lørdag 31. oktober 2009

185) Apg. 27, 22

Paulus i storm

Apg. 27, 22

.

Det er mange slags reiser her i verden, og mange av dem er farefulle og noen underfulle. Paulus’ reis her er nok av de siste. For her var Gud med på en spesiell måte. La oss se på noen deler av reisen.

.

1. Onde og gode sammen.

Her i verden må ofte de verdslige og de troende være sammen og oppleve mange slags trengsler. Det er ikke alle motganger som kommer over oss kristne fordi vi er kristne. Om bord i dette skipet var det på den måten en hel verden i miniatyr. Stormen og havet var like for Paulus og soldater og mannskap. Den gjør ikke forskjell på folk, men brøyter seg fram etter naturen lover.

.

Som troende kristne skulle vi tenke på det når motganger møter oss. Kommer dette egentlig fordi jeg tror på Jesus? Eller er det ”naturlige” vanskeligheter?

.

2. Reaksjon på Paulus’ råd.

Paulus opplevde at sjømennene ikke tok hensyn til det han sa. Paulus gav dem råd om hvor de skulle styre båten, v. 9. Han hadde fått et syn fra Gud om reisen. Jeg ser, sa han, v. 10. Han var ikke sjømann av fag, men fikk råd fra Gud. Men høvedsmannen satt mer lit til styrmannen enn til Paulus og gikk dit folket ville. Men det er ikke alltid at det de fleste (v. 12) mener, er rett.

.

3. En ny oppdagelse.

Sjøfolket oppdaget etter hvert at Paulus hadde rett. Det gikk slik han hadde sagt. De fikk mye storm og ble så vidt reddet fra undergangen. Paulus var om bord som en garanti for folket. Gud brukte han på en underfull måte.

.

Hvis vi holder oss til Guds ord når vi gir folk råd, vil det alltid skje som Ordet sier. Men lager vi egne råd og utgir dem for Guds råd, går det galt. Og da blir vi til spott for verden. Derfor skal vi være varsomme med å tale bastant om hva Gud vil. Det kan godt være vår egen vilje.

.

4. Guds tjener i verdens nød.

Det står noe her om Paulus som vi gjør vel i å akte på. Etter lang tids reise i et stormende Middelhav ”var det fra nå av forbi med alt håp om redning,” skriver Lukas i Apg. 27, 20. Da tenker han nok på redning ut fra en menneskelig synsvinkel. Sjøfolkene har trolig også tenkt slik.

.

Men ikke Paulus. Han stod fram for folket og talte. Han var ikke redd for å fornærme dem, men sa rett ut: De burde hørt på meg og overvintret på Kreta. Igjen hadde han fått ord fra Gud om at bare båten skulle gå tapt og folket bli berget, v. 22. Han forteller rett ut at han hadde hatt englebesøk fra sin Gud om natten, v. 23. Engelen hadde sagt at han skulle komme til keiseren slik meningene med reisen var. Og Gud hadde gitt hele mannskapet i hans hånd. Ble han berget, skulle også de bli det.

.

I v. 25 sier han noe fint: ”Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik det er sagt meg.” Han vitnet med andre ord om sin tro. Det Gud sier, det vil skje. Hedningene hadde nok ingen slik tro. Men nå måtte de vel tro at redningen kom! De kunne være frimodige.

.

Neste dag ba Paulus alle om å ete – det hørte med. Det ville bli en lang dag og legemet behøvde føde. V. 34. Selv måtte han også ha mat og gikk foran med et godt eksempel. Han tok et brød for å ete. Men først ba han bordbønn, takket Gud så alle så det. Det var en frimodig Herrens tjener som slik ikke skammet seg for sin tro.

.

5. Guds plan.

Det Gud har bestemt, kan ingen gjøre til intet. Det gjelder i alle forhold. Her ser vi et lite eksempel på det. Engelen sa til Paulus: Du skal stå fram for keiseren. V. 24. Det var et løfte til ham personlig som folket fikk høre. Da var det samtidig et løfte til dem om at de skulle bli berget. Da kunne ingen storm eller uvær hindre ham i det. Dette ”Guds skal” er uovervinnelig som ingen kan motsette seg. Det Gud har lovet, vil skje i alle spørsmål.

.

Dette synspunktet skulle vi legge på alt Guds ord. Det ser kanskje umulig ut for mennesker. Og det er det ofte. Men har vi Guds ord i bunn, vil hans vilje skje. Israels folk ventet i lang tid på sin Messias, men han kom. Det var da den gamle Simeon tok barnet i sine armer og sa: ”Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse,” Luk. 2, 29f.

.

La oss stole på Guds løfte på hele livsferden, til vi er framme. Han vil berge sine gjennom. Amen.

.

184) Apg 28, 15; 30-31.

184) Paulus i Rom.

Apg. 28, 15; 30-31.

.

Vi skal binde to avsnitt sammen nå. Paulus kommer til Rom og møter andre kristne. Det gjør noe med apostelen. Denne kristenflokken var han sammen med i to år. Han hadde nok et heller lett fangenskap i hovedstaden, om vi kan kalle det det. Han leide et herberge som han også brukte som møtesal eller samtalerom for folk. Det ser ikke ut til at han møtte noe motstand i misjonsarbeidet da.

.

1. Kraften i de helliges samfunn. V. 15 + 30.

.

Det ser vi klart da Paulus nærmet seg Rom. Han hadde hatt en lang reise i storm og uvær som fange på vei til keiseren. Han ventet ikke noe godt i Rom, det var verdens hovedstad og en stor og verdslig by. Han var rede til å dø for sin tro.

.

Men ryktet om Paulus hadde gått foran ham. Og i storbyen var en flokk troende, vi vet ikke hvor mange. Noen av dem hadde kanskje vært i Jerusalem pinsedag og hørt Peter tale og blitt omvendt da. Det var også mye handel i Romerriket og ferdsel på Middelhavet og over land. Slik kom nok budskapet om Jesus og frelsen til Rom på flere måter.

.

Det siste stykket av veien måtte han dra over land fra kysten til Rom som ligger inne i landet. Da noen kristne forstod at han var i anmasj, gikk de ut av byen og tok veien til kysten der de visste at han måtte reise. Ved et sted som kaltes Forum Appii og Træs Tabernæ så de soldatene som kom med fangen.

.

”Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot.” Slik skriver Lukas. Han oppdaget dem kanskje et godt stykke borte, og tenkte nok: Her er også venner, her er troende brødre. Det så ikke bare mørkt ut. I sitt indre og kanskje høyt, sa han: Takk gode Gud, for at ditt rike også har nådd hit. Han visste nok det før, det ser vi av brevene hans. Men det er noe annet å se og oppleve vennskapet med Guds folk.

.

Han fattet mot. Det betyr nok at han før hadde vært et godt stykke nede. Han var usikker og visste lite om framtida. – Slik har det vært med mange av oss – mange ganger. Vi kom til et fremmed sted, på skole eller på arbeid. Da lette vi oss fram til kirke og bedehus og oppdaget en kristenflokk. Der kunne vi sette oss ned og vite: Jeg er blant kjentfolk, vi har den samme Far og Herre. Et kort, enkelt bedehusmøte var redskap til å reise opp igjen en motløs og ensom kristen.

.

Etter pinsedag ser vi at de første kristne tok vare på flere viktige ting i sitt gudsliv og menighetsliv. Noe av dette var ”samfunnet” (Apg. 2, 42). De holdt ”urokkelig fast” ved det. Det var viktig å komme sammen som Guds folk, ikke bare for å samle inn penger til misjonen. Det var viktig å høre Guds ord, be sammen og fremfor alt kjenne det guddommelige samfunnet som er mellom Guds barn. Det må heller ikke vi glemme midt i all travelheten.

.

2. Forkynnelse uten grenser. V. 31. v. 28.

.

Paulus var fange i Rom. Han hadde anket sin sak inn for selveste keiseren fordi han var romersk borger. Men på reisen over havet ser vi noe underlig. Det var flere fanger om bord i skipet. Soldatene ville drepe dem slik at de ikke skulle rømme. Det var risikabelt også for dem som holdt vakt og slik hadde ansvar for dem.

.

Høvedsmannen var annerledes. Han ville gjerne berge Paulus, står det. Kap. 27, 43. Han hindret soldatene fra udåden. Denne fangen må nok ha gjort et ekstra sterkt inntrykk på denne lederen. Nå ble han årsak til at Paulus ble berget her og skulle kunne nå fram til Rom. Vi vet lite om grunnen til det. Men denne Julius hadde også før behandlet ham godt, v. 1 og 3, med ”menneskelighet”. Og under reisen hadde han sett Paulus var som en profet, v. 10. Paulus var under guddommelig beskyttelse, men her brukte Gud en verdens mann som sitt redskap. Han gjør det noen ganger.

.

Han fikk leie et hærberge og satt ikke i en vanlig fangeselle. Det gjorde at han fikk litt friere rom enn andre. Det første forhøret viser også at romerne var usikre på hva de skulle gjøre med ham, det var ikke kommet noe brev med anklage mot ham, v. 21.

.

Her i denne relativt frie stillingen benyttet han som alltid anledningen til å forkynne evangeliet. Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus Kristus med all frimodighet, står det. Og ingen hindret ham. De troende kom til ham, og kanskje også vantro mennesker. Apostlenes gjerninger slutter altså med positive toner på tross av et fangenskap i to år. Det var trolig i årene fra år 59-61. ”Forunderlig var det, og vidunderlig hadde den oppstadne frelser holdt sitt løfte om å utstyre sine apostoliske vidner med ånd og kraft,” skriver prof. D. A. Frøvig i sin kommentar.

.

3. Frimodighet i fangenskap. V. 31.

Til slutt må vi si noen ord om Paulus’ frimodighet. Han har ikke vært kjent som en fryktsom og redd Herrens tjener gjennom livet. Vi møter ham i Bibelen som en uredd og dristig tjener for Gud som ikke lar seg skremme av motgang eller trusler. Han går på Guds ord og løfte. Derfor er han stadig rede til å dø, som han senere skrev i sitt siste brev, 2. Tim. 4,7ff. Han har nok stridd i livet, men bevarte hele tiden troen på Guds allmakt og frelse.

.

Det er en sterk oppfordring til oss og vår slekt og tid. Det er mange ting som kan ta motet fra en kristen i dag. Det er ikke direkte forfølgelse i vår del av verden. Men her er mye søvn og sløvhet og likegyldighet som ofte skyldes påvirkning av denne verdens tankegang og levevis.

.

Paulus’ liv er dermed en vekker for oss troende til å gå på Guds veier, være våken i vårt eget trosliv og sende bud til en døende verden. Må Gud selv hjelpe meg og oss alle.

Amen.

---

fredag 30. oktober 2009

183) Rom. 1, 1-7.

183) GUDS EVANGELIUM
Rom. 1, 1-7.


Evangeliet er frå Gud og er hovudtema i heile Bibelen. Eit konsentrat av det finn me i dei første versa i Romarbrevet. Luther har kalla dette avsnittet for ”det rette hovudstykke i Det nye testamentet og det aller klåraste evangelium”.

Det inneheld hovudlæra i kristentrua og dei sanningar som er naudsynlege for å verta frelst. Og det er ikkje underleg at Øivind Andersen kalla boka si om Romarbrevet for ”Grunnsannheter til frelse”. Dei finn me i dei aller første versa i brevet. Rosenius seier at ”dette brevet er som ei kort samanfatning av alt det Gud har åpenbart for oss i sitt ord om sin vilje og sitt råd til vår frelse.”

Her finn me altså dei store lærdomar i Guds ord, alt me treng å vita for vår frelse så å seia. For her talar Paulus grundig om synd og nåde, frelse og dom. Han leier oss steg for steg gjennom store delar av dogmatikken.

Evangeliet er den gode og glade bodskapen - om at dei fortapte kan bli frelste. Bibelen er oppteken med vårt evige ve og vel. Hovudsaka er ikkje sosial tryggleik eller eit godt samfunn. Det mest vesentlege for oss er at sjela blir frelst og me kjem til himmelen når me døyr. Livet er trass alt berre ei kort tid mot den lange æva. Kor skal me vera då? Det er spørsmålet. Og her gir evangeliet svar.

Paulus var utkåra til å forkynna det, og han nytta kvar stund til visa folk evangeliet frå Gud. Det er òg vårt kall.

Kva er så evangeliet? Det må nå vera eit viktig spørsmål. Eg trur ikkje alle kjenner i vår tid har klåre tankar om det. Slik liknar me på folket i Romerriket. Og det er ikkje så rart. Innbyggarane i Rom ”var samansett av dei mest forskjelligarta” menneske (F.W.Bugge). Folk strøymde til byen frå mange land. Trass i at dei tilstreba ein felles kultur med felles språk (latin og gresk), kom det mange religionar dit. Ein meiner at dei etter kvart smelta saman til noko mange kunne ha felles, det ein kallar synkretisme. ”Og religionssynkretismen utvikla seg raskt” (Holmquist). Det fører ofte med seg at folk godtek mykje som ikkje var med i deira opphaveleg religion.

I tillegg var det mykje synd i Rom. Få år etter at brevet var skrive, tok ei sterk forfylging til av dei kristne. Keisaren stod bak. Me skjønar og at dei dreiv grov synd, m.a. homoseksualitet (kap.1). Difor må han tala sterkt om synd – både mellom heidningar og jødar.

Og nett her er mange fellestrekk med vår tid. Mange gir slepp på Folk har lett for å ta imot nye ting og meiner det er like godt som det gamle. Ein slik religiøsitet misser gjerne forståinga og det djupe innhaldet i dei grunnleggande i si tru.

Paulus såg nok dette klårt. Difor ville han gjera det klårt for folk kva kristendom eigentleg var. Då måtte han forklara evangeliet. Her vil me fylgja Paulus når han forkynner:

1. Først kallar Paulus det Guds evangelium. Det er ein bodskap frå himmelen og ikkje eit menneskeverk. Det er Guds gode bodskap, og difor har det slik verd for oss. Til Titus skriv han: Gud kan ikkje lyga, Tit. 1,2. Då kan me stola på det.

Det er farleg å blanda ein dråpe gift i eit glas saft. Alt blir då giftig og farleg. Slik går det når me blandar mennesketankar inn i Guds ord. Det vert ikkje lenger evangeliet, men ein erstatning. Lat Ordet vera Guds ord. Då er det kraftig og gir liv. Hebr. 4,12.

Me lever i ei farleg tid på denne måten nå. Her er mange som blandar sine eigne tankar og meiningar inn i Guds ord og gir det ut for å vera rett. Det blir ei forførande lære som leier folk til fortapinga. Det blir hardt å vera ein slik forkynnar på domens dag. Dette talar Paulus meir om i Galatarbrevet, om tilhøvet mellom lov og nåde, gjerningar og det frie evangelium. Olav Valen-Sendstad er ein av dei som har tala klårt om dette i sine skrifter.

Her vil me også understreka at alt er av Gud. Me kan ingen ting gjera til frelse. ”Det var nåde ifra Gud den hele vei.”

2. Dinest seier Paulus at evangeliet er forkynt i Det gamle testamente, v. 2. Gud hadde gjeve jødane lovnad om ein frelsar. Difor kom det ikkje uventa på dei då Jesus kom. Dei hadde fått det skrifteleg, og difor var det sikkert - som ein einsidig kontrakt.

Her vil Paulus svara på klagen over at evangeliet var ei ny lære, seier Rosenius. Det er eigentleg den same læra som i GT. For i dei gamle skriftene står det om Kristus og frelsa som Jesus kom med. Jesus var oppfyllinga av den lovnaden Moses og profetane kom med, heilt frå syndefallet.

Me ser difor at nokre jødar venta på Messias, som gamle Simeon i templet, Luk. 2,25. Han hadde lese i Skriftene om Israels trøyst. Nå fekk han møta han. For skriftene er heilage, inspirerte av Gud. Profetane skreiv drivne av Den heilage Ande, skriv Peter. 2. Pet. 1,21. Difor kan me stola på dei. Ordet held i liv og i død.

Emmaus-vandrarane fekk klåre ord av Jesus om dette, Luk. 24, 27.44-46. Hjarta brann i dei då ordet vart opna for dei på vegen. Og Jesus heldt bibeltime for dei og ”la ut for dei det som er skrive om han i alle Skriftene”. Ei underleg stund for redde læresveinar! Og han la til at ”det laut oppfyllast alt det som er skrive” om Jesus.

Så finn me mykje evangelium i GT, om frelsaren som skulle koma. Me skjønar nok ikkje alt. Det er for stort til det. Likevel er det sant. Og greve me djupt ned, finn me gull. Og me blir forundra over kor mykje som står i profetiane, og kor detaljerte dei er også i oppfyllinga. Gud visste alt på førehand. Difor kunne han be profetane skriva så klårt.

3. Det tredje Paulus seier, er at innhaldet er om Guds Son, v. 3-4. Evangeliet er med andre ord Jesus sjølv, men berre slik Bibelen talar om han. Det er ikkje kven som helst som kan frelsa, berre Guds Son. Luther skriv om han i den vesle katekisma: Han er ”fødd av Faderen frå æva”.

Jesus var både Gud og mann. Etter kjøtet var han jøde, av Davids ætt og med det av Juda stamme. Paulus vil visa at han var eit verkeleg menneske, fødd inn i slekta og med det ein del av vår slekt.

Og det er lett å akseptera at han var menneske. Det kan alle. Og det er populært i vår tid. Han var ein fin mann, hjelpte folk og kom med ei fin lære. Men slik kunne han ikkje berga oss frå synda. Då måtte han vera noko meir.

Difor var han Gud. Her skriv Paulus eit sterkt ord: ”Etter heilagdoms Ande er han godtgjord å vera Guds veldige Son ved oppstoda frå dei døde”. Han var Guds Son heile tida, også medan han var her på jorda. Men påskemorgon vart det ”prova” (omsetj. 1938) eller stadfesta. Det er og omsett med innsett som Guds mektige Son (NO-78). Rosenius skriv om dette: ”Bevist kjem av ordet grense og tyder at det er bestemt avgjort, bekrefta, stadfesta, at Jesus er Guds Son.” Oppstoda var jo ei guddommeleg handling, så stadfestinga er sterk.

Som Gud i menneskeskapnad gjekk han i døden for vår skuld. Han tok på seg vår synd og evige dom og vart vår forsonar. han døydde for oss medan me var syndarar, kap. 5,8. Me vart forlikte med Gud i Kristus. Det som var umogeleg for oss, det gjorde Gud då Kristus kom og fordømde synda i kjøtet, kap. 8,3. Gud sparde ikkje sin eigen son, men gav han for oss alle, kap. 8,32.

Berre som Guds Son kunne han gjera dette. Og det er kjernen i evangeliet.
Difor er det inga fordøming for dei som er i Kristus.
Me er kjøpte fri. ”Vi den kjøpte frihet eier.”

Difor kunne Filip berre forkynna Kristus i Samaria, Ap.gj. 8,5. Han visste at det var nok til frelse. Og difor må folk høyra om han, og koma til tru på han.

4. Det siste me nemner her er difor dette: Me skal verka lydnad i tru mellom alle heidningfolka, v. 5. Paulus har fått nåde – det er frelsa først og fremst. Men alt er nåde, også gjerninga som apostel. Det er forkynninga, arbeidet i Guds rike og misjonen. Paulus tek det med heilt frå byrjinga av brevet. Det høyrer med til evangeliet. For det er universelt. Folk skal ikkje berre høyra om Jesus som ei historie eller lære. Sjølve kunnskapen kan ikkje frelsa nokon. Evangeliet og vår teneste skal verka med til ”at troens lydighet skal bli skapt blant alle folkeslag” (Bibelen Guds ord). Kvar einskild må bøya seg for Gud, sanne sine synder og ta imot frelsa i Jesus. Og alt er av nåde. Berre dei blir frelste inn i himmelen. Han talar ikkje om lydnad mot ei lov, bod eller plikter. Lydnad her tyder å ta imot Jesus som sin Frelsar. Det er å tru. Og det gjeld alle heidningar.

Tenk det står: alle folk. Det er den verdsvide misjonen. Ja, i sanning: Verda for Kristus! Her er ingen grenser eller unnatak. Me kort tid att. me veit ikkje kva tid den siste er vunnen for Kristus. Men framleis står me i skuld: både vise og uvise må få høyra Guds evangelium før det er for seint (v. 14).

Kjære deg. Har du teke mot ordet om krossen? Er Jesus di einaste von om frelse? Du kan koma nett nå. Tru på Jesus og du skal bli frelst.

Og dette: Er du oppteken i tenesta? Er du med som sjelevinnar for Gud? Nå leitar han etter nye medarbeidarar i sitt rike. Du skal ikkje tala om deg sjølv eller arbeida for å bli æra av menneske. Du er beden om å vitna om Jesus, fortelja at han kan berga den verste. Vil du vera viljug slik Paulus var det? v. 15.

”Til ære for hans namn,” står det. Tenk det: Den allmektige Gud og Frelsaren for verda blir æra når ein syndar bøyer seg og ber om nåde. Det er ikkje nok å seia det med leppene våre at me ærar Gud. Når me menneske bøyer oss for Han, blir Han herleggjord og opphøgd. Det er aldri me som skal ha ære. Her gjer me ofte feil som kristne. Me må aldri rana æra frå Jesus. Det er aldri på grunn av noko i oss han gjer det. Berre for hans eiga skuld. Jfr. 1 Joh 4,10.
.

182) Rom. 1, 7.


SLIK ER DEI KRISTNE
Rom 1,7.

I v. 6 skreiv Paulus at romarane også var kalla til dette livet. Dei var heidningar, og Jesus var komen for dei. Evangeliet var for alle.

Men korleis er det så å vera ein kristen? Kva kjennemerke er det på dei, eller kva merkelapp kan me setja på ein kristen? For han skil seg radikalt ut frå alle andre, om han ER ein kristen. Det kan ikkje skjulast. Og dei kristne har i botn og grunnen vore nokså like til alle tider. Me er mykje lik Paulus om me lever i vår tidsalder.

Her er noko:

1. Me er elska av Gud. Utan det var me ikkje frelste. Det er sjølve grunnlaget for evangeliet. Det er ”hovudtittelen” på Guds born, seier Rosenius.

Bibelen seier at Gud elskar heile verda. Me har mange ord for det. Den vesle bibel er viktig, Joh. 3,16. Men også Moses skriv om det. Gud elskar den framande, seier han, 5. Mos. 10,18. Og Johannes har dette altomfatande ordet: Gud er kjærleik, 1.Joh.4,8.

Han elskar alle, til og med fiendane, dei som hata han og krossfeste han. Difor kan Johannes skriva: Sjå, stor kjærleik Faderen har vist oss, 1.Joh 3,1.

Dette kan ingen forklara eller skjøna. Men slik er Gud. Ein har sagt: Gud elskar avdi han elskar. Og det beste prov på hans kjærleik er nettopp Jesus: Ved dette vart Guds kjærleik openberra mellom oss, at Gud har sendt sin einborne Son til verda… 1. Joh. 4,9f. Legg merke til dette: Det er berre i Kristus Gud elskar menneska til frelse.

Likevel, Gud har ein serleg plass i sitt hjarta for sitt eige folk. ”Liksom han hadde elska sine eigne som var i verda, såleis elska han dei til det siste,” Joh.13,1. Ei mor elskar sine born meir enn noko, også det barnet som døydde. Slik er Gud. Me og kan elska mange me møter i livet, men ein serleg plass har våre aller næraste. Judas skriv: Hald dykk i Guds kjærleik medan de ventar, v. 21.

2. Me er kalla av Gud. Han innbyr oss til sitt rike. Me er kalla til frelse – frå synd og dom og evig død inn til hans velsigna rike. Og kallet skjer ved Ordet og Anden. Det er gjennom forkynninga av Guds ord at Anden dreg menneska til seg. Me skal ikkje venta på kjensler, at me føler me er kalla. Jesus vil ha tak i deg. Ordet seier. Det er kallet.

Gud er årsak og opphav til kallet. Han tek til. Difor er det eit nådekall. Me kan ikkje rosa oss av at nett me vart kalla. Gud har all ære for det.

a) Frelseskallet gjeld alle. Ikkje en så ussel er at ei Jesus har dem kjær, syng me. Me trur ikkje det er rett det Calvin og andre reformerte lærer: at ikkje alle kan bli frelste. Gud har utvalt ein del av menneska til frelse. Det finst inga ’forutbestemming’ til fortaping. Me har mange Guds ord for at alle kan bli frelst. ”Gud – som vil at alle menneske skal verta frelst,” skriv Paulus. 1.Tim. 2,4. Det er eit sterkt Guds ord for at også du kan bli frelst.

b) Gud kallar syndarar til seg. Luk 15,2 seier så fint: Denne mann tek imot syndarar… Og Jesus seier: Eg er ikkje komen for å kalla rettferdige, men for å kalla syndarar. Mat. 9,13. Alle er syndarar både i arv og i gjerning. Difor gjeld det. Men ikkje alle vil erkjenna si synd. Når Anden skal kalla oss, har han mykje strev med å visa oss vår synd. Gjerningane er kanskje det minste når me får sjå inn i vårt indre hjarta. Den som då erkjenner alt og ropar på nåde og hjelp, er nær Guds rike. Dei som etter hans råd er kalla, står det. Rom.8,28.30. Gud har bestemt det frå æva av.

c) Men Gud kallar til omvending. Han elskar alle, også dei djupast falne. Men han vil ikkje at me skal vera der eller leva som før. Han veit det vil bli til øydelegging for oss. Den einaste vegen ut, er å venda om frå mørke til lys. Rom.2,4 fortel at ”Guds godleik driv deg til omvending”. Og døyparen tala sterkt om dette, Mat.4 og Luk 4. Omvending tyder eit nytt sinn. Noko må skje på innsida vår. Og det kan berre Gud gjera. Difor er omvendinga eigentleg Guds verk, når me går til Jesus med alt.

3. Guds born er heilage. Det er eit vakkert namn, men ikkje lett å skjøna her i den syndefulle verda. Er det verkeleg sant? Me kjenner nok lite til det i vårt eige hjarta.

Ordet heilag (gr. hagiois) tyder å vera utskilt frå det verdslege til teneste for Gud. ”Dette er hovudtrekket hos Guds folk uten unntagelse,” skriv Rosenius. Han kan me altså prøva oss. Her er alle kristne like, så sant me er sanne kristne.

Der er eit skilje med synda og verda. Du er ikkje slik som dei. Og du har fått eit nytt selskap og ei ny interesse. Guds rike. Jesus er blitt livet, Fil. 1,21.

Men ein kristen merkar snart at han ikkje er i stand til å gjera noko av dette heilt. Han ser meir og meir av sine brist og manglar. Me greier ikkje å skilja oss heilt frå det vonde, og stilla oss heilt til teneste for Gud. Me er

Då er det godt å høyra at Kristus vil gjera det og for oss og i oss. ”Eg helgar meg for dei, så dei og skal vera helga i sanning.” Slik ber han i Joh.17,19. Difor er det og nokre som omset Rom.1,7 her slik: Ikkje: kalla og heilage, men: kalte hellige (Gunnes) eller: kalla til å vera heilage (NIV). Me har fått eit kall også til vera heilage. Prof. Olaf Moe tolkar det også slik. Og S. Odland skriv som tolking: ”Likesom Israel i G.T. kalles et ’hellig’ folk, fordi det av Gud var tatt ut av folkenes store mengde og gjort til hans eiendomsfolk, således er i den nye pakt alle troende ’hellige’.” Og O. Moe skriv som tolking: ”Hellig står nemlig ikkje i etisk betydning: rene, uplettede av all synd, men nærmest religiøst: uttatt av verden og innvidd til Guds eiendom.”

Det er altså ikkje tale om kor mykje me er innvigd til Gud, eller kor mykje me tenar han, eller kor reine me er blitt frå synda i dagleglivet. Dette vil aldri bli fullkome her på jord.

Me er kalla til å vera heilage, då ligg grunnen hjå Gud som kalla oss. Hovudsaka i dette verset er då at Gud har teke oss ut frå synda og gjort oss til sine born. Det er av berre nåde på grunn av hans verk. Det er plasseringa det er tale om her. Gud har plassert oss i sitt rike.

4. Helsinga er nåde og fred. Me vart frelste av nåde, det motsette av alt vårt eige. Men me treng nåden heile livet. Det er ikkje berre porten, men heile vegen fram. ”Det var nåde ifra Gud den hele vei.” Me lever kvar dag på nåde.

Her ligg også ein fåre. Me kan bli freista til å tru at me klarar det sjølv. Me kan evangeliet og kjenner vegen. Her kan nokon bli sjølvgod og sjølvhjelpt. Paulus vil visa dei: Me er like hjelpelause nå som første gong. Alt må vera av Han, utan vår forteneste.

Og fred. Ikkje politisk fred og ikkje alltid fred med alle menneske – sjølv om det er målet. Jfr. Kap. 12,18. Rosenius skriv om denne fred: ”Ordet fred betyr for det første at i vårt forhold til Gud er uvennskapet opphevet, for det er skjedd en forlikelse. For det andre har sjelen visshet om det, og derfor har den nå ro i samvittigheten og en god fortrolighet til Gud.” Og Luther seier: ”Desse to korte orda omfatar heile det kristne livet. Nåden er syndsforlating, og fred er eit glad og sælt samvit.” Fred er eit rett tilhøve til Gud, og at eg får tru dette og er lukkeleg i livet med Jesus. Fleire ting kan forstyrra denne siste freden, men det endrar ikkje tilhøve til Gud når eg lever i nåden.
.

181) Rom. 1, 8-13.

.
SLIK VERKAR EVANGELIET.
Rom. 1,8-13.

I dette avsnittet ser me litt inn i Paulus sitt indre liv, korleis han kjenner det og er som kristen. Slik er også eit rett menighetsliv, anten det er i ei frikyrkje eller eit bedehus. Me fekk det i den nye fødselen slik Paulus gjorde det. Det er lærerikt å sjå korleis Bibelens menn og kvinner hadde det. For slik er verknaden av evangeliet til alle tider. Her kan me prøva oss.

1) Først ser me korleis han takkar Gud, v. 8. I mest alle breva tek Paulus til slik. Han har noko å takka for. Berre to brev er utan dette ordet, Galatarbrevet der vranglæra rådde, og i Titus brev.

Me fekk så mykje. Alt er av Gud. Og mest takkar me for frelsa. Det er det rette sinn hjå ein kristen. Luther sa at det å vera utakksam er den største synda. Verda har krav og kritikk og sut, t.d. i kap. 1,21. Men Paulus sitt sinn var fylt av takketonar. Gud vere takk for si usigelege gåve, seier han i 2. Kor. 9,15. Og i 1.Kor. 15,57 skriv han: Gud vere takk som gir oss siger. Til den unge Timoteus seier han: Eg takkar han som gjorde meg sterk. 1.Tim.1,12.

Her i Rom.1,8 takkar han for dei kristne. Han har høyrt om dei kristne i Rom: ”I heile verda vert det tala om trua dykkar.” Det tyder altså at folk snakkar om dei kristne, om oss. Og kva seier dei då? Kva blir drøfte kring i verdslege heimar der eg bur – og du? Kan dei seia at me er sanne kristne, sjølv om dei ikkje er samde med oss?

Det var ikr. 1 mill. menneske i Rom på denne tida. Likevel var dei kristne kjent av folk. Ein liten flokk viste att i folkehavet. Ein by som ligg på eit fjell, kan ikkje skjulast, sa Jesus.

Har dei lagt merke til vårt viktigaste vitnemål: ”Takk at du bar mine synder , betalte mi skyhøge skuld.”

2. Dinest: Paulus talar om bøn, 9-10. Han er sjølv i bøn. Det er ein verknad av evangeliet. Og det er pulsslaget hjå ein kristen. Paulus var ein farisear og hadde bedd mykje før. Men først i Apg. 9,10 står det: Sjå, han ber. Det var då han vart omvendt til Gud. Før hadde det berre vore ord, når var det hjarterop.

Pontoppidan skriv til sp. 550: Bø er å tala einfaldig med Gud i sitt hjarta. Det er ein direkte kommunikasjon mellom syndaren og Gud. Om Daniel står det at han tre gonger dagleg vende seg til Gud i bøn – slik han hadde gjort før. Ingen ting kunne stansa han der. Eit par ting må me seia om bøn nå:

a) Først er det nåde. Alt er nåde i Guds rike, det er også bøna. Me får lov å be og leggja alt fram for Gud. Det er godt. Her får me tilgjeving dagleg for feil og synder me gjer. Her er hjelp til nytt liv når alt går i stykker. ”Veien oppad er fri,” heiter det i ein song. For Gud har tid for deg og dine problem og spørsmål.

b) Men bøn er også eit ansvar, det er ei av våre oppgåver som Guds folk. Det er forsyningslinene til fronten. Bøn er ei teneste og eit arbeid. Paulus seier: ”Gud sjølv, som eg tener i mi ånd… , han er mitt vitne på korleis eg stadig kjem dykk i hug i bønene mine,” v. 9. han bed for dei truande, også for dei som han ikkje ennå har sett.

I v. 10 bed han faktisk om ein praktisk ting for seg sjølv: ”Eg bed om at det endeleg ein gong må lukkast for meg.” Han ville gjerne møta dei, men det måtte vera etter Guds vilje. Det var lagt inn i bøna hans. Det ser ut til at han hadde planlagt å reisa til Rom i lengre tid. Nå bad han at det måtte skje. Slik kan me og bruka bøna i vårt liv. Jfr. v. 14-15.

Epafras var ein av dei som arbeidde i bøn. Han strir alltid for dykk, skriv han. Kol. 4,12. Og til ein kristenflokk skriv han: Be utan opphald. 1. Tes. 5,17. Og til romarane skriv han seinare i brevet: Ver uthaldande i bøna, 12,12.

Han visste at Satan ville hindra vårt bøneliv og riva ned vårt lønkammer. Han veit at hans rike er i fare når me brukar tid til bøn. Det er fortalt om ein misjonsstasjon i Afrika. Dei hadde ei hyta i utkanten av området der alle kunne gå og be. Mange gjorde det og stien vart trakka opp i graset. Dei kalla han bønestien. Misjonæren måtte reisa heim på ferie. Etter eit år kom han att, og det første han såg var at bønestien var attgrodd. Ikkje underleg at han då møtte ein splitta kristenflokk. – Eg var i ei kyrkje i Bejing. Før møtet sat folk i benkene og bad. Då møtet var slutt, stod folk i små klynger og bad saman. Det var viktig for dei.

3. Paulus lengta etter andre truande, v. 11. Det er det heilage samfunnet. Guds folk vil og må vera saman. Det er styrke og hjelp på vegen heim. Utan dette blir kristenlivet ofte sjukt og skrøpeleg.
.

180) Rom. 1, 16.


EVANGELIET SI KRAFT
Rom 1,16.

Heile Europa gjekk i spenning og otte då atomkraftverket i Tsjernobyl ”løp løpsk” i 1986. Enorme og dels ukjende krefter vart frigjorde, og dei var ikkje visse på korleis dei kunne kontrollera dei. For her var det uante krefter.

Paulus hadde kjent sterkare krefter enn det. Han hadde møtt og opplevd noko med Jesus. Han hadde smakt evangeliet og kjent dei krefter som ligg gøymde der. Difor var han frimodig og skamma seg ikkje ved å kalla seg ein kristen.
Kva er krafta i evangeliet?

Kan me setja ord på noko av det ein syndar ser og får i møte med Gud? Og kvifor er det ei kraft.

1. TILGJEVING
Først av alt: Evangeliet har kraft til å tilgje synd. All synd. Og i møte med Gud ser me synda, og ser at ho er stor og gravalvorleg. Det er ikkje lett å stå framfor Gud og vera ein skuldig synda. Då hender det som songaren syng: ”Synderen skalv for den hellige dommer…”

Og Bibelen talar mykje om synd. Alle er syndarar, her går ingen fri. Rom. 3,23. Ja, Guds vreide ligg over menneska på grunn av synda, v. 18. Salmediktaren har rett: ”Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd…”

Då skal det stor kraft til å løysa eit slikt menneske ut av angst og otte for døden og dommen. Veldige krefter må til for å gjera oss fri.

Mange prøver å løysa seg sjølv. Nokre prøver med gode gjerningar og eit fint liv. Dei er høflige og hjelpsame og ofrar seg for humanitere organisasjonar. Andre blir religiøse - dei les i Bibel og andaktsbok, be og går til gudsteneste. Andre kastar seg på nyreligiøse retningar og trur det skal føra fram.

Men alt er som å slåss med feiaren. Du blir berre verre og skitnare for kvar dag. Det er nyttelaust og sume gir opp. Ø. Andersen seier: ”Et menneske må frelses ikkje bare fra sine åpenbare synder, men også fra sine gode gjerningar.” Og han heldt fram: ”Den som tar imot Kristus, må oppgi seg selv og sin egen rettferdighet. Det er ikkje nok at han erkjenner seg som en stor synder, men som en fortapt synder.”

”Då høyrer i stormen eg frelsarens ord…” Kallet lyder stille og truverdig: Kom, for alt er ferdig! Jesus har gjort opp din synderekning. Han har skrive betalt med sitt blod.

Profeten seier: Om syndene er røde som purpur, skal dei bli kvite som snø (Jes. 1,18). Det var den største kontrast dei kjende då. Kvifor kan Gud det? Svaret ligg i Kol. 2,14: Jesus strauk ut skuldbrevet - han tok det bort då han nagla det til krossen. Langfredag hende det. Jesus betalte for all mi synd, rydda den ut og sona mi endelause straff.

Dette er krafta til frelse. For Gud sjølv har ordna det slik. Me kan berre ta imot. Alt er av nåde, så berre kom!

2. LIVET
Men evangeliet har meir. Det gir kraft til å leva livet som kristen, eller eit liv i helging. Å leva rett er ikkje lett, heller ikkje i vår tid. Me treng kraft.

Var det vanskeleg å vedkjenna seg som ein kristen i unge år? Har me ikkje opplevd å rødma når nokon håna vår tru? Var det lett å avleggja eit klårt vitnemål om Jesus mellom våre eigne? Eller: Har me undrast på om me ville bli bevart hos Jesus? Det var mange me kjende som svikta her. ”Skal jeg vel nå det skjønne land, som snubler gang på gang…”

Vår eiga kraft og innsats kjem til kort. Me vil falla og svikta. Motstanden og freistaren er for stor.

Kor skal eg gå då?

Ordet om krossen er ei kraft! Lev i og av evangeliet.Lat det aldri gå ein dag utan at du har ei stund med Jesus. Les mykje om Jesu død, syng om hans sår og tenk på sigeren påskemorgon.

Du finn det i Guds ord. Menneska lever ikkje av brød åleine, men av kvart ord frå Gud. Mat. 4,4. Bibelen er ei kraft i kvardagen, for der er evangeliet. Dei gamle kristne vart kalla lesarar. Difor var dei sterke i Gud. Og du finn mykje godt i gamle saalmar og songar. Les salmar av Brorson, Lina Sandell, Kingo o.fl.
3. TENESTE

Og så tenesta. Korleis skal eg kunna gjera noko i Guds rike? Det er så mange oppgåver der, og dei er altfor vanskeleg for meg..
Paulus seier at han står i skuld til alle slags menneske, v. 14. Som kristen hadde han ein plass i Guds misjon. Han var eit vitne for Gud. Men Paulus var vel sterk nok til det? Han hadde nok ingen problem med tenesta.

Når eg er svak, seier han, då er eg sterk. 2. Kor. 12,10. Også Paulus visste han var svak. Og der kjenner du deg att! Kor ofte har du ikkje sett kor svak og veik du er. Ja, rett og slett duglaus.

Og så gir Paulus oss nøkkelen til siger: Når eg erkjenner kor liten eg er, må eg ofte gå til Jesus og be om hjelp. Då vert det ikkje eg, men han som gjer alt. ”Da reiser seg den svake og går…” Millionar heidningar er utan Gud og von for død og dom. Mange i Noreg ler og foraktar tanken om frelse. Dei har ikkje bruk for det. Materialismen er blitt vår tids gud, og den lukkar alt anna ute.

Då peikar Meisteren på dei kvite markene og seier stilt: Vil du gå - og seia eit ord om Frelsaren. Vegen og måten me gjer det på, er ulike. Men ved å leva med Jesus i ordet og bøna, vil du bera med deg noko frå Jesu evangelium til dei. Det viktigaste for oss som kistne er ikkje mykje aktivitet. Det er meir å vera nær Jesus i vår daglege erfaring.

4. DØD OG DOM
Ein dag tek me det siste steg på jord. Korleis skal det gå då? Dei fleste kjenner på otte for dette ukjende. Korleis kan eg ha frimod i denne siste stunda?

Krafta i krossen er svaret. Krafta i evangeliet er at eg er kjøpt fri med Kristi blod. Då kan eg møta Gud som ein fri mann! Eg kan seia til alle: Jesus har betalt for meg. Det manglar ingen ting. Og det gjeld alle folk og nasjonar: ”Du vart slakta og kjøpte oss til Gud med ditt blod frå kvar stamme og tunge og folk og ætt” (Opb. 5,9).

Har du teke imot det?

179) Rom. 1, 17

.

Rettferdighet.

Rom. 1,17.
.
Den lutherske reformasjonen begynte offisielt 31. okt. 1517. Munken Martin Luther slo opp sine berømte ”teser” på slottsdøra i Wittenberg. De handlet mye av avlat, som var en katolsk uskikk der man kort sagt betalte for å få syndenes forlatelse. Hovedtonen i reformasjonen var uten tvil tanken om rettferdighet for Gud ved tro av bare nåde. Her teller ingen gjerning med. Det er hovedsaken for et menneske, noen annen vei til Gud finnes ikke. Derfor møter vi denne tanken mange ganger i Bibelen, særlig NT. Vi nevner bare: Gal 3, 11; Hebr. 10. 38; Fil. 3, 9; Hab. 2, 4; 1. Mos. 15, 6; og flere ganger i Romerbrevet.

.

Her kan vi bare ta med noen få sider av tanken om rettferdiggjørelsen:

.

1. Vi har ingen rettferdighet.
Dette er klar tale i Bibelen. Rom 3, 10 sier: Det er ikke én rettferdig, enn ikke en. Det er sitat fra Salme 14 og 53, slik er det også tydelig i GT. Vi har en menneskelig rettferdighet som kan være bra mellom mennesker. Men vi har ikke den rettferdighet som gjelder for Gud.

.

Å være rettferdig i Guds øyne er å være slik Gud vil ha oss og krever av oss. Det betyr at en slik rettferdighet er lik Guds rettferdighet. Vi må med andre ord stå i et rett forhold til Gud.

.

I Bergpreika sier Jesus: Vær da fullkomne, likesom deres far i himmelen er fullkommen. Mat. 5, 48. Og i v. 20 i samme kapittel sier han: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet, kommer dere aldri inn i himmelriket. – Slik taler Jesus. Og slik må det være.

.

I ei ordbok blir ordet ”rettferdig” forklart slik: Det er å være uten lyte, du kan ikke bli bedre. Grunnen er ganske enkel: Gud krever vårt hjerte og ikke bare våre gjerninger. Du skal elske Gud og hans vilje av et helt hjerte og av lyst til det. Det er ikke nok å gjøre så godt vi kan. Det strekker ikke til. (Og hva tid gjør vi egentlig så godt vi kan?)

.

Vi må med andre ord ha mer enn en ytre rettferdighet og et bra liv. Vi kan ikke møte Gud i dommen bare med det. Når vi ser det, oppdager vi at vi egentlig er fattige tiggere. I ei skatteliste fra 1711 i Vikedal står det om en familie: ”Børnene går omkring og betler (tigger). Slik er vi åndelig talt.

.

2. Vi behøver en annen rettferdighet.

Det er en rettferdighet som vi ikke kan skaffe oss selv. Alt det vi gjør, blir et lappverk. Menneskene er syndige også på den måten at vi ikke kan gjøre noen ting rett. Vi er rett og slett ikke i stand til det. Det må altså komme noe nytt.

.

Både GT og NT taler om en ny tid og om Messias som skulle skaffe folket frelse. Og denne frelse er ved tro og uten gjerninger. Verset i kap. 1, 17 står fire ganger i Bibelen: Hab. 2, 4; Gal 3, 11; Hebr. 10:38 og Rom. 1, 17.

.

Tro er motsetning til gjerninger. Ved troen får vi en ny rettferdighet, vi gjør ingen ting. Og dette er meningsløst for fornuften. For der heter det bare å gjøre, mens Skriften taler om å høre. Å tro er å kapitulere og ta imot. Det er tillit til Gud, tillit til at det Gud sier er nok. I Gal. 2, 16 heter det: ”Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.

.

Det er som å gå til lege. Du overgir deg i hans hånd, fordi du mener og tror at han kan sitt fag. Du har tillit til at han kan gjøre deg frisk.

.

Gud rettferdiggjør oss ikke ved å omskape oss slik at vi blir bedre moralsk sett. Katolsk lære om en inngytt nåde handler om det. Nei, vi tror at Gud gjør det på en annen måte. Han erklærer synderen som rettferdig og sier til oss når vi kommer: Du er rettferdig. Da tilregner han oss sin egen rettferdighet. Vi blir ved troen som Gud når vi står for hans åsyn. Sangeren sier det slik:

.

Gud for alle riker,

dømmer selv og sier:
Denne han er fri!.

Han er tod

i Jesu blod.

Satan, synd og død må rømme,

hvem vil meg fordømme?

.

Gud tar fra oss alle våre synder som skyld på grunn av Jesus død på korset. Pontoppidan så klart her når han skriver i sin forklaring: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Dermed gir Gud oss ei ny fortid, ikke bare ei ny framtid.

.

Noen bibelord viser mer av dette. Da Stefanus ble steinet, sa han i sin bønn til Gud: Tilregn dem ikke denne synd. Apg. 7, 60. Og i Rom. 4, 1-8 skriver Paulus om de som ikke har gjerninger og likevel blir frelst ved tro. Først bruker han Abraham som eksempel og sier at han trodde Gud og det ble tilregnet ham som rettferdighet. Gud kunne ikke bruke en eneste gjerning hos Abraham. Det gjorde han heller ikke hos David når han sier: Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd. Og saligheten består i at Gud tilregner oss sin rettferdighet. Jfr. Sak. 3, 4.

.

Dette gjelder deg som tror. Gi opp din tro på deg selv og fest din tillit til Kristus. Der får du alt uten å prøve å forbedre deg. Da kan du av hjerte synge: Ren og rettferdig, himmelen verdig ….

.

3. Vi skal leve ved tro.

Begynnelsen på kristenlivet er ved tro på Kristus. Men det er også fortsettelsen. Vi lever hele livet i tro på Jesus. Bare troen gjelder for Gud gjennom hele livet. Profeten Jesaja skriver: Hør, så skal deres sjel leve. Jes. 55, 3. Derfor må vi fortsette å høre og ikke tro at vi kan det teoretisk. Å høre evangeliet er som mat for legemet.

.

Gjennom hele livet kommer denne tanken igjen at vi skal hjelpe Gud og gjøre noe selv. Det kan lett føre oss inn i den vranglæren som galaterne var i: De begynte i ånd ved å tro evangeliet. Men så fortsatte de i kjød ved gjerninger. Gal. 3, 1-5 er en advarsel til oss.

.

Hele livet er nåde. Vi er like fattige nå som første gang vi kom til tro. Hør derfor mye om Jesu død og sår – og lev der. Det er vår lutherske arv. Det er rett kristendom.

.

4. Livets rettferdighet.

Ordet nåde betyr også dette: Vi lar oss tukte av nåden til å leve rett sammen med andre mennesker. Tit. 2, 11f er et fint ord her. En sann kristen lar seg lede av Ånden til å gå Guds vei. Rom. 8, 13-14. Den veien er å følge Bibelens ord og budskap. Guds rettferdighet i oss skal bære frukt og vise seg i vårt liv. Dette skal vi ikke blande sammen med lovgjerninger og tro at vi skal hjelpe Gud eller skaffe oss en egenkapital ved himmelporten. Men vi skal på den måten få lov å hjelpe andre til å se hva frelse er. Det er livets rettferdighet. Det er lys og salt for å lede andre til Jesus. Må det bli vår store bønn og nød gjennom livet.

.

torsdag 29. oktober 2009

178) Rom. 1, 18ff.

Verdens vesen.

Rom 1, 18ff.

.

Bibelen taler mye og sin nåde, kjærlighet, om å få Guds rettferdighet ved tro, kap. 1, 17. Og det er vårt håp. Bare i Jesus er det frelse. Det må vi holde fram for oss selv og for vårt folk.

.

Men Bibelen taler også om Guds vrede, dom og straff og gjengjeldelse. Vi er ikke så flinke til å tale tydelig om det. Vår tid er i det hele fattig på slike tanker om Gud. Mellom mennesker kan det ellers være mye tale om straff og rettferdighet når noe er gått galt. I Romerbrevet er begrepet vrede nevnt 12 ganger. Men vrede i denne sammenheng betyr ikke sinne, fornærmelse eller følelser. Det er Guds reaksjon mot synden, som en konsekvens av at mennesket bryter med Gud.

.

Ø. Andersen sier om dette: Det er Guds hellige hat mot synden og synderen. Det betyr at vi kan ikke gå på akkord med synden. En forbryter må straffes etter loven. Og Gud kan ikke forhandle med synderen om strafferabatt.

.

Guds vrede skal åpenbares slik at den blir synlig, slik evangeliet må åpenbares for oss. Det guddommelige er skjult for naturen. Vi forstår ikke evangeliet av oss selv. Guds Ånd må vise oss evangeliets hemmelighet. Det samme gjelder Guds vrede. Mennesket er rasjonalister og forstår ikke at Gud er bak alt. De mener alt er tilfeldig og skjer f. eks. ved uhell. Derfor må Gud vise oss det. Og det har han gjort i sitt eget ord, i Skriftene.

.

1. Hva rammes av Guds vrede?

Over all ugudelighet, står det. Det er menneskets opprør mot Gud, de vil løsrive seg fra enhver autoritet og greie seg uten Gud. Ugudelighet er altså ikke bare umoral og åpenbare synder. Det er å leve uten Gud i sitt liv. Da gjelder det store deler av folket vårt.

.

Dernest: Over all urettferdighet. Det er alle sider ved det syndige liv, som ikke bøyer seg for Guds bud. De handler bevisst mot Guds ord og tanke. Her er alle synder medregnet, enten vi kaller dem små eller store, om de er synlige eller skjult for andre mennesker.

.

Og det er slik: Alle er skyldige, vi har syndet mot Gud alle som en. Vi er like på det området. Men det er noen som holder sannheten nede i urettferdighet. De vil ikke bekjenne synden, men unnskylder den heller. Noen ønsker å leve i synden, og da må de også møte Guds vrede og dom til slutt.

.

2. Hvorfor kommer Guds vrede?

Paulus sier noe mer om dette.

a) Menneskene er uten unnskyldning, v. 20b. For Gud har allerede åpenbart seg for alle mennesker, v. 19. Naturen er en Guds åpenbaring. Vi får ikke vite alt om Gud der, men kan kort sagt forstå at han er til. Men vi må altså til Bibelen for å oppdage frelsens vei og hemmeligheter i Ordet ved Åndens opplysning.

.

Hvis vi nå tenker på vårt eget folk, så har de fleste hørt noe og kjenner teoretisk til Frelsens Gud. Men problemet er at de vender seg bort fra Gud og vil ikke høre hans ord eller følge hans vei. Mange har Mammon og denne verdens lyst til gud.

.

Paulus skriver også om slike og sier: Enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud … men de byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen. V. 21-25. Når man gjør det, blir ofte synden stor og grov slik som her i Rom. 1. De begynte å vanære sine legemer seg imellom, v. 24. Ett av utslagene var en homfil praksis både for kvinner og menn. Det har Gud alltid dømt strengt. Det er mot hans ordning og faktisk mot naturens orden.

.

Når dette i vår tid er blitt så fremtredende de siste ti-år, er det klare tegn på endetiden som skal komme over verden. Den er allerede begynt. Og mennesker som lever også i slike synder, vil få en meget streng dom for den hvite trone.

.

Menneskene finner alltid en unnskyldning, selv om de er falske og ikke holder mål i møte med Gud. En av dem er at kirkens synder hindrer dem. TV setter forstørrelsesglass på dette, og folk bruker det som unnskyldning for seg selv, Men den er for billig. Hver av oss må stå alene for Gud i vår siste stund.

.

Heller ikke talen om at det er så mange hyklere blant de kristne, er holdbar. Er du selv god nok når Gud ser på deg? Det er nok best at hver og en gransker seg selv før man taler for mye om andre.

.

Noen har det travelt med at kristendommen er så vanskelig. Du forstår det ikke og kan ikke klare å leve som en kristen. Så sant som det er, er det likevel ingen unnskyldning. Bibelen sier faktisk at enn ikke en dåre skal fare vill. Jes. 35, 8.

.

b) Hør: Gudgjør ikke forskjell på folk. Kap. 2, 11. Ingen har særretter i Guds rike, og du kan ikke vente en spesialbehandling. Gud kaller synd for synd enten det er hos kongen eller hos tjeneren. Jøde og hedning, lærde og vanlige er her på samme linje.

.

3. Hvordan dømmer Gud?

Det er særlig to måter vi kan tale om her.

a) Gud sender sin vrede over verden allerede nå. Ikke alle merker det eller forstår det, for de har ikke sine tanker vendt mot slike ting. Men i v. 24 står et sterkt ord: Gud overgav dem i deres hjerters lyster til urenhet. Og i v. 26: Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper.

.

Dette er sagt i forbindelse med talen om homofili. Og grunnen ligger i v. 26: De brydde seg ikke om å eie Gud i kunnskap, og Gud overgav dem til et uduelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. Her må vi tenke over at når noe sømmer seg eller ikke sømmer seg i Bibelen, er det ikke en sømmelighet for mennesker. Den skifter nemlig. Men det er i Guds øyne det må sømme seg, og da harmonerer det alltid med Guds eget ord.

.

Folk misser kontrollen og festet og farer liksom utfor et stup i moralsk henseende. Alt blir tillatt i det gudløse samfunn, ingen grenser eller lover tåles, bare den fullstendige frihet. Vi ser noe av det nå, og synden øker iblant oss.

.

Det er et faktum: Folk synder og stjeler og lyver som aldri før når de får en sjanse til det. Folk hadde nok lyst til å gjøre det før også, men da var det noe som holdt igjen og hindret mange fra å gjøre det. Senere har mange vært uendelig glade for nettopp det. De ble bevart fra skammelige synder.

.

I Credo-kommentaren (dansk) sier Frank Jakobsen: ”Ugudelighetens dype årsak ligger i, at menneskene ikke vil bøye seg for Guds eksistens og guddommens kraft og vesen. Til slutt er all moralbevissthet oppløst inne i mennesket.”

.

Dette er meget viktig: Grunnen til alt det vonde nå er at det moderne mennesket stort sett har vendt Gud ryggen. Da vender Gud seg fra dem. Han ser at det ikke nytter lenger å tale til dem. Nå overlater han dem til seg selv slik at de synde. Det gjelder f. eks. homoseksualitet, skillsmisser og mord. Noen forsvarer de verste synder de har gjort og sier de kunne ikke noe for det. Er det virkelig slik med Europa nå, at vi lever i et gudsforlatt område der lysestaken er flyttet? Vi tror ikke det gjelder fullt og helt. For ennå er det en flokk Guds barn som lengter og ber om nye tider. Her er noen som arbeider for vekkelse og misjon og pleier sin daglige kontakt med Jesus Frelseren. Men det ligger nok mye mørke over verden.

.

b) Dommedag kommer. I kap. 2, 5 skriver han at disse menneskene samler seg vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. Det betyr bl.a. at synden skal finne deg igjen. Hver enkelt som ikke lever med Jesus skal møte syndene slik du gjorde dem her i livet. I 4. Mos. 32, 23 sier Moses: Dere skal vite at deres synder skal finne dere igjen.

.

Det står fast: Gud er vred på synden og på den synder som ikke bekjenner og tro. Det er ikke lett å forstå eller forkynne slik for folk. Og heller ikke er det lett å høre slik tale. Det går inn på oss. Men Ordet sier det, kan vi forandre Guds ord?

.

Og det skjer ved din hårdhet og ubotferdige hjerte, kap. 2, 5. Det betyr at folket ikke vender om fra verden og synden, men forherder seg. Det hadde egypterne gjort da Israel gikk ut av Egypt. Og det hadde noen jøder gjort på Jesu og Paulus’ tid. Men hvordan er det i Norge i dag? Er de fleste noe bedre?

.

Det er mange bibelvers om dommen. Jeg skal bare notere henvisninger her: Åp. 6, 15-17; 20; Sef. 2. 13: Apg. 10,42. I det siste verset står det at Gud bød oss å forkynne dette. Det hører med i evangelieforkynnelsen. Og dommen er fortapelse, 2, 12 og Mat. 25, 46.

.

4. Hvordan gå fri?

Ja, det finner vi mange steder i dette brevet. Der tales om Guds kraft i evangeliet som kan frelse de som tror, 1, 16; og han taler om Guds rettferdighet av tro, v. 17. Og i kap. 4, 7-8 siterer han David i Salme 32: Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult.

.

Der ligger friheten fra dommen for alle: Synden blir tilgitt og skjult. Ved tro på Jesus. Og det blir et liv i følge med ham. Det er den største saligheten på jord.

Amen.

onsdag 28. oktober 2009

177) Rom 2, 4.

177) Guds godhet.

ROM. 2, 4.

.

Hvor blir vi frelst? Hva er det som driver oss til Gud? Er det fordi vi får lyst til det, eller vil ha et bedre liv, eller bli lykkelige? Det kan være viktig å stille seg slike spørsmål. Og da må vi også se hva Bibelen gir oss som svar. Bare det er et gyldig svar.

.

Og dette verset sier at Guds godhet er drivkraften, ikke noe i oss selv. For vi søker ikke Gud, bare oss selv. I første rekke er ordet talt om jøder på Paulus’ tid. Men ordet står i nær sammenheng med det egenrettferdige vesen som mener de er gode nok for Gud. Det er det mange av også blant verdens mennesker ellers. Prof. Sigurd Odland skriver om dette verset: ”Forskjellen mellom jøde og hedning er uten all betydning, hvor det spørres om de grunnsetninger, hvorefter Gud dømmer menneskene.”

.

Et særtrekk ved menneskene som omtales her, er tendensen til å dømme andre. Ja, det er en grunnskade i alle mennesker. Vi har lett for å dømme andre som ikke er akkurat slik vi er. Da sier Paulus: Du som dømmer, gjør jo selv det samme, v. 1. De var ikke så rettferdige som de selv mente, selv om moralen på noen punkt var bra.

.

Noen mennesker har en høy moral ytre sett. De er prinsippfaste og holder fast ved sterke verdier menneskelig sett og er disiplinerte i sin ytre ferd og vet å passe seg for synlige synder. Han kan skjelne mellom rett og galt og vet hvordan man bør leve. Han er en god nabo og dyktig arbeider og ofte godt like blant folk.

.

Men de har altså en tendens til å dømme andre. Og det betyr at de opphøyer seg i forhold til andre mennesker og ser ned på dem. Det er ikke sikkert de sier det høyt eller på noen måte viser det. Her taler vi om det som bor i ens indre menneske. En slik holdning er synd, for det er egenrettferdighet, hovmod og overlegenhet. Og dette vil ikke frikjenne ham på dommens dag.

.

Hvordan skal han og alle andre kunne bli frelst? Det er hovedspørsmålet for et menneske her i verden.

.

1. Ingen kan og vil.

I Bibelen er vi regnet som Guds fiender, Rom. 5, 10; Fil. 3, 18. Profeten Jesaja sier i kap. 53, 6 at vi gikk hver til sin egen vei, og alle gikk bort fra Gud. I Lista over synder i et menneske i Rom. 3, 10ff kommer også dette: Det er ikke en som søker Gud. Det er sitat fra Salme 14 og 53. Det er altså godt bevitnet i Bibelen.

.

2. Gud tvinger ingen.

Gud vil at alle skal bli frelst. Det står fast. Men han tvinger oss ikke. Sett fra denne synsvinkelen er det en frivillig sak. 1. Tim. 2, 4; 2. Pet. 3, 9. Ved sin Ånd overbeviser han oss, taler, kaller og formaner oss til komme. Men han tvinger oss ikke. Hvis han kunne det, ville alle mennesker vært frelst. Men det er de ikke. Som Jesus sa på tempelplassen en dag i den stille uke: Hvor ofte jeg ville samle dine barn … Men dere ville ikke. Mat. 23, 37.

.

3. Mange måter.

Det er ikke mange måter å bli frelst på. Det er bare en port inn i Guds rike. Men vi kommer kanskje til porten på ulike måter. Etter rettere: Vi er ulike før vi kommer til porten, og kallet kommer også forskjellig. Jeg hørte en misjonær som sa for mange år siden på et årsmøte: Vi skal ikke gjøre afrikanerne til rogalendinger.

.

Det viktigste er at vi kommer gjennom porten og deretter lever på veien til himmelen. Porten og veien er Jesus. Så blir det å følge ham. Han er den eneste redning. ”Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå,” skrev Trygve Bjerkrheim i 1956. Sangevangelisten Arne Aano skrev melodi til denne sangen og sang den mye før den kom i vår sangbok. Den lød i mange vekkelsesmøter i lange tider.

.

4. Noen årsaker:

Sett fra en menneskelig synsvinkel er det flere grunner til at menneske blir frelst. (Den egentlige grunn er alltid Guds kall ved Ånden. Men på grunn av at menneskene er ulike, blir det ytre noe ulikt.)

.

1) Guds godhet. Det er tekstordet her: Vet dere ikke at Guds godhet driver dere til omvendelse. Rosenius sier om Guds godhet at det er ”en hel verden av Guds velgjerninger og nådebevisninger”. Det er den ”velgjørenhet som alltid vil tjene mennesker”. Og dette har Gud vist gjennom hele historien, særlig i jødefolkets historie. Odland sier at Guds godhet, ”sett fra Guds side, driver d. e. gir tilskyndelse til omvendelse, til å kjenne sin synd og vende seg bort fra den og om til Gud”.

.

I vårt land i vår tid burde velstanden og de gode kår folk flest lever under være et kall til omvendelse. Men folket forakter Gud og mener velstanden kommer av deres eget arbeid og den gode politikk som driver i vårt land. Det vil Gud en dag dømme Norge for.

.

2) Guds kjærlighet. En grunnholdning hos Gud er hans kjærlighet. Gud er kjærlighet, står det. 1. Joh. 4. Og kjærligheten gjelder skapningen, som er hans eget håndverk. Menneskene står i en særstilling. Gud spanderte mye på dem. Etter syndefallet er det likevel slik at Guds kjærlighet bare går gjennom en kanal – Kristus. Utenom ham er Gud fremdeles rettferdig og vred på synden. Og Gud viste sin kjærlig da Jesus døde på korset, Rom. 5, 8. Jesu død og lidelse var uttrykk for hele Guds holdning til oss. Han elsket oss, men for å nå oss personlig, måtte synden sones og betales. Det var Jesu gjerning og Guds godhet. Dette ligger bak alle ting som Gud gjør, også når han kaller synderen inn til seg.

.

3) Frykt. I møte med Gud kommer også frykten for Gud. Da forstår vi at Gud ikke bare er kjærlighet og godhet. I hans nærhet ser vi bedre hans storhet og alvor: Han mener det han sier, også om den siste dom. Det menneske som er vakt av Gud, vet at det ikke er rede til dø og møte sin Herren i evigheten. Du prøver kanskje å bortforklare det. Men du vet godt at du er fortapt etter Guds ord. Da kommer frykten som en uhyggelig makt i ditt liv.

.

Noen har foraktet tanken om at frykt kan drive til Gud. De sier at da er det ikke en rett omvendelse. Og det er noe sant i det, hvis det stanser ved selve frykten og du ikke kommer inn gjennom den trange port og blir frigjort i Kristus. Det er det avgjørende. Men frykten kan være det ”puff” som skal til for å ta steget over grensen.

.

– Mitt eget vitnesbyrd er i alle fall det. Da jeg som 14-15 åring gikk kalt av Gud uten at det ble noe valg, opplevde jeg frykten. Det var en mørk høstkveld jeg gikk ute på veien. Det kom tordenvær som raste gjennom dalen hjemme. Da stanset jeg opp på veien, og tanke slo ned i meg: Hvis du dør nå, Nils, kommer du ikke til himmelen. Og det andre stedet i evigheten våget jeg ikke å sette navn på der og da. Men jeg var skrekkelig redd – for å gå fortapt. Derfor gikk jeg så fort jeg kunne hjem, og på salen der jeg sov sa jeg til Jesus: Kan du ta imot meg nå og frelse meg? Og jeg tror han gjorde det med tenåringen. Gud skal ha takk for frykten.

.

4) Loven. Guds lov er en sterk årsak til at vi må komme til Jesus. For min egen del kom bevisstheten om dette i etterkant. For loven sier hva Gud vil med oss, hvordan vi skal leve og hvordan han selv er. Lovens krav er absolutt. Der kan vi ikke prutte og mene noe som helst. Der taler bare Gud.

.

I dette lys begynner vi å se våre feil og mangler og synder på en annen måte. Vi ser alvoret i dem, og at alt vi har gjort egentlig er mot Gud. Til lenger vi grunner på vårt liv i Ordets lys, til mer synd oppdager vi. Og til eldre vi blir, til mer får Guds Ånd minne oss om vårt gamle liv.

.

Men der er også en annen minnelse. Djevelen selv dukker opp på en ny måte i eldre år. Da peker han på mange ting, smått og stort, som vi for lengst har glemt. Han hvisker så smigrende til oss: Husker du den gangen? Og da du gjorde det? Han har med seg et stort forstørrelsesglass og viser oss hvor store syndene var. Gud kan umulig elske deg og slett ikke vil han frelse deg!

.

Sammen med lovens krav blir livet ganske uutholdelig. Du opplever en indre gru over deg selv. Djevelen vil jage deg bort fra kallet og frelsen. Da skal du legge sammen både Guds godhet og kjærølighet og frykten for fortapelsen – og så se litt mer på Guds ord: For det taler også om nåden. I Rom. 5, 20 står det faktisk at den er større enn alle synder, selv om de blir forstørret av Den Onde. Nå må du vise ham det ordet og si frimodig: Jeg tror mer på Guds ord enn på deg. Vik fra meg Satan! For Rom 5, 20 sier: ”Der synden ble stor, ble nåden enda større.”

.

Nåden taler om tilgivelse, at Gud utsletter og glemmer alt. Din bekjente synd eksisterer ikke lenger. Den er bort for alltid. Du skal ikke møte synden igjen i evighet og dommen. Du er fri i Jesus.

.

tirsdag 27. oktober 2009

176) Rom. 3, 23-24.

176) Alle.

Rom. 3,22-24.

.

Dette er et kjerneord som forteller store bibelske sannhet på en kort og konsis måte: Det er ingen forskjell. Vi ser ofte forskjeller mellom mennesker, barn og voksne, rike og fattige osv. Framfor Gud er vi alle like. I en sang står det: ”Meget er forskjellig, men det er utenpå.” Og slik er det. Men dette at alle er like religiøst sett, er til anstøt for noen. De egenrettferdige vil ikke høre på det. De tror så sikkert at de er bedre enn andre. Men for Guds folk er det en trøst. Kan de store syndere bli frelst, da kan også jeg det.

.

På noen områder er vi ganske like. Det må vi stanse for nå. Det er noe som gjelder ALLE:

.

1. Alle har syndet.

Synd er flere ting menneskelig sett:

1) Først er det sant om alle: Vi er født i synd og dermed syndere fra fødselen av. Mange sier om små barn at de ser så uskyldige ut, de kan umulig være syndere. Fra en menneskelig synsvinkel er det selvsagt sant. De er Guds vakre små barn. Men Paulus skriver i Ef, 2, 3: Vi var av natur vredens barn. Og David sier i Salme 51: Se, jeg er født i misgjerning. Slik er det med alle mennesker, selv om de ikke ser det eller vil innrømme det.

.

2) Men det er også sant at alle synder i gjerning. Noen synder grovt og uhyggelig, mens andre gjør det fint og skjult for de fleste. Synden er alt det gale vi gjør: å stjele, lyve osv. Det er brudd på Guds lov og vilje. Et menneske kan aldri komme ustraffet fra å bryte den.

.

Det greske ordet hamartia betyr å gå mot et feil mål (som når pila ikke treffer målet.) Det er et godt bilde på synden. Guds mål med alle er himlen. Vi er på feil vei dit av natur. Vi må snu om, omvende oss skal det gå oss vel.

.

I tillegg er det mye ugjort. I et dikt jeg lærte i ungdommen, står det: Det er ei de ting du gjorde, men det du la ugjort ned, som volder den store uro og stjeler ditt hjertes fred. Som kristen må vi si at det både er det vi gjorde og det vi ikkje gjorde som plager oss. Spørsmålet er alltid, mer og mer etter som alderen kommer: Kunne vi ikke gjort noe mer? Jakob skriver i kap. 4, 17: Den som vet å gjøre godt og ikke gjør det, har synd av det. Å, det var nok mange dager og timer og anledninger som Gud viste oss, men som vi gikk forbi. Her har vi mye å be om tilgivelse for.


.

2. Vi mangler Guds herlighet.

Dette er også noe ved syndelivet. Med vår synd står vi uten ære for Gud. Og da står vi der med skam. Det er vår attest og klesdrakt. Jesus kan ikke anerkjenne oss som sine slik vi er i synden. Gud godtar oss aldri i vår egen syndedrakt. For synden har gjort oss skitten og til fiender av Guds. Derfor er vi etter vår fødsel utstengt fra Guds rike. Slik Adam og Eva ble vist bort fra Eden, er vi fremdeles utenfor himmelriket. Vi har ingen del i hans herlighet slik vi er.

.

I den latinske Vulgata står det i grunnen fint: De behøver Guds herlighet (etter den engelske Douay-version) og i den norske Vulgata-oversettelsen fra 1938 står det: De savner Guds herlighet. Ordet i Vulgata (egent) kan bety begge deler.

.

Jo vi savner alt det Gud er og har, enten vi er unge aller gamle, fine eller stygge syndere. Vi kan bare godkjennes for Gud i Jesus Kristus. Alle er vi like uverdige for Gud. Slik er vår stilling.

.

3. Frelsen er lik for alle.

Det var prof. Ole Hallesby som sa en gang: Det går intet ekstratog til himmelen for akademikere. Selv om vi er ulike på mange måter, er hovedpunktene like.

.

1) Vi blir rettferdiggjort og dermed frikjent fra vår synd. Og det kan skje når vi kommer til Jesus. Han møtte mange mennesker i sitt jordeliv. I noen av eksemplene i NT ser vi at han gang etter gang sier til dem: Dine synder er deg forlatt. De fikk begynne på nytt.

.

Slik er det også med oss. Vi blir ikke bedre i vår natur og i oss selv. Men vi lever med tilgitte synder og er ikledd Guds egen rettferdighet. Derfor er det ingen anklage mer mot oss. Vi blir altså ikke gjort rettferdige i oss selv. Men vi blir erklært rettferdige for Gud ved Guds egen domsstol. Gud sier altså at vi nå er rettferdige og dermed skikket for himmelen. Det er ikke vår ære, men alt er av Gud. Hvorledes kan det skje?

.

2) Det er uforskyldt av nåde.

Frelsen er gratis – uten at vi har gjort noe selv. Det er ikke vår fortjeneste og dermed ikke vår ære. Vi har ingen gjerninger å vise fram, vi fikk det alt sammen. Slik har det faktisk alltid vært i Guds rike, og vi kan ikke innføre noe nytt med det.

.

Paulus sier i Ef. 2, 8: Av nåde er dere frelste, ved tro, og det er ikke av dere selv. Slik taler Bibelen om frelsen. Her er det ikke noen plass for vårt eget. Og i det siste kallet i Bibelen, står samme sak: Den som vil, han ta livsens vann uforskyldt. Åp. 22, 17. Nåde betyr gratis, som en gave andre har betalt for. Og hvem har ordnet med denne gaven, hvorfor kan vi få den gratis?

.

3) Det skjer ved forløsningen i Kristus Jesus.

Jesus døde for våre synder, v. 24. Det er forsoningen. Jesus gjorde opp vår synderegning da han døde på korset på Golgata. Og han vil tilgi vår synd når vi kommer og ber om det. Slik en far vil tilgi barnet når noe er galt.

.

Betaling var kostbar. Vår frelse kostet Jesus livet. Hans blod ble utgytt for våre synder. Døden var mer smertelig enn vi kan forstå. Han døde ikke slik som vi må en dag. Det var ikke bare en legemlig død som skjedde på korset. I den stunden bar han hele verdens synd og skyld og skam på seg. Han den rene og hellige, Guds egen sønn som var med og skapte verden. Nå måtte han gjenløse den med sitt liv og kjenne fortapelsens smerte og nød for vår skyld. Der ligger grunnen til at vi kan gå fri. Det er Jesu verk.

.

Vil du komme til Jesus nå?

.