Elias bad.
Elias var et menneske under samme kår som vi. Han bad inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorde. Og han bad igjen, og himmelen gav regn, og jorden bar sin grøde (Jak. 5, 17-18).
Det er viktig at vi ber. Det tror jeg vi alle er enige om. Bønnen har alltid hatt en veldig makt, og har det fremdeles.
Om vekkelsespredikanten Finney i USA ble det sagt at nøkkelen til hans rike liv som taler, var at han bad.
En annen taler har sagt at det beror bare på en ting om vi skal få vekkelse: om Guds folk står sammen i bønn.
Bibelen kjenner utallige eksempler og løfter om bønnhørelse, særlig om at mennesker skal bli frelst. For er det noe Gud ønsker, er det at mange skal bli frelst og fri sin syndebyrde. Derfor sendte han jo sin Sønn, Jesus Kristus, til jord. 2. Pet. 3, 9.
La oss være enige om en ting: dersom Gud skal få gjøre noe for oss, er bønnen viktig. ”Jesus venter å se sine kjære på kne.” Derfor må vi ta oss tid til å be. Det to av oss på jorden er enige om å be om, det skal vi få, sier Guds ord.
Om Elias står det at han var et menneske. Vi har lett for å unnskylde oss med at de store Bibelens menn var noe mer. Noen tenker at de var nesten guddommelige mennesker. Derfor fikk de bønnesvar og utrettet store ting.
Men Bibelen slår slike tanker til jorden: Elias var et menneske.
Videre står det at han var under samme kår som vi. Hvor ofte sier ikke folk at de gamle hadde så mange fortrinn framfor oss. De var bedre stillet, hadde mer kraft og alt var lettere på alle vis. Nå er alt så vanskelig og verdslig, sier vi.
Men Elias var et menneske – under samme kår. Han hadde altså de samme vilkår for bønnhørelse som vi. Om mye var annerledes ytre sett og kanskje lettere, var vilkårene for bønnhørelse de samme. Men de samme muligheter ligger åpne for oss. Ingen unnskyldning er egentlig gyldige for Guds åsyn.
Likevel – der var kanskje en forskjell mellom ham og oss. Han bad. Det er hemmeligheten, og årsaken. Jeg er så redd for at mange troende mener at Gud skal gjøre det – uten vår bønn. De slapper av og venter på Herrens time, som en sa.
Men Elias hadde lært at Gud svarer når vi spør. Trass alt det andre, er Elias på kne for seg selv – og taler med Gud.
Vi leser ofte mer aviser og bøker enn vi ber. Vi lytter til radio og Tv og annet – og leser i en kort andaktsbok.
Men Elias bad. Han kjempet og gråt for at Guds vilje måtte skje. I kap. 4, 2 sier Jakob at vi ikke har fordi vi ikke ber. Vi klager nok ofte over hvor verdslig og frafalle vårt folk er. Og det er sant!
Men Bibelen sier altså at vi skal be. Dette ordet kan bety å be inntrengende. Og da er det klart at vi skal ikke bare ramse opp noen ord og bli ferdige med bønnestunden. Dommen over et slikt liv er tydelig. Vi kan ikke forlange noe av Gud. Alt er nåde. Likevel sier han: Be.
Er det for lite bønn? Er det derfor vi ikke har vekkelse som før? Jeg bare spør.
Videre står det i v. 3 at vi ber nok, men vi ber galt! Og det gale er at vi vil ha svaret for oss selv – eller som det står i en parafrase: dere vil bare ha det som bringer tilfredsstillelse. Da blir det en selvisk bønn.
Må Gud bevare oss fra slike uhyggelige farer i kristenlivet. Tenk å be, og ikke få, for vi ber galt! Det må være en fryktelig hindring i menigheten. Og bønnen er da helt forgjeves. Er det slik at noen av oss ber om vekkelse og liv, for at vi selv og organisasjonen skal få ære av det og blir større? Da kan Gud umulig svare på vår bønn. For han sier at han gir ingen andre sin ære. Jes. 42, 8.
Herre, vil du lære oss å be rett i dag!
Noen ganger får vi ikke svar straks. Ja, det er vel ofte slik: bønnesvaret uteblir. Vi blir motløse og gir opp. Hva skal vi da gjøre?
Om Elias står det: Han bad på nytt, v. 18. Han var ikke fornøyd med at jorden skulle tørke bort til ingen nytte. Og han bad. Enda en gang. Og han fikk svar.
Jeg kan se Elias for meg der han ligger på den ytterste kanten av Karmels topp, bøyd til jorden. Syv ganger bøyer han seg, står det. Stadig venter han på regn.
Da hører han plutselig en underlig susing. Han sier til tjeneren: Gå opp og se om du ser skyen, jeg hører regnet suse! Det var i ånden han kjente det, før han kunne se en eneste sky. Det var tro. Det skulle skje. Gud ville det.
Hører vi denne troens sus? Herren Gud i himmelen venter på tjenere som vil bøye seg syv ganger – og kanskje mer i inderlig bønn. Og noen må gå opp på fjellet og se. Og vente. Og be. Vil du?
Her står det slik til slutt: Himmelen gav regn. Det er evangeliets nåderegn over trette sjeler. Slike som går trett i synden og sliter. Herren kan løse dem og sette sjeler fri. Det regnet venter vi på nå.
Og det må komme fra himmelen! Vi kan ikke organisere eller produsere det. Gud må gi det. Og om han står det at han gir alle villig og uten vonde ord, Jak. 1, 5.
Videre står det at jorden bar sin grøde. Det vil si i vår sammenheng at folk begynner ”å søke” Gud. Syndere kommer i nød for sin evige sjels ve og vel. Da er vekkelsen der! Og folk blir frelst.
Gud la nå dette skje, for ditt navns skyld. Vi ber inderlig enda en gang at du må la underet skje. Nåderegnet må kommer over jorda, slik at noen flere må bli omvendt til deg! Amen. (NDH. 1960.)
--
