bli frelst det samme som å få Ånden. Disse to uttrykkene er faktisk her synonyme. Det ser vi av sammenhengen. I v. 3 sier Paulus om leserne: De begynte i Ånd, dvs. de ble frelst. Det var begynnelsen. Og i v. 6-7 er det tale om å bli rettferdige for Gud slik Abraham ble rettferdig. Det skjedde ikke ved at han kunne holde loven som ikke var gitt da. Men det skjedde ved tro på Herren. Rom 8, 9 sier at den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke ham til. Frelse og Guds Ånd hører altså nøye sammen.
Hovedspørsmålet er: Hvordan skal jeg bli frelst? Her står frontlinjen i teologi og kristendom. Slik har det vært og slik vil det bli. Paulus kjempet hardt nettopp om dette, både i Galatia og andre steder. Han kjempet mot loviskhet, gjerningsstrev og religiøs fromhet som frelsesgrunn.
Og hvis dette er hovedsak til alle tider, vil Djevelen sette alt inn på å rydde det ut. Han vil gi uklare svar på et klart spørsmål. Og han setter inn sitt største angrep på den viktigste læren. Og der bruker han den mest utspekulærte list. Satan vil forføre menneskene - både til synd og falsk kristendom. Resultatet blir likt: en evig fortapelse.
Galaterne begynte i Ånd - ved at de fikk malt Kristus som korsfestet, v. 1. Det skjedde ikke ved mer eller mindre vellykket malerkunst eller skulpturverk som folk er så opptatt av i dag, og der det sømmelige ofte blir nedskrevet på grunn av kunstnerisk frihet.
Nei, det skjedde ved forkynnelsen. Paulus hadde selv vært i Galatia (Apg. 18, 23). Han hadde talt evangeliet til dem. Da talte han om Kristus korsfestet for folkets synder. Han skildret forsoningsverket på Golgata langfredag. Dette trodde de. Det var begynnelsen.
Kristus korsfestet ei annet jeg vet, han brakte soning da døden han led. Han er min frelse, min glede og fred. Inntil i dag, til i dag.
Dette betyr: Et menneske blir rettferdig for Gud ved å høre om Jesu frelse og ta imot ham. Det er nok. Når hjertet fester tillit til ordet om Jesus, går det over fra død til åndelig liv. Og det kan bare skje da, ved å høre i tro (slik prof. Frøvig oversatte verset). Det er den eneste løsning for synderen.
Du skal intet gjøre for å frelse få, Nei, blott Ordet høre, hvile deg derpå.
Det er også mitt vitnesbyrd. Slik skjedde det. Jeg fikk erfare og se at jeg ikke kunne gjøre noen ting for å bli frelst. Men så fikk jeg høre ordet om Frelseren, og det løste meg.
Det er som når en får en arv. Du hører testamentet blir opplest - og tror det som står der. Mitt navn er med der. Arven gjelder meg. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Testamentet er skrevet og bevitnet og dermed avgjort før. Jeg har vært med på dette. Men en ting måtte jeg da: Jeg fikk et skjema tilsendt om arven, og det måtte jeg skrive under på og slik ta imot arven. Det er troen som blir født i hjertet.
Det som frelser et menneske i dag som før, er å høre ordet om Jesus som hang på et korset. I dødsstunden ropte han: Det er fullbrakt. I en engelsk oversettelse av Rieu står det: "Oppgaven er fullført." Det er altså ikke mer å gjøre. Alt er gjort for lenge siden. Når synderen hører det, hvisker Ånden i sjelen: Det er din frelse, nå er du fri.
Men nettopp her ligger en snikende fristelse: Å legge noe til av mitt eget. Jeg vil prøve å gjøre noe i tilllegg til Guds gjerning. Vår gamle natur er ikke lat når vi blir vakt ved Guds Ånd. Og fristelsen er: Jeg MÅ jo be, og forbedre meg, bli alvorlig, gi noe til en god sak, leve et fint liv osv.
Så skjer det som står om Hagar i Gal. 4, 24: Hun føder barn til trelldom. Denne hendelsen bruker Paulus om åndelige spørsmål, altså om åndelige treller. Og i Gal. 1, 7 sier han at noen har forvirret dem og forvrenget Kristi evangelium. Det kan vi gjøre på flere måter, f. eks. ved liberal teologi, slik f. eks. Helge Hognestad og Jacob Jervell har gjort i vårt land. Men det kan også skje ved å blande mennesketanker inn i Guds ord om troen og frelsens vei.
Det må være et grunnsyn både for oss personlig og i det misjonsarbeid vi står i: å bevare friheten i Kristus, slik at folk virkelig blir frelst ved vår virksomhet og ikke blir åndelige treller. For ingen blir frelst uten å se Jesus i troen. Og her må vi alltid vente kamp i Guds rike.
Jakob skrev et brev, noen mener det er skrevet før møtet i Jerusalem i år 49 (f. eks. Mar. Jørgensen). Der står i kap. 1, 25: Den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det .... Her ligger løsningen for en synder: å få se inn i evangeliet. Det skjer når vi hører ordet om Jesus og tror det. Hører så lenge at hjertet får tillit til Jesus. Jakob hadde nok sett hemmeligheten i evangeliet og visste hva frihet var. Brevet er ikke en "strå-epistel", som Luther mente en tid. Det er ikke sammenblanding av lov og evangelium vi har her. Det er ordet om Jesus han skriver om. Poenget er å se inn i hva Guds ord sier om frelse og Ånden.
Dette stemmer fint med Rom. 10, 17: Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører (1930: av troens forkynnelse). Den frelsende tro og dermed Ånden kommer eller blir født i hjertet når Jesus blir forkynt og tatt imot.
Dette stemmer godt med Augustana art. V: "Formidlet ved Ordet og sakramentene blir nemlig Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i den som hører dette evangelium."
Vi får altså Ånden ved å tro evangeliet. Da blir vi også døpt med Ånden. Her kan vi sitere Ø. Andersen: "Åndsdåp er et annet ord for gjenfødelse." Alle som er født på nytt har Ånden og er døpt med Ånden. Det kommer tydelig fram i 1. Kor. 12, 13: "Vi er jo alle døpt med en Ånd til å være ett legeme. Disse "vi" er ikke noen spesielle kristne. Det taler om alle troende. I kap. 1, 2 har vi adressaten til brevet: "Til den Guds menighet som er i Korint, altså til alle troende der - og tillike med alle dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn."
De åndsdøpte er altså alle som på ethvert sted tror på Jesus. Og kap. 12, 13 står på det sted der forskjellene mellom de kristne er nevnt: alle har ikke samme nådegave. Men, sier han, alle er døpt med Ånden. Vi skal ikke vente på en ny opplevelse av åndsdåp, eller en andre velsignelse, som det også heter. Vi skal lese i Guds ord at vi er døpt med Guds Ånd når vi tror og eier Kristus. Så blir jeg frigjort når Ånden åpenbarer Kristus som min personlige Frelser og sier at det er nok.
2. Å bli bevart som kristen.
Det er det andre i denne sammenhengen, dvs. som svar på spørsmålet: Hvorledes eier jeg Ånden som en kristen?. Og det skjer på den samme måten. I dette ligger også noe av vår helliggjørelse og vokster som kristen. Jeg sier noe, for dette er ikke det eneste som kan sies om helliggjørelsen. Den Hellige Ånd må bevare oss og skape vokster i vårt kristenliv. Her skal vi bare nevne to ting:
a) Å bli bevart som kristen skjer ved stadig å se på Jesus i evangeliet. Vi skal alltid på nytt ta imot hans frelse. Det blir å leve i troens forkynnelse. Eller som Jakob skrev: Å se inn i frihetens fullkomne lov hele livet. Jeg kan ikke bli bevart uten å leve av og i Ordet om Jesus.
Og her blir vi aldri utlært og ferdig. Det blir en livslang skole der jeg alltid må bruke kristendommens ABC, og jeg kan aldri ta den siste eksamen her i livet. Vitnesbyrdet får vi først utleveret ved himmelporten.
Nei, her blir det den samme lekse hver dag: Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry. Vi må aldri bli fornøyd med oss selv og la noe av vårt eget telle med i regnskapet: Ikke mine mange år som kristen, ikke tjenesten i Guds rike eller noe annet.
Galaterbrevet handler nettopp om det å fortsette som en kristen eller veien videre. Det ser vi i v. 3 etter teksten vår: Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød (eller i menneskeverk)? Galaterne hadde hørt noe, også etter at Paulus var reist fra dem. Men da hadde de hørt en feil forkynnelse. Det var kommet nye predikanter til dem som ikke bare talte Kristi ord og hans gjerning. De talte også om loven som nødvendig til frelse. Ved siden av troen måtte de holde Mose lov. Når folk hører en slik tilleggsforkynnelse, blir det skapt en ny "tro" i dem. Det er troen på at jeg må gjøre noe i tillegg til ordet om korset og det gamle evangeliet.
En slik forkynnelse kan få flere former. Her var det jødisk lov, men det kan også være en bestemt fromhet, gjerninger, moral eller nådegaver for å være en sann kristen.
Hvis galaterne lot seg omskjære etter Mose lov, ville ikke Kristus gagne dem mer. Ja, de ble skilt fra Kristus og falt ut av nåden. Kap. 5.
Det er sterke ord om å holde forkynnelsen og troen ren. Og det gjelder for alle Guds barn. Og dette viser hvor nøye vi skal være med hvem vi lytter til. Det er ikke ufarlig å gå på møter hos sekter og ulike samfunn.
Derfor skal Guds barn leve av korsets ord. Da Paulus talte om sin forkynnelse i Korint, sa han i 1. Kor. 2, 2 bl. a.: Jeg ville ikke vite noe annet iblant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Paulus talte nok om flere andre ting, som om Israel, formaning og praktisk helliggjørelse. Dette ordet skal ikke brukes til å legitimere en ensidig forkynnelse som vi av og til hører. Det har ikke støtte i Guds ord. Forkynnelsen skal være allsidig. Men som grunnvoll for troen ville ikke Paulus høre noe annet enn korset og blodet. Men det er en grunnvoll som holder hele livet.
b) Åndens tukt og ledelse.
En annen siden ved det å bli bevart er å la Ånden tukte og lede oss i livet. Det er litt av Åndens frukt i et Guds barn. Det betyr at vi lar Ånden få rett når han minner oss om synd og svikt i livet. Det betyr å la Jesus få rom i vårt liv hver dag.
Det kalles også å bli fylt av Ånden, Ef. 5, 18, eller negativt: å ikke gjøre Ånden sorg, Ef, 4, 30. Det er to sider av samme sak. Og det er grunnen alvorlige ord om vårt liv med Gud som ingen kan tale lett om. Å være fylt av Ånden er ikke følelse og ekstase, store ord eller tegn og under. Der er mer denne bønnen:
Jesus styr du mine tanker,
Jesus la meg leve så
at hvor jeg i verden vanker
et Guds barn jeg være må.
Jesus la meg leve så
at hvor jeg i verden vanker
et Guds barn jeg være må.
En som er fylt av Guds Ånd vil la Guds Ord få styre både ens indre liv og det ytre. Fylden av Guds Ånd sier altså noe om den plass Jesus får i livet mitt. Lina Sandell skriver et sted: "Lat sanningsanden reinsande i hjarto koma inn". Den negative side av dette er å gjøre Ånden sorg, Ef. 4, 30. Det skjer ved all slags synd og ulydighet, både i hjertet og i det ytre liv. Det er å leve på kanten av sannheten, i en åndelig gråsone der en vil diskutere med Gud og mennesker om hva som er rett og galt, og selv bestemme grensene mot verden. Vårt liv og vår munn kan såre Guds Ånd. Da behøver vi å høre mye - av evangeliet. Det er veien til kraft og styrke i denne striden.
3. Bli brukt av Gud.
Det tredje vi kan tale om i denne sammenheng er tjenesten for Gud. I Gal. 5, 22 tales om frukt for Gud og i kap. 6, 2 om å bære hverandres byrder. Det er eksempler på tjenesten.
På dette punktet er kanskje folk i dag mest uklare og usikre når det tales om Ånden. Noen mener visst at her må vi ta et steg lenger, få mer av Ånden om tjenesten skal bli rett. Det er ikke nok det vi fikk første gang.
Og det er sant: Sann tjeneste kan jeg ikke utføre av meg selv. Jeg kan ikke bli utdannet til det eller øve meg opp til sann tjeneste for Gud - selv om det i seg selv er viktig. Men den egentlige kraften er Guds Ånd.
Da kan vi spørre: Hva er det å bli brukt av Gud? Og svaret må være: Det er å få lede sjeler til Jesus. Det er å være med i arbeidet der Jesus frelser og bevarer mennesker. Og her mener vi alle sider ved kristenlivet, også det diakonale.
Når denne nøden griper oss, vil vi spørre slik: Hvorledes går det til? Svaret er som før: Ved troens forkynnelse. Guds Ånd må vedkjenne seg det arbeidet vi gjør. Og da må det skjer etter Guds ord. Og det skjer når synden blir avdekket og blottlagt og sjelen blir løst fra den i Jesu blod. Da gråter vi over oss selv og fryder oss i frelsen full og fri: Tenk, dette er for meg!
I en gammel årbok for NLM (1958) skrev en kretssekretær: "Det er altfor lite fryd og gråt på våre samvær." Mon ikke det er sant også nå - et halvt århundre senere?
Hvorledes skal det skje? Det har alltid vært et viktig spørsmål. Svaret ligger i et sangvers: "Det skal ei skje ved kraft og makt, men ved din Ånd som du har sagt." Hvem skrev denne sangen og når?
Mannen var Gustav Jensen, som Ivar Welle kaller "Norges mest ansette prest." C. Fr. Wisløff skriver om ham: Han "utøvet en umåtelig innflytelse i den norske kirke." Året var 1902 - tro-tre år før den store vekkelsen i Oslo i 1905 ved Albert Lunde. Welle skriver at han gikk på disse møtene, og der nede ved døra i Calmeyergatens Misjonshus satt Gustav Jensen "som et forsvinnende punkt i massen". Kanskje han tenkte: Nå skjer det jeg skrev i sangen. Det er ikke ved mennesker, men ved Guds Ånd. Den gangen ble skarer frelst, og jeg har selv snakket med folk som gikk på disse møtene. Lunde var ikke luthersk, men han talte klart om selve frelsesspørsmålet. Og det var hans kall og oppgave.
Hovedsaken er at folk blir frelst og bevart. Og "det er Den Hellige Ånds gjerning". Da Kornelius ble frelst, skjedde det slik. Apg. 10-11. Peter talte Guds ord, og da falt Ånden over dem som hørte ordet. Guds ord skal forkynnes ved en åndsbåret og ydmyk forkynnelse i troen på at det er sant. Det er slik som det står skrevet.
Derfor må vi få kandidater både fra presteskoler og bibelskoler og misjonsskoler som vet mer en selve teologien. De må ha et brennende hjerte. Rom. 12, 11. Gjennom tidene har det vært mange slike. Skal arbeidet i Guds rike gå fram i verden, må det samme skje nå. Det er ikke nok med effektive planer og strategier. De må også eie den ydmykhet og avhengighet som Ånden gir. I oss selv er vi unyttige tjenere. Det er Gud som gjør alt.
Må Gud hjelpe oss til å leve der i Ånden - og bli brukt av Ham for å redde noen fra evig fortapelse.
Amen.
