161) Rom 16, 1-5
Menigheten i Rom.
.
Dette lange og innholdsrike brevet fra Paulus til de kristne i Rom avsluttes med personlige hilsener til noe av medlemmene i menigheten der. Det må ha vært tilreisende kristne som Paulus kjente på forhånd. Det er også mulig at han bare hadde hørt om noen og følte at han kjente dem.
.
Her er 16 navn i begynnelsen av kapitlet, og de har vært en del av menigheten i Rom og kanskje utgjorde en kjerne blant de kristne der. Kanskje var det flere forsamlinger i Rom – det var jo en millionby på denne tiden med lange avstander mellom folk. Likevel blir de betraktet som en forsamling av Paulus. Han deler dem ikke opp. De er med i en flokk av de hellige.
.
Når vi ser på de enkelte navn, får vi inntrykk av at her er en god og fin troende venneflokk. En slik kirke skulle alltid være åpen for nye mennesker og ikke lukke seg inne i smågrupper og ha nok med seg selv. Det har alltid vært en fare at venner går sammen og har en usynlig mur rundt seg som folk snart vil føle og forstå. Det skjønner at de ikke er velkommen innenfor. Det skulle ikke være noen ”fremmede” i en menighet. Det bør alltid være noen ved døren som ønsker nye velkommen. Og det er f. eks. bedehus og frikirker blitt flinkere til. Ettersom folk reiser mye og flytter til andre steder, er det viktig for en menighet å være vakt hele tiden. Paulus formaner dem ikke til det her, men hele fremstillingen viser at det er en forsamling, og indirekte viser han at det er rett.
.
La oss se på et par av disse troende brødre og søstre i hovedstaden i det mektige Romerriket:
.
1. Føbe, v. 1-2.
Denne kvinnen er på reis til Rom og er kjent av Paulus. Det er trolig at hun skal reise til Rom og tar brevet med seg til menigheten. Slik f. eks. prof. S. Odland og Ø. Andersen. Nå legger vi merke til hva han sier om henne. a) Han anbefaler denne kvinnen til de troende. Han kjenner henne og kan gå god for henne og gir henne slik en god attest som kristen. b) Hun hadde bodd i byen Kenkreæ, som var Korints havneby, og kanskje var hun også fra den byen.
.
c) Navnet Føbe var ett av navnene på gudinnen Diana, og Føbe har kanskje vært hedning og blitt omvendt til Gud. d) Paulus kaller henne vår søster, som her må bety åndelig slektskap. Søster brukes her i samme betydning som ”bror, broder” om de kristne. Og dermed har han sagt at hun er en sann kristen etter hans syn.
.
e) Føbe var menighetstjener, og slik hadde hun vært til hjelp for mange. Ordet for tjener er her diakonon, som er kjent fra Apg. 6. Der var det bare menn som ble kalt til diakoner. Allerede tidlig i kirkens historie har de følt behov for kvinnelige medarbeidere til sosialarbeid. Vi må tro at de særlig arbeidet hos og med kvinner som behøvde hjelp. Skillet mellom kvinner og menn var stort i eldre tid. Og Paulus sier hun var diakon i kirken i Kenkreæ. Det er alltid behov for slike tjenere, både kvinner og menn. Her var det ikke en offisiell, statsfinansiert stilling. Antagelig var det en frivillig hjelp.
.
f) Paulus ba de troende i Rom om å ta vel imot henne i Herren. Det kom sikkert mange tilreisende til storbyen, slik at det var nødvendig med en anbefaling. De behøvde ikke å frykte denne troende kvinnen. Dette minner oss om at troende mennesker er og bør alltid være velkommen hos andre troende og deres forsamling. Det sømmer seg for de hellige, sier han. Slik bør det være, det er naturlig at vi tar imot troende søsken. Føbe hadde vært til hjelp for mange. Det betyr at sett til de syke og gamle, skaffet mat til noen og beskyttet andre som behøvde det. Hun hadde trolig stått til tjeneste for alle som behøvde det, uten hensyn til rang.
.
Denne kvinne har etterlatt seg et godt minne og vitnesbyrd, og samtidig er hun en påminnelse for alle oss andre til å hjelpe de trengende. Men det er ikke et isolert humanitært arbeid hun drev. Det var i menigheten, blant de troende. Det er også vår første prioritet.
.
Job har et fint ord om dette. I kap. 29 regner han opp en del av det han har gjort. I v. 15 sier han f. eks.: ”Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.” Det er uttrykk for hjelpsomhet. Og Jesus sier noe i Mat. 25, 34ff med tanke på den siste tid og dom: ”Jeg var sulten, og dere gav meg mat … Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg.” Her identifiserer Jesus seg med mennesker. Det vi har gjort mot noen av dem, har vi gjort for Frelseren.
.
2. Priska og Akvilas, v. 3-5a.
Dette jødiske ekteparet var nære venner av Paulus. De bodde opprinnelig i Rom. Men keiser Claudius bannlyste jødene fra Rom i år 52 e. Kr. Da flyttet de til Korint, og der åpnet de sitt hjem for Paulus da han kom som misjonær der. De gikk sammen med ham som teltmakere og reiste senere med Paulus til Efesus der de så slo seg ned. Apg. 18, 18. De hadde altså et åpent hjem for Guds folk og for Ordets forkynnere.
.
a) Da de bodde i Efesus, kom en ung mann dit og talte i synagogen. Det var Apollos, og han kjente bare Døperen Johannes’ dåp og hadde slik en begrenset kunnskap om Jesus og frelsen. Og det forstod ekteparet. Derfor ba de ham hjem til seg og underviste ham i den kristne tro. Antagelig var ikke det gjort på en dag. Der fikk han et lite bibelskolekurs. Apg. 18, 24-26.
.
b) I Efesus hadde de en husmenighet. 1. Kor. 16, 19. Mens Paulus var i Efesus skrev han 1. Korinterbrev, og der hilser altså menigheten i deres hus til de kristne i Korint. De var altså aktive i den kristne misjon og åpnet sitt hus for de troende. På denne tiden hadde de ikke kirkebygg som vi kjenner, men folk samlet seg i husene, nesten som på Hans Nielsen Hauges tid.
.
c) Etter en tids opphold i Efesus, må de ha reist tilbake til Rom. For Paulus sender hilsen til dem i Romerbrevet. Og da de også en menighet i sitt hus der. Så her er en aktiv familie som forbildet for oss alle. Rom. 16, 5.
.
d) Paulus kaller begge to for sine medarbeidere, v. 3. Han hadde møtt dem både i Korint og i Efesus. Når han kaller dem slik, har nok samarbeidet vært godt og fruktbart. I tillegg til vanlig hjelp, hadde de våget sitt eget liv for hans skyld. Det har trolig vært under et angrep på Paulus i Korint eller Efesus. De har tatt hans parti og kanskje gått mellom angriperne og Paulus. Hvis de slo til for alvor, hadde altså før drept Akvila og hustru enn apostelen. Han var nok takknemlig for det i lang tid.
.
De første kristne har nok mye å lære oss om vi går inn i deres liv slik Skriften forteller om dem. Dette ekteparet kan først vise oss hvor viktig gjestfriheten er. Den bibelske tanke er at det i første rekke gjelder de troende. Men vi skal ikke gå forbi de fattige og fremmede som uforskyldt er kommet i nød. I Rom. 12, 13 står det f. eks.: ”Kom de hellige til hjelp i deres nød.” Det var det første. Men de måtte heller ikke gleme de fremmede og fangene, Hebr- 13, 2-3.Ordet for gjestfrihet betyr på grunnteksten: kjærlighet til de fremmede (slik oversetter de ordet i King James - engelsk). Gjestfrihet gjelder ikke bare kjente og kjære som er gjester hos oss. Det skal strekke seg til de fremmede.
.
En troende bør også hjelpe andre troende, og kanskje særlig Ordets forkynnere, slik dette ekteparet hjelpte Apollos. Men det kan også være av mer praktisk art. Vi som har reist i mange år, har gode minner om nettopp det i vårt kristenfolk. Gal 6, 10 er et nyttig vers i så måte: ”La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.” Det er ikke av egenkjærlighet, men ganske naturlig fordi vi er i åndelig slekt. Og i denne tjeneste skulle vi altså ydmyke oss og ofre det vi kan for Guds barn, særlig i vanskelige dager og forfølgelsestider.
.
Som sagt er det en lang liste over andre som Pauylus fremhever, hver på sin måte. Vi er så forskjellige, men vi har den samme Frelser og Herre.
Amen.
.
