onsdag 9. september 2009

120) Gal 6,14

Gal. 6, 14

Å rose seg.

.

Paulus avslutter sitt brev med en personlig bekjennelse: ”Men det være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden.”

.

Jesu kors er altså sentrum i kristendommen. Her mener han det som skjedde på korset og ikke selve symbolet. Det hjelper lite å bære et kors på jakkeslaget, hvis det ikke er i hjertet. Derfor vil han rose seg av korset.

.

H. E. Nissen sier at det å rose seg er å fremheve seg selv. Å rose noe eller noen blir å sette det høyt. Å fremheve seg selv er en vanlig synd. Du sammenligner deg med andre, og da finner du nok alltid noen som er verre enn deg selv. Det kan altså være lett å rose seg selv. Paulus har noe å si oss om det.

.

1. Først: Det er langt fra ham å gjøre det.

I den engelske KJ-oversettelsen står det: Gud forby at jeg skulle rose meg… Det er sterke ord. Han ser det som rent umulig at han skulle rose seg. Han har jo ingen ting i seg selv. Hvordan kan han da fremheve seg?

.

Det var en stor erkjennelse av Paulus. Og særlig med tanke på det han sa i Fil. 3, 6: Jeg er lyteløs etter loven. Var ikke det noe å fremheve. Ikke alle kunne si det. – Nei, dette viser den totale omvendelse og forandring som hadde skjedd med Paulus i Damaskus. Etter den erfaringen kunne han bare si som i Ef. 3, 8: Jeg er den minste av alle de hellige. Og i 1. Kor.15, 9 sier han: Jeg er den ringeste av apostlene.

.

Det er ydmykhet, og da har han ingen ting å vise fram for Gud eller mennesker. Han har sett seg selv slik han egentlig er. Og det er dit Gud vil ha oss alle. Vi må kunne si med sannhet: Det er langt fra meg å rose meg – ja, Gud forby det.

.

2. Hva fremhever Paulus da? – KRISTUS.

Og han tenker ikke på hans lære eller undergjerninger eller guddomsprakt. Nei, han taler om korset. Jesu kors. For der ble frelsesverket fullbrakt. Korset er alt for en kristen. Det er hele hans rikdom. Uten det er han ingen kristen.

.

Der på Golgata hendte det største: Jesus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, Gal. 3, 13. Ved troen på det blir vi kristne. Frelse er å leve ved Jesu kors. Det viser at synden er sonet og betalt. Ved å tro på Jesus, får vi del i denne fullbrakte frelse.

.

Det var det Paulus ville fremheve. Alle sanne troende gjør det samme. Vi roser oss av at vi har fått del i denne frelse, og alt var av nåde. Derfor er det umulig å rose seg av oss selv. Nå er det bare Kristus som gjelder.

.

3. Da skjer noe: verden blir fremmed.

To ting inntreffer når et menneske blir en kristen:

- Verden er korsfestet for oss. Korsfestelse betyr dødsdom. I en kristens liv er verden overgitt til døden. Det verdslige er ikke lenger min interesse. Det er verdiløst. Men det er et faresignal når vi kristne blir mye opptatt av jordiske ting. Er det fordi korset er blitt mindre viktig?

.

Skulle vi tenke mer over at Jesus talte om at vi skal bære vårt kors. Preger det vår kristen-generasjon at vi er korsbærere? Har vi oppgitt oss selv så totalt at Jesus og hans vilje er det aller viktigste for oss?

.

- Jeg er også korsfestet for verden. Den er ikke lenger interessert i meg som før. Det får alle nyfrelste erfare. Den er liksom ferdig med oss kristne. Vi betyr ikke noe for dem lenger. De vil nok gjerne at vi skal komme til dem og være som dem. Men baktanken der er alltid at vi skal bli verdslige igjen.

.

En kristen som lever ved og for korset, er alltid en anklage for de verdslige. De vet godt at de kristne egentlig har rett. Men de vil ikke gå den samme korsvei. For å slippe anklagen og den dårlige samvittigheten, ønsker de at vi også skal bli ”verdslige”. Derfor har de lite imot en sløv og likegyldig kristen.

.

Som troende vil vi derimot bare rose oss av Jesu gjerning. Det er han vi vil fremheve og opphøye. Amen.