Et elendig menneske.
Rom 7, 24-25.
.
”Jeg elendige menneske,” sier Paulus om seg selv. En gang var han elendig uten å vite at han var det. Da var han en fariseer og mente at han var så god som ingen andre. Da så han ikke sin synd og sitt egentlige ”jeg”. Og det var før han hadde møtt Frelseren personlig.
.
Da kom en ny dag i hans liv. Ved Damaskus ble han stanset i sin ville ferd mot de kristne. Han ville rydde ut hele denne nye sekten som var oppstått. Men Jesus stanset alt. Paulus ble et nytt menneske med helt andre tanker og innstillinger enn før.
.
Likevel var han fremdels elendig, men nå på en annen måte. Han oppdaget at han ikke klarte å leve rett som et Guds barn. Det var to krefter i ham som kjempet om herredømmet, og det ble et vanskelig og elendig liv. Han vet at loven er hellig (v. 12). Den er Guds lov og derfor rettferdig og god som Gud. Og i forhold til denne hellige Guds vilje, blir han selv enda verre. Vi ser ofte våre egne feil når vi møter gode mennesker.
.
Hva var hans elendighet?
Om det sier han flere ting i dette kapitlet, og det blir hans bekjennelse om seg selv som en troende. Flere av disse ting kan ikke sies om et vantro menneske eller en hedning. De er nok elendige, men de sover i sin sørgelige tilstand. Her ser vi et menneske som vil høre Gud til, og som derfor gjerne vil leve rett. Da oppdager han at det makter han ikke. Hvorfor er det slik med oss kristne? Dette kapitlet avdekker noe av det Paulus og vi andre ser i møtet med Gud og hans vilje. Legg merke til dette:
.
1. Han er solgt under synden, v. 14.
Som et syndige menneske var han en slave både av natur og i livsførsel. Han var født i slaveriet, som jøde under loven. Men selv om en hedning ikke ”har loven” på samme måte, er alle født inn i samme slekt med samme syndige natur.
.
Som en slave hadde han en herre over seg som bestemte over hans liv. Og som slaven hadde han ingen rettigheter og heller ingen frihet. Han var bundet. Nå sammenlikner han seg med et menneske som står på slavetorget, og en annen kjøper han og gjør han derved til sin eiendom. Det er et talende uttrykk for det naturlige menneske som lever i trelldom under synden. Den er blitt en makt i oss som vil bestemme alt. Det er vår elendighet.
.
Derfor er Paulus også skyldig i sin synd. Og han kan ikke befri seg selv fra å synde, slutte å synde eller betale for sin misgjerning. Slik er slavens stilling.
.
2. Det bor intet godt i ham, v. 18.
Dette er en sterk erkjennelse av apostelen Paulus. Han har erfart dette og må innrømme at slik er også han. Det er den falne, syndige natur som viser seg slik. Til og med det beste i oss er besmitta av det onde. I kap. 3, 12 har han sagt noe om dette: Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Det er altså en verdensomspennende dom som gjelder alle mennesker.
.
Men dette betyr ikke at menneskene aldri gjør noe godt her i verden. Vi har en mengde eksempler på at mennesker deltar i humanitært arbeid, er gode, hjelpsomme naboer og gir penger til nødhjelp m.m. Det er ikke det Paulus skriver om. Han vil understreke at verken han eller andre kan gjøre noe som helst for å behage Gud eller oppfylle hans bud. Der kommer vi til kort.
.
Vi kan heller aldri være så gode som vi burde på det menneskelige plan. Det vil alltid være noen mangler ved oss også på den måten – vi blir ikke fullkomne. Og slett ikke når vi opp til det mål Gud har satt for oss. Loven og samvittigheten vil alltid anklage oss. Derfor er heller ikke alt vi gjør for mennesker så godt som vi selv er tilbøyelige til å tro. For noe av syndens makt i oss, er at vi tror for godt om oss selv. Det betyr at vi er nok verre enn vi selv mener. Det er også en side av syndefordervet.
3. Han gjør ikke som han vil, v. 15 og 19f.
Han er blitt en kristen og lever i den kristne frihet. Men han gjør en sår oppdagelse: Når han merker Guds kall til å gjøre det gode, ser han at den gamle natur ennå lever og tar liksom makten fra ham. Dypest sett er det djevelen som forsøker å røve ham tilbake til sitt rike.
.
Han vil gjøre det gode, og denne vilje har ikke det ugjenfødte menneske. For det er en lyst som Gud legger ned i den troende. Han vil gjøre noe godt, men oppdager at det makter han ikke. Tvert imot gjør han noe annet som ikke er godt. Han synder midt i dette at han vil være et Guds barn. Det er ufattelig.
.
Da finner han at det er to lover eller krefter inni ham, v. 22-23. Hele dette kapitlet handler om den striden som er i en troende. Der er to krefter som slåss om makten. Fremtiden avhenger av hvem som seirer. Syndens lov er en makt og et prinsipp i oss som vil synde. Det er den medfødte natur. Den kalles en lov fordi den fungerer hele tiden og kommer stadig igjen i oss. Om vi følger den, vil vi synde fordi den er syndens lov. Men den er uten kraft til å befri oss fra synden. Den gjør oss til slaver, som vi alt har nevnt.
.
Loven etter mitt indre menneske (v. 22) er den nye natur og vilje som Gud la ned i oss da vi ble frelst. Peter kaller det ”guddommelig natur” (2. Pet. 1, 4). Det er det nye menneske som vi fikk da vi ble født på ny. Det betyr at Jesus Kristus og Ånden blir i oss gjennom livet med Gud. Peter kaller det ”hjertets skjulte menneske” i 1. Pet. 3, 4. Denne nye lov i vårt sinn er Åndens arbeid i oss for å lede oss fram på troens og helliggjørelsens vei. Den vil bare det gode og ønsker å holde seg etter Guds vilje.
.
Disse to krefter i oss kan aldri forenes eller inngå våpenhvile. Forsøker noen å lage et kompromiss av dem, er gudslivet dømt til å tape. Det er faren for mange kristne i dag som påvirkes så mye av verdslige inntrykk. Noen gir litt etter på enkelte punkt. Det fører unektelig til maktesløshet og sløvhet i det åndelige. Utgangen blir frafall.
.
4. Løsningen er Jesus, v. 25.
Hvem skal fri meg fra dette? Spør han i v. 24. I neste vers er svaret: Gud være takk, ved Jesus Kristus. Det er også en bekjennelse av Paulus. Han har funnet svaret på den åndelige striden. En side ved det er at han må leve hele livet med disse to krefter vi seg: Jeg tjener Guds lov med mitt sinn – men syndens lov med mitt kjød.
.
Han vil fremdeles gjøre det gode. Det er Guds Ånd som kaller ham til det. Når han opplever og erfarer at det ikke lykkes, går han til Jesus med sin svikt og ber om ny nåde. For han har lært at frelsen er av nåde og at Gud har plassert ham i nådens rike. Der gjelder ikke loven på Sinai. Der gjelder bare Golgata. For en kristen har lært at synden kommer ikke fra Gud, men fra djevelen. En troende er nå både kjød og ånd. Når en kristen lærer det, ser han løsningen og frigjøringen: Jeg er et Guds barn av nåde og tjener Gud ved det nye menneske i meg. Så lenge jeg lever må jeg også regne med det gamle menneske som vil synde – men det bestemmer ikke min stilling som kristen. Hele livet får jeg lov å be om syndenes forlatelse.
.
I helliggjørelsen må vi også tenke på at loven og kravet aldri kan hjelpe oss der. Den hindrer bare helliggjørelsen. Dette ordet står midt inne i et lengre avsnitt om helliggjørelse. Bibelen var ikke inndelt i kapitler og vers i begynnelsen. Hvis du nå ser på neste vers i sammenhengen, ser du enda klarere hva friheten i Kristus innebærer: Det er altså ingen fordømmelse for den som er i Kristus og som derfor er et Guds barn. Kap. 8, 1. For frelsen avhenger bare av at vi er skjult i Kristi forsoningsverk på korset. Det er svaret.
.
