177) Guds godhet.
ROM. 2, 4.
.
Hvor blir vi frelst? Hva er det som driver oss til Gud? Er det fordi vi får lyst til det, eller vil ha et bedre liv, eller bli lykkelige? Det kan være viktig å stille seg slike spørsmål. Og da må vi også se hva Bibelen gir oss som svar. Bare det er et gyldig svar.
.
Og dette verset sier at Guds godhet er drivkraften, ikke noe i oss selv. For vi søker ikke Gud, bare oss selv. I første rekke er ordet talt om jøder på Paulus’ tid. Men ordet står i nær sammenheng med det egenrettferdige vesen som mener de er gode nok for Gud. Det er det mange av også blant verdens mennesker ellers. Prof. Sigurd Odland skriver om dette verset: ”Forskjellen mellom jøde og hedning er uten all betydning, hvor det spørres om de grunnsetninger, hvorefter Gud dømmer menneskene.”
.
Et særtrekk ved menneskene som omtales her, er tendensen til å dømme andre. Ja, det er en grunnskade i alle mennesker. Vi har lett for å dømme andre som ikke er akkurat slik vi er. Da sier Paulus: Du som dømmer, gjør jo selv det samme, v. 1. De var ikke så rettferdige som de selv mente, selv om moralen på noen punkt var bra.
.
Noen mennesker har en høy moral ytre sett. De er prinsippfaste og holder fast ved sterke verdier menneskelig sett og er disiplinerte i sin ytre ferd og vet å passe seg for synlige synder. Han kan skjelne mellom rett og galt og vet hvordan man bør leve. Han er en god nabo og dyktig arbeider og ofte godt like blant folk.
.
Men de har altså en tendens til å dømme andre. Og det betyr at de opphøyer seg i forhold til andre mennesker og ser ned på dem. Det er ikke sikkert de sier det høyt eller på noen måte viser det. Her taler vi om det som bor i ens indre menneske. En slik holdning er synd, for det er egenrettferdighet, hovmod og overlegenhet. Og dette vil ikke frikjenne ham på dommens dag.
.
Hvordan skal han og alle andre kunne bli frelst? Det er hovedspørsmålet for et menneske her i verden.
.
1. Ingen kan og vil.
I Bibelen er vi regnet som Guds fiender, Rom. 5, 10; Fil. 3, 18. Profeten Jesaja sier i kap. 53, 6 at vi gikk hver til sin egen vei, og alle gikk bort fra Gud. I Lista over synder i et menneske i Rom. 3, 10ff kommer også dette: Det er ikke en som søker Gud. Det er sitat fra Salme 14 og 53. Det er altså godt bevitnet i Bibelen.
.
2. Gud tvinger ingen.
Gud vil at alle skal bli frelst. Det står fast. Men han tvinger oss ikke. Sett fra denne synsvinkelen er det en frivillig sak. 1. Tim. 2, 4; 2. Pet. 3, 9. Ved sin Ånd overbeviser han oss, taler, kaller og formaner oss til komme. Men han tvinger oss ikke. Hvis han kunne det, ville alle mennesker vært frelst. Men det er de ikke. Som Jesus sa på tempelplassen en dag i den stille uke: Hvor ofte jeg ville samle dine barn … Men dere ville ikke. Mat. 23, 37.
.
3. Mange måter.
Det er ikke mange måter å bli frelst på. Det er bare en port inn i Guds rike. Men vi kommer kanskje til porten på ulike måter. Etter rettere: Vi er ulike før vi kommer til porten, og kallet kommer også forskjellig. Jeg hørte en misjonær som sa for mange år siden på et årsmøte: Vi skal ikke gjøre afrikanerne til rogalendinger.
.
Det viktigste er at vi kommer gjennom porten og deretter lever på veien til himmelen. Porten og veien er Jesus. Så blir det å følge ham. Han er den eneste redning. ”Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå,” skrev Trygve Bjerkrheim i 1956. Sangevangelisten Arne Aano skrev melodi til denne sangen og sang den mye før den kom i vår sangbok. Den lød i mange vekkelsesmøter i lange tider.
.
4. Noen årsaker:
Sett fra en menneskelig synsvinkel er det flere grunner til at menneske blir frelst. (Den egentlige grunn er alltid Guds kall ved Ånden. Men på grunn av at menneskene er ulike, blir det ytre noe ulikt.)
.
1) Guds godhet. Det er tekstordet her: Vet dere ikke at Guds godhet driver dere til omvendelse. Rosenius sier om Guds godhet at det er ”en hel verden av Guds velgjerninger og nådebevisninger”. Det er den ”velgjørenhet som alltid vil tjene mennesker”. Og dette har Gud vist gjennom hele historien, særlig i jødefolkets historie. Odland sier at Guds godhet, ”sett fra Guds side, driver d. e. gir tilskyndelse til omvendelse, til å kjenne sin synd og vende seg bort fra den og om til Gud”.
.
I vårt land i vår tid burde velstanden og de gode kår folk flest lever under være et kall til omvendelse. Men folket forakter Gud og mener velstanden kommer av deres eget arbeid og den gode politikk som driver i vårt land. Det vil Gud en dag dømme Norge for.
.
2) Guds kjærlighet. En grunnholdning hos Gud er hans kjærlighet. Gud er kjærlighet, står det. 1. Joh. 4. Og kjærligheten gjelder skapningen, som er hans eget håndverk. Menneskene står i en særstilling. Gud spanderte mye på dem. Etter syndefallet er det likevel slik at Guds kjærlighet bare går gjennom en kanal – Kristus. Utenom ham er Gud fremdeles rettferdig og vred på synden. Og Gud viste sin kjærlig da Jesus døde på korset, Rom. 5, 8. Jesu død og lidelse var uttrykk for hele Guds holdning til oss. Han elsket oss, men for å nå oss personlig, måtte synden sones og betales. Det var Jesu gjerning og Guds godhet. Dette ligger bak alle ting som Gud gjør, også når han kaller synderen inn til seg.
.
3) Frykt. I møte med Gud kommer også frykten for Gud. Da forstår vi at Gud ikke bare er kjærlighet og godhet. I hans nærhet ser vi bedre hans storhet og alvor: Han mener det han sier, også om den siste dom. Det menneske som er vakt av Gud, vet at det ikke er rede til dø og møte sin Herren i evigheten. Du prøver kanskje å bortforklare det. Men du vet godt at du er fortapt etter Guds ord. Da kommer frykten som en uhyggelig makt i ditt liv.
.
Noen har foraktet tanken om at frykt kan drive til Gud. De sier at da er det ikke en rett omvendelse. Og det er noe sant i det, hvis det stanser ved selve frykten og du ikke kommer inn gjennom den trange port og blir frigjort i Kristus. Det er det avgjørende. Men frykten kan være det ”puff” som skal til for å ta steget over grensen.
.
– Mitt eget vitnesbyrd er i alle fall det. Da jeg som 14-15 åring gikk kalt av Gud uten at det ble noe valg, opplevde jeg frykten. Det var en mørk høstkveld jeg gikk ute på veien. Det kom tordenvær som raste gjennom dalen hjemme. Da stanset jeg opp på veien, og tanke slo ned i meg: Hvis du dør nå, Nils, kommer du ikke til himmelen. Og det andre stedet i evigheten våget jeg ikke å sette navn på der og da. Men jeg var skrekkelig redd – for å gå fortapt. Derfor gikk jeg så fort jeg kunne hjem, og på salen der jeg sov sa jeg til Jesus: Kan du ta imot meg nå og frelse meg? Og jeg tror han gjorde det med tenåringen. Gud skal ha takk for frykten.
.
4) Loven. Guds lov er en sterk årsak til at vi må komme til Jesus. For min egen del kom bevisstheten om dette i etterkant. For loven sier hva Gud vil med oss, hvordan vi skal leve og hvordan han selv er. Lovens krav er absolutt. Der kan vi ikke prutte og mene noe som helst. Der taler bare Gud.
.
I dette lys begynner vi å se våre feil og mangler og synder på en annen måte. Vi ser alvoret i dem, og at alt vi har gjort egentlig er mot Gud. Til lenger vi grunner på vårt liv i Ordets lys, til mer synd oppdager vi. Og til eldre vi blir, til mer får Guds Ånd minne oss om vårt gamle liv.
.
Men der er også en annen minnelse. Djevelen selv dukker opp på en ny måte i eldre år. Da peker han på mange ting, smått og stort, som vi for lengst har glemt. Han hvisker så smigrende til oss: Husker du den gangen? Og da du gjorde det? Han har med seg et stort forstørrelsesglass og viser oss hvor store syndene var. Gud kan umulig elske deg og slett ikke vil han frelse deg!
.
Sammen med lovens krav blir livet ganske uutholdelig. Du opplever en indre gru over deg selv. Djevelen vil jage deg bort fra kallet og frelsen. Da skal du legge sammen både Guds godhet og kjærølighet og frykten for fortapelsen – og så se litt mer på Guds ord: For det taler også om nåden. I Rom. 5, 20 står det faktisk at den er større enn alle synder, selv om de blir forstørret av Den Onde. Nå må du vise ham det ordet og si frimodig: Jeg tror mer på Guds ord enn på deg. Vik fra meg Satan! For Rom 5, 20 sier: ”Der synden ble stor, ble nåden enda større.”
.
Nåden taler om tilgivelse, at Gud utsletter og glemmer alt. Din bekjente synd eksisterer ikke lenger. Den er bort for alltid. Du skal ikke møte synden igjen i evighet og dommen. Du er fri i Jesus.
.
