Rom. 9, 1-3.
Nød.
.
Her skal vi tale litt om nøden for sjelens frelse. Da tenker vi ikke på spesielle arbeidsoppgaver, som ytremisjon eller spesielle land. Vi tenker på at alle kristne bærer på en omsorg og nød for at andre må blir frelst og komme til himmelen. Det er normalt. Det er sløvhetens ånd og søvnen som tar fra oss denne sorgen for andre. Derfor er dette en alvorlig tekst som vi ikke må gå lett forbi.
.
La oss først legge merke til at nå begynner en ny avdeling i Romerbrevet. I kap. 9, 10, 11 behandler Paulus spørsmålet om jødenes åndelige tilstand. Det er ikke Israel som politisk nasjon Paulus egentlig er opptatt av her, selv om noe kan ha som forutsetning at folket som en nasjon består.
.
Nå er det nøden for Israels frelse han skriver om. Her bør vi se flere skriftsteder sammen for å forstå sakens alvor. Vi må også forstå at Bibelen egentlig tenker på alle mennesker med hensyn til frelsen. For der er det ingen forskjell. Viktige bibelavsnitt er: I kap. 10, 1ff kommer Paulus tilbake til dette emnet og sier at hans ”hjertes ønske og bønn til Gud for dem er at de må bli frelst”. Det ligger ham sterkt på hjerte. Videre viser vi til Kol. 1, 24; Fil. 3, 10 og 2. Mos. 32, 32.
.
Noen hovedsaker om dette emnet er dette:
1. Jesu lidelse.
Jesus led for oss. Det skjedde én gang for alle og for alltid. Den skal aldri gjentas verken av ham eller av oss. Og der kan vi heller ikke følge ham. Vi kan ikke lide på samme måte som Frelseren. Og det er heller ikke nødvendig. ”Der det er forlatelse for dem (syndene), trenges ikke mer noe offer for synd.” Hebr. 10, 18. ”Nå er han åpenbart en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.” Hebr. 9, 26. Og Jesu ord på korset er vel kjent: Det er fullbrakt!” Joh. 19, 30. Jesu død var en soningsdød der han tok straffen i vårt sted. Slik ble det mulig for alle å bli frelst.
.
Når det står at noe ”mangler i Kristus-lidelser” (Kol. 1, 24), gjelder ikke det forsoningen. Både Paulus på sine reiser og andre misjonærer og predikanter må tåle og utstå trengsler og lidelser av ulike slag. En del av denne smerten er den åndelige nød for at folk må bli frelst.
.
2. Vår lidelse.
På en måte kan vi si at Jesus fremdeles ”gråter” som han gjorde på Oljeberget da han så Jerusalem og visste at de ville fornekte ham og til slutt måtte han dø der. Luk. 19, 41. Vi kristne er Jesu stedfortredere her i verden. Denne del av Jesu lidelse kan vi delta i. Her står Paulus som et lysende eksempel for oss alle.
.
Hvem er det vår nød gjelder?
Ja, det er mye ugjort i denne verden, selv om evangeliet har nådd langt. Store deler av menneskene kan nå høre Guds ord forkynt over radio, TV, internett eller ved misjonærer og innfødte evangelister. Likevel er det en mengde enkeltpersoner som ikke kjenner Jesu navn.
.
Jesus ber oss altså å gråte over de mange hedninger som ennå er utenfor samfunnet med Jesus. Det hjelper jo lite om de kan høre evangeliet i radio, hvis de ikke skrur på radioen og bryr seg. Da er de fremdeles uten håp for evigheten. Dernest gjelder vår nød alle de ufrelste i vårt eget land. Det er mange fortapte i Norge id ag. Hvis de ikke omvender seg fra synden og tror på Jesus, er de evig fortapt når de dør. Det betyr en evig atskillelse fra Gud og hans rike og alle muligheter til å tro på Jesus.
.
Blant de som er kristne i navnet, har vi inntrykk av er sløve, lever et verdslig liv og er likegyldige om sitt åndelige liv og er jordvendte. Det er visst mange i Norges land som ligner jødene i Jerusalem på Jesu tid: De kjente ikke sin besøkelsestid. Er det slik at noen ”kristne” i Norge ikke eier livet i Gud, er de i en uhyggelig farlig situasjon. De bedrar seg selv og tror at alt er godt uten at det er tilfelle. Har vi nød også for dem?
.
Mest av alt gjelder det kanskje vår egen slekt. Vi har noen som står oss så nær etter kjødet, men de vil ikke høre om Jesus og hans frelse. Mange troende har tunge dager og netter nettopp for dem. Det er vanskelig å vite at vi selv er trygge i død og evighet, og så er kanskje foreldre, barn og annen slekt utenfor. Med tanke på dem, fødes mange intense bønner som stiger opp til Gud. Og vi trygler og ber om at de må berges før det er for sent.
.
Disse lidelser er vi kalt til å gå inn i. Han ber oss om å elske verden slik han elsker dem. På en engelsk skole for mange år siden fikk elevene spørsmålet: Hva er det å elske? En elev svarte: Å elske er å lide! Han fikk diplomet. Det er ikke lett å tjene. Det er hard kamp og strid. Kjærligheten må ikke bare bli ord og talemåter. Gud har vist at det betyr å gi det beste vi har. Joh. 3, 16. En predikant sa til meg en gang: Jeg har ikke tenkt å slutte å preke. Men han fikk en god jobb – og sluttet.
.
3. Eksempler på nød.
Det var noe annet med Jesus i Getsemane. I sin kamp sa han til sin Far: Er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi. Mat. 26, 39. Markus gjengir det slik: ta denne kalk fra meg. Mark. 14, 36. Og Lukas skriver slik: Om du vil, så la denne kalk gå meg forbi. Luk. 22, 42. Men alle tre legger til: Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Han legger seg helt over i Guds vilje og lar han bestemme uansett hvilke lidelser det medfører. Har du og jeg alltid sagt det? Kjødet er så skrøpelig når det gjelder Guds vilje, at vi klynger oss til vår egen vilje så lenge vi kan. Og det er skremmende. La oss nå følge Jesus inn i hagen og gjenta ordene hans: Bare som du vil!
.
Et annet eksempel på lidelse er Moses. Han var i kamp for sitt folk som hadde syndet. Det gjorde de forresten ofte. Det skjedde etter at folket under Arons ledelse hadde laget seg en gullkalv da Moses var på Sinai-fjellet. 2. Mos. 32. Det var et frafall fra Guds vilje. Gud ble vred og sa det var skammelig og de hadde veket av fra Guds vei, v. 7-8. Gud sa: så jeg kan ødelegge dem. V. 10. Da går Moses tre ganger inn i bønnekamp for Israels folk. I den andre bønnen er det han drister seg til å si: ”Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet!” v. 32. Studiebibelen sier om dette: ”Moses er blitt så likedannet med Guds Sønn (jfr. Fil. 3, 10), at han deler Sønnens ønske om å bære sitt folks synd og lide i deres sted.” Noen mener at han bare var villig til å dø. Men alvoret peker nok mot noe annet: Han ønsket å gå i fortapelsen hvis det kunne hjelpe Israel Så dypt elsket han folket.
.
Et tredje eksempel en slik nesten ufattelig lidelse er Paulus. Han sier det både i kap. 9, 1ff og i kap. 10, 1ff. Han bruker meget sterke ord. ”Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke.” Det var grunn til å mistenke ham for overåndelighet og si mer enn de kunne stå ved. Men Paulus er i dyp åndelig nød for Israel som ikke forstod at mannen fra Nasaret var profetiens Messias. Hans samvittighet var hans vitne om det.
.
Og nøden var stor: Jeg har en stor sorg, en stadig nød i mitt hjerte. I 1930-bibelen står dette slik: ”En uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.” I en gammel oversettelse fra 1699 (trykt 1738) heter det: ”At jeg haver uden Afladelse stor Sorg og Bedrøvelse i mitt Hierte.” Det var ikke lite nød hos Paulus, men gremmelsen og bedrøvelse. Og det tok ikke slutt: en uavlatelig sorg. Dag etter dag i alle år gikk han der med sorgen over at Israel var vantro. Det var lidelse og smerte så dyp at ingen kan forstå det.
.
I vers 3 kulminerer sorgen: ”For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter Kjødet.” Her ligner han Moses som også var så nær Guds hjerte. Han er så lik sin Frelser at han kunne være villig til å gå den samme lidelsesvei som Jesus gikk for å berge folket. Som Jesus ble forbannet for vår skyld, Gal. 3, 13, ønsker Herrens tjener Paulus å gjøre det samme. Er det mulig for oss mennesker å forstå at et menneske kan tenke slik? Men slik er denne misjonæren fullstendig overlatt i Guds hånd: Gjør med meg hva du vil, bare folket blir frelst!
.
Tenk om vi alle var slik. Om hvert eneste Guds barn i verden var villig å bli så overlatt i Guds hender. – Paulus visste nok at det ikke nyttet. For hvert enkelt menneske må selv stå for Gud. Vi kan ikke velge for dem. Likevel er også vi kalt til å gå inn til Gud og be: Bruk meg nådefulle Frelser, som det her behager deg! Vårt kall er å være en sjelevinner for himmelen. Det er alminnelig verneplikt. Er vi så villig til å stille oss til tjeneste?
.
En liten gutt fikk høre at minstebroren var falt ned i ei grøft. Han sprang av sted, krøp ned i grøfta og begynte å slite broren opp på veien og skulle bære ham hjem. En annen kom gående og sa: Er han ikke tung for deg? Nei, sa gutten, han er jo broen min! – Slik er det.
.
Er ditt liv innviet til Jesus,
er du tynget av synderes nød?
Har du sagt dem de eier en Frelser,
som for dem har lidt skjensel og død?
.
Nei, det er ikke bare glede og lykke og salig fryd å være en kristen. Det er også å bære en tung byrde. Hvis vi er villige til å be om å komme nærmere Jesus i erfaring, må vi også vite at det betyr mer lidelse. For da får du mer av Jesu sinn.
.
Denne sangen er mer enn en sang: ”Nærmere deg, min Gud, nærmere deg, Om det et kors enn her som løfter meg.” Eller Kinamisjonærens veldige sang: ”Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm, lukk meg i dine smerter inn, og gjør meg sterk og varm.” Dette vitner om innvielse til Gud og vilje til å gå hans vei.
.
Hva er veien? Først mye nåde fra Gud. Vi må stadig ta imot den frelsende nåde for vår egen del. Guds nåde er stor og nok for oss alle. Men du får aldri nok. Som en gammel troende sa til meg: Jeg leker som en sil, og må stadig ha påfyll. – Og dernest: Se mer og mer utover de hvite markene, og at mange, mange av disse menneskene er på vei til fortapelsen. Vi må berge noen, eller bedre: Jesus, frels dem. Send noen vitner. Det er viktig å se folket. Jesus sa: Se markene er hvite til høst, arbeiderne er få. Joh. 4, 35. Og i Mat. 9, 36: Da han så folket, ynkedes han inderlig. – Se – i dag.
.
