184) Paulus i Rom.
Apg. 28, 15; 30-31.
.
Vi skal binde to avsnitt sammen nå. Paulus kommer til Rom og møter andre kristne. Det gjør noe med apostelen. Denne kristenflokken var han sammen med i to år. Han hadde nok et heller lett fangenskap i hovedstaden, om vi kan kalle det det. Han leide et herberge som han også brukte som møtesal eller samtalerom for folk. Det ser ikke ut til at han møtte noe motstand i misjonsarbeidet da.
.
1. Kraften i de helliges samfunn. V. 15 + 30.
.
Det ser vi klart da Paulus nærmet seg Rom. Han hadde hatt en lang reise i storm og uvær som fange på vei til keiseren. Han ventet ikke noe godt i Rom, det var verdens hovedstad og en stor og verdslig by. Han var rede til å dø for sin tro.
.
Men ryktet om Paulus hadde gått foran ham. Og i storbyen var en flokk troende, vi vet ikke hvor mange. Noen av dem hadde kanskje vært i Jerusalem pinsedag og hørt Peter tale og blitt omvendt da. Det var også mye handel i Romerriket og ferdsel på Middelhavet og over land. Slik kom nok budskapet om Jesus og frelsen til Rom på flere måter.
.
Det siste stykket av veien måtte han dra over land fra kysten til Rom som ligger inne i landet. Da noen kristne forstod at han var i anmasj, gikk de ut av byen og tok veien til kysten der de visste at han måtte reise. Ved et sted som kaltes Forum Appii og Træs Tabernæ så de soldatene som kom med fangen.
.
”Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot.” Slik skriver Lukas. Han oppdaget dem kanskje et godt stykke borte, og tenkte nok: Her er også venner, her er troende brødre. Det så ikke bare mørkt ut. I sitt indre og kanskje høyt, sa han: Takk gode Gud, for at ditt rike også har nådd hit. Han visste nok det før, det ser vi av brevene hans. Men det er noe annet å se og oppleve vennskapet med Guds folk.
.
Han fattet mot. Det betyr nok at han før hadde vært et godt stykke nede. Han var usikker og visste lite om framtida. – Slik har det vært med mange av oss – mange ganger. Vi kom til et fremmed sted, på skole eller på arbeid. Da lette vi oss fram til kirke og bedehus og oppdaget en kristenflokk. Der kunne vi sette oss ned og vite: Jeg er blant kjentfolk, vi har den samme Far og Herre. Et kort, enkelt bedehusmøte var redskap til å reise opp igjen en motløs og ensom kristen.
.
Etter pinsedag ser vi at de første kristne tok vare på flere viktige ting i sitt gudsliv og menighetsliv. Noe av dette var ”samfunnet” (Apg. 2, 42). De holdt ”urokkelig fast” ved det. Det var viktig å komme sammen som Guds folk, ikke bare for å samle inn penger til misjonen. Det var viktig å høre Guds ord, be sammen og fremfor alt kjenne det guddommelige samfunnet som er mellom Guds barn. Det må heller ikke vi glemme midt i all travelheten.
.
2. Forkynnelse uten grenser. V. 31. v. 28.
.
Paulus var fange i Rom. Han hadde anket sin sak inn for selveste keiseren fordi han var romersk borger. Men på reisen over havet ser vi noe underlig. Det var flere fanger om bord i skipet. Soldatene ville drepe dem slik at de ikke skulle rømme. Det var risikabelt også for dem som holdt vakt og slik hadde ansvar for dem.
.
Høvedsmannen var annerledes. Han ville gjerne berge Paulus, står det. Kap. 27, 43. Han hindret soldatene fra udåden. Denne fangen må nok ha gjort et ekstra sterkt inntrykk på denne lederen. Nå ble han årsak til at Paulus ble berget her og skulle kunne nå fram til Rom. Vi vet lite om grunnen til det. Men denne Julius hadde også før behandlet ham godt, v. 1 og 3, med ”menneskelighet”. Og under reisen hadde han sett Paulus var som en profet, v. 10. Paulus var under guddommelig beskyttelse, men her brukte Gud en verdens mann som sitt redskap. Han gjør det noen ganger.
.
Han fikk leie et hærberge og satt ikke i en vanlig fangeselle. Det gjorde at han fikk litt friere rom enn andre. Det første forhøret viser også at romerne var usikre på hva de skulle gjøre med ham, det var ikke kommet noe brev med anklage mot ham, v. 21.
.
Her i denne relativt frie stillingen benyttet han som alltid anledningen til å forkynne evangeliet. Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus Kristus med all frimodighet, står det. Og ingen hindret ham. De troende kom til ham, og kanskje også vantro mennesker. Apostlenes gjerninger slutter altså med positive toner på tross av et fangenskap i to år. Det var trolig i årene fra år 59-61. ”Forunderlig var det, og vidunderlig hadde den oppstadne frelser holdt sitt løfte om å utstyre sine apostoliske vidner med ånd og kraft,” skriver prof. D. A. Frøvig i sin kommentar.
.
3. Frimodighet i fangenskap. V. 31.
Til slutt må vi si noen ord om Paulus’ frimodighet. Han har ikke vært kjent som en fryktsom og redd Herrens tjener gjennom livet. Vi møter ham i Bibelen som en uredd og dristig tjener for Gud som ikke lar seg skremme av motgang eller trusler. Han går på Guds ord og løfte. Derfor er han stadig rede til å dø, som han senere skrev i sitt siste brev, 2. Tim. 4,7ff. Han har nok stridd i livet, men bevarte hele tiden troen på Guds allmakt og frelse.
.
Det er en sterk oppfordring til oss og vår slekt og tid. Det er mange ting som kan ta motet fra en kristen i dag. Det er ikke direkte forfølgelse i vår del av verden. Men her er mye søvn og sløvhet og likegyldighet som ofte skyldes påvirkning av denne verdens tankegang og levevis.
.
Paulus’ liv er dermed en vekker for oss troende til å gå på Guds veier, være våken i vårt eget trosliv og sende bud til en døende verden. Må Gud selv hjelpe meg og oss alle.
Amen.
---
