Gud.
1. Tim. 2, 4.
Dette er et kjerneord i Bibelen. Det forteller mye om Gud og menneskene. For dette er et Guds ord, og ikke menneskers tanker og påfunn. Bibelens menn var drevet av Guds Ånd til å skrive, derfor kommer det fra Gud. 2. Pet. 1, 21 og 2. Tim. 3, 16. Alt i Bibelen blir dermed rett og sant. I Apg. 24, 14 vitner Paulus om det: Jeg tror alt det som er skrevet. Bibelen er den eneste rettesnor for tro og liv. Den gamle Pontoppidan sier det slik: Vi skal ubetinget godta Bibelen i ett og alt. Og Johannes skriver slik i Joh. 20, 31: Dette er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Kristus.
Hva taler dette ordet nå?
1. Gud!
Paulus tar det for gitt at Gud eksisterer. Dert er ingen diskusjon om det. Han lever og ser oss og er fra evighet til evighet. En av hovedsyndene i vår tid er at folk glemmer Gud. De avskriver ham og lever som om de ikke har noe å gjøre med ham. Det er som med edderkoppen som spant sitt nett - og så klipte han av den tråden som gikk oppover og holdet det hele. Dermed ble han fanget i sitt eget nett. Det har mange gjort nå - kanskje også du?
Kan du se Gud? Nei. Men vi kan vite at han eksisterer. Det burde folket vite, og derfor er de uten unnskyldning. Vi har noe som viser det:
- Først: samvittigheten. Den er Guds domsstol i hjertet. Den skaper frykt når vi har gjort noe galt og syndet. Den advarer på forhånd og sier: Det må du ikke gjøre. Men samvittigheten er slik at den blir sløv av å ikke bli brukt.
- Dernest kan du se noen av Guds gjerninger i skaperverket. Det har ikke blitt til av seg selv. Å tro noe slikt er et Satans lureri. Nei, det peker på en opphavsmann, en fornuftig skaper. Rom. 1, 20 sier noe om det.
- Bibelen er det beste bevis på Gud. Den skal vi ikke forakte, for den er Guds egen tale.
Gud er en person. Pontopiddan sier det slik: Gud er et åndelig, uendelig og ubegripelig vesen. Vi kan aldri forstå ham. Han er for høy. Vår største ulykke er å nekte ham og å glemme ham. Derfor er det en dødssynd å leve som om han ikke eksisterer.
2. Guds vilje?
Hva vil Gud med oss? I en sum er det å frelse menneskene. Syndefallet i Edens hage (1. Mos 3) forteller at mennesket kom bort fra Gud. Ikke bare fysisk, men åndelig. Mennesket døde i forhold til Gud. I alle år etterpå har han prøvd å berge menneskene, og han har gjort alt for det.
Hele Bibelen sier det. Ingen er unntatt fra Guds frelservilje. 2. Pet. 3, 9: Han som vil at ikke noen skal gå fortapt... Esekiel sier i kap. 18, 23: Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. - Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever? Slik er Guds vilje.
Gud elsker sin skapning og vil oss det beste. Han vil derfor at alle skal bli frelst, som Paulus minner Timoteus om her. Han vil at du også skal bli fri synden og bli et Guds barn. Dermed får du en plass i himmelen. Denne frelsesvilje gjelder hele verden og alle de store og små synderne. Derfor sender han ut vitner, og derfor har vi møter. Målet er klart: Kunne Gud dermed få redde en sjel for himlen!
3. Sannheten
Og komme til sannhets erkjennelse, står det. Eller slik: Å lære sannheten å kjenne. Det er veien til frelse. Men det er en smal vei. For oss er det vanskelig å erkjenne at slik må det være. For sannheten er ikke alltid lett å høre. Den kan være bitter og skarp.
- Det gjelder sannheten om oss selv. Vi er urene og svarte, vi er Guds fiender, egoister og fortapte i oss selv. Dermed kan vi heller ikke frelse oss selv. Det er den største umulighet i verden!
- Sannheten om Gud, at han må og kan gjøre alt. Jesus kom til denne verden som en følge av Guds vilje. Han ble vår mellommann, v. 5. Han ble vår løsepenge, v. 6. Han er den eneste gyldige betalingsmiddel. Fordi han har gjort for oss, har han også rett til å dømme den som forkaster hans vilje. Vi er hans eiendom. Mat. 20, 28: Menneskesønnen kom for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.
4. Bibelens budskap.
Bibelen forteller om veien til frelse. Den sier ikke bare at du må bli frelst om det skal gå deg godt etter døden, den sier også hvordan du kan bli det. For det er mange meninger om frelsens vei. Få forstår visst at våre tanker om Guds vilje er feil. Derfor må vi bøye oss for Guds tanker. De er i alle tilfelle feil. Og Gud har ofte talt om frelsen i sitt ord. Ingen skal kunne unnskylde seg.
Gal 2, 20 sier at vi lever ikke lenger selv, men Kristus lever i oss. Det er sant når vi lever i troen på ham. De gamle haugianerne sa: Å tro er å komme til Jesus med sine synder. Det er en nøkkel til frelse. Du kommer ikke inn uten dette. Den som forsøker å bli bedre, be og være religiøs blir setngt ute. Men den som omvender seg, bøyer seg for Guds dom, erkjenner sine synder og ber om nåde og syndenes forlatelse, går inn gjennom døren. Å bli frelst er å ta imot en ferdig frelse, det som skjedde på Golgata.
En lærer ga tre elever en oppgave og sa: Den kan løses. En av dem ga straks opp, den andre sa: Jeg har mener der er en løsning, mens den tredje sa: Det går an, for læreren har sagt det.
Gud har sagt at du kan bli frelst. På det ordet skal du komme.
-
