1.Joh. Kap. 1.
Vers 5-10.
Guds budskap til oss.
Etter en kort innledning begynner Johannes på det han vil forkynne for leserne. Han har et budskap fra Gud. For Bibelen har et budskap til menneskene, v. 5. I en gammel oversettelse fra 1699 heter det: En "kundgiørelse". Det er noe vi vil at alle skal lese og se, f. eks. en annonse i en avis. Slik har Bibelen en kunngjørelse som gjelder hele menneskeheten. Det er et budskap både til oss og om oss. Og det finner vi i resten av Bibelen mer detaljert beskrevet. Dette budskapet er så alvorlig at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot det og tror det. Derfor må hele budskapet forkynnes enten folk like å høre det eller ikke. Men vår nød nå er at det er så mange "fine" og fromme og ode kristne som bare vil høre trøst og det som ikke koster noe for vår menneskelige tanke å høre. Det er alvorlig, for da går mange glipp av noe vesentlig i Guds ord. Jeg tror at vår nød nå er at vi forkynner og dermed hører et for smalt budskap. Mye av det kan være rett og godt, men det er ikke hele Guds budskap. Det er alvorlig for vårt folk som taper deler av Guds vilje.
Vi skal nevne noe av budskapet som kommer sterkt fram i disse versene i kap. 1. Det er et bestemt budskap og hva som helst folk finner på å tale om: Dette er det budskap vi har hørt.
1) Guds ord har et budskap OM GUD, v. 5. Johannes vil minne oss om at Gud er til! Han lever, eksisterer og vil oss noe. Salme 14,1 Vi kan ikke ignorere Gud eller late som om han er død. Mange ser ut til å leve uten tanke på den bibelske Gud. Hvis han er til, er han for mange en kraft som satte skapelsen og utviklingen i gang for lenge siden. Noen har svært vage og uklare uttrykk om Gud og kristen tro. Mange har tatt det for god fisk og sagt det er slik kristendommen er. Men slike uttalelser må vi alltid prøve på Guds ord om det stemmer med Guds egen definisjon.
Her sier Johannes at Gud er LYS og det er intet mørke i ham. Det taler om hans hellighet og fullkomne syndefrihet. Det er aldri usannhet, svik, løgn, hykleri eller noe annet ondt i Gud. Og det gjelder også hans ord. Han er sannhet og rettferdighet og kjærlighet - og en dag vil han dømme den syndige verden.
Lys står for det gode og mørke for det syndige og onde. Bibelen bruker ofte symbolske ord for å uttrykke store sannheter. Her henger det også sammen med en av de falske retninger Johannes skriver imot, gnostisismen, som nettopp brukte disse uttrykk i sin lære med et annet innhold. Her ser vi at apostelen fyller ordene med bibelsk innhold slik at leserne skal ha den rette forståelse av dem.
Nå kan vi spørre: Hvilket bilde har vi av Gud? Hva tenker vi på når det tales om Gud? Er det Bibelens innhold som skaper, herre og forløser? Noen skaper en gud i sitt eget bilde, og da blir han slik at han passer for det moderne menneske. Sjelden er en slik gud farlig. Noen har til og med avsatt ham og erklært ham død. Det er fatalt. Det vil gjøre Norge til et hedensk land mer enn det er nå og kanskje verre enn i Vikingtida. Vi ser tilløp til det i lovverket og den moral folk flest hyller.
Noah erfarte den bibelske Gud og så hans makt over natur og folket. Jesaja så den tre ganger hellige Gud i templet. Og Johannes skriver her om den sanne Gud, kap. 5,20. Skal vi lære å kjenne denne Gud, må vi gå til hans eget ord - der finner vi den eneste beskrivelse av ham.
2. Dernest har Gud et budskap om MENNESKET. Og vi kan spøøre: Hvordan er vi og andre mennesker etter Bibelens ord? Det moderne bilde er klart: det er preget av humanisme som mener vi er gode, i alle fall på bunnen. Vi har en egenverdi og kan klare det meste. Det moderne menneskesyn sier vi kan klare oss uten Gud, og dermed skapes et gudløst menneske.
Men er det sant? Hvis det var sant, behøvde vi ingen frelser eller frelse. Slik forkynte i sin tid Arnulf Øverland i sine gudløse dikt.
Av dette ser vi at menneskesynet faktisk er en hovedsak for oss. Vi må ha et rett syn på oss selv, og da må vi igjen til Bibeeln og lære om oss selv der. Vår tanke og hjerte eller andre folks meninger har lite å stille opp med. Hva er så Bibelens menenskesyn? Hva er de viktigste delene av det?
a) Bibelen sier at vi alle er syndere - og det på tross av at vi er skapt av Gud i hans bilde. Alle har syndet, Rom.3,23. Vi kommer alle inn under denne dommen og attesten. Det er faktisk slik at alt er feil ved oss i forhold til Gud. Den største feilen er kan hende at de fleste sammenligner seg bare med mennesker, og vi kan alle finne noen som er verre enn oss selv. Bibelen lærer oss derimot å sammenligne oss med Gud. Mat. 5,48.
b) Dernest sier den at det ikke er noe godt i oss. Vi er tvert imot vonde. Rom. 7,18. Rom. 3,12. De fleste realee mennesker vil erkjenne at det er noe galt ved oss. Men å innrømme at det ikke er noe godt i oss i forhold til Gud, det er hard kost. Det bryter totalt med det humane menneskesyn, og det kan ikke forenes med Bibelen.
c) Og Bibelen viser ofte at menneskene prøver å bortforklare og unnskylde synden. Vi gjør ofte som Adam og Eva - de prøvde å la andre ta skylden for fallet i Eden. 1. Mos.3. Johannes skriver her i 1. kap. "Dersom vi sier at vi…" sier han, v. 6,8,10. Det er farlige setninger i en kristens ordbok. Det er å rømme fra Gud og ansvaret og fører til en nådeløs fortapelse borte fra Gud.
Dette er noe av Guds bilde av det syndige menneske, og vi gjør vel i å erkjenne det og ta det inn over oss.
3. Den tredje "kunngjørelse" Gud vil ha ut i verden, er løsningen. Hva er veien ut og hvordan kan et menneske igjen bli fri og frelst? Det er det alvorligste spørsmål for et vakt menneske. Av seg selv kan han ikke finne ut av det. Tanken er tvert imot at innfor Gud ser vi vår egen fortapelse og elendighet. Og han ser absolutt ingen utvei. Alle bakveier er stengt og ingen nødutgang er å se der han raskt kan komme seg unna.
Da peker Ordet her på den eneste mulighet, og den er lik for alle: Frelsen i Jesus Kristus. Han har ordnet alt på forhånd, kap. 2,2 - det skal vi se mer på senere. Her skal vi først peke på v. 9: Dersom vi bekjenner synden. Det er viktig både i begynnelsen da vi kom første gang, og senere i kristenlivet. Det er egentlig det samme som å leve i lyset, v. 7. Da er alt klart og oppgjort, vi skjuler ingen ting for Gud. Det er å erkjenne at vi er syndere uten å holde noe igjen. Det innebærer både erkjennelse og bekjennelse, og det betyr ydmykhet og kamp for synderen.
Vi ser det samme i for eksempel Salme 32 og 51 der David har kjempet med seg selv innfor Gud - og fått frelse. Peter hadde den samme opplevelse utenfor porten Langfredags natt da han gråt over sitt fall og fikk oppreisning senere.
For der er Guds tilgivelse, det rensende blod, Herrens trofasthet og rettferdighet.
Et viktig poeng her er at dette er den eneste frelsesvei for en synder til alle tider. Johannes kjemper mot vranglæren. Gnostisismen lærte frelse ved kunnskap og innsikt. I realiteten var det etter eget strev og fortjeneste. Apostelen visste at det førte til frafall og fortapelse, derfor viser han frelsen så klart: Bare ved bekjennelse av synd og Jesu blod blir du frelst. Det gjelder også i dag.
4. Enda en ting peker apostelen på her i begynnelsen av brevet: Hva med fortsettelsen? Veien videre - hvor går den? Klarer vi det? Svaret ligger i lyset: Dersom vi vandrer i lyser, v. 7. Jeg er verdens lys, sa Jesus, Joh. 8,12. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys. Og fra Joh. 12 nevner vi to vers: Vandre den stund dere har lyset, v. 35. Og dette: Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket, v. 46. Her er det tydelig at lyset er Jesus. Vi skal leve med ham, i hans frelse og frihet - da når vi fram. Og vandringen i lyset er egentlig å tro. Den som tror på Jesus, lever ikke i mørket, sier Jesus. Han er et lysets barn.
Livet som kristen er med andre ord akkurat som begynnelsen.
