Gud er alt.
Rom. 11, 36.
.
I dette verset bruker Paulus tre ulike preposisjoner for å beskrive forholdet mellom Gud og hans barn – og ellers alle ting i verden. Disse tre preposisjonene er en helt preken når de blir satt på rett plass og forstått ut fra bibelsk tankegang og lære. La oss se litt på dem.
.
1. Alt er av ham.
Det betyr at alle ting har sitt opphav i Gud. Det er kommet fra ham, og vi har ingen ære for noe. Ordet på grunnteksten her (ex) betyr: ut av, fra.
.
1) Skapelsen.
Her må vi derfor gå tilbake til skapelsen, 1. Mos. 1. I begynnelsen – slik begynner Bibelen. Det handler ikke om begynnelsen på Guds eksistens. Han har alltid vært, selv om vi ikke kan forstå begrepet evig. Jfr,. Joh. 1, 1. Her er det tale om den gang tiden begynte, som er vesensforskjellig fra det evige. Dermed er det også begynnelsen på skapelsen og det jordiske livet som vi kjenner. Når vi ser utover skaperverket, hav og land, himmel og jord og hele naturen, ser vi Guds gjerninger.
.
Mennesket var det siste som ble skapt. Og det ble skapt, ikke utviklet fra noe annet liv. Det måtte komme sist, fordi alt det som mennesket skulle bruke, måtte først være på plass. Mennesket er en unik skapning som skiller seg ut fra alt det andre. Intet dyr eller vesen kan måle seg med dette. Mann og kvinne er det ypperste av alt det Gud gjorde.
.
Mennesket ble skapt i Guds bilde og i hans liknelse. Det er uttrykk for det unike ved hans siste verk. Det betyr at mennesket er noe av Gud selv, slik det var før syndefallet. Og spesielt med mennesket er at Gud blåste livets ånde inn i ham, og mennesket ble til en levende sjel, 1. Mos. 2, 7. Fork. 7, 29 sier: Gud skapte mennesket som det skulle være. Det var ikke noe feil ved det. Adam og Eva var rene og uskyldige. Hadde det fortsatt slik, hadde vi også vært fullkomne mennesker.
.
2) Fallet.
Syndefallet i 1. Mos. 3 var den største katastrofe i historien. Vi ser fremdeles følger og resultater av det. Alle bl syndere, og symbolsk nok ble de første mennesker jaget ut av Edens hage. Mennesket passer ikke der Guds renhet hersker. Vi tapte noe vesentlig: Guds hellige bilde i oss. Vi ble Guds fiender, og vår natur ble ødelagt slik at vi ikke ava oss selv søker Ham eller vi ha noe med Ham å gjøre.
.
Likevel: Noe ble igjen av det gudskapte. Vi ble verken villdyr eller djevler ved fallet. Mennesket er fremdeles noe annet enn et dyr. Salomo sier i Fork. 3, 11: Også evigheten har han lagt i deres hjerte. Det betyr at Gud har gitt oss et ønske som ellers ikke kan forklares. Det har med Gud å gjøre, selv om han er ukjent for folk. Apg. 17, 23.
.
En bibelsk hovedtanke er at alle mennesker kan bli frelst. Det er en mulighet for hele skapningen når de hører og tror på Jesus. Job sier også noe i kap 23, 3: Bare jeg visste å finne ham og kunne komme fram til hans trone. Salme 119, 81 har en setning som først gjelder troende i nød, men er også et felles uttrykk for menneskene: Min sjel tæres av lengsel etter din frelse, og jeg venter på ditt ord. Jfr. v. 174. Her er Augustins ord på sin plass: I sin bok ”Bekjennelser” sier han i kap. 1, 1: For du har skapt oss til samfunn med deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.”
.
2. Alt er ved ham.
Ordet for ”ved” på grunnteksten (dia) betyr ”gjennom, ved hjelp av”. Gud var den eneste kanalen som noe kunne komme fra. Det gjelder skapelsen her også. Det er ved Gud at dette er skjedd, og ikke ved en gradvis utvikling fra en dyreart eller celle. Mennesket er blitt til ved en egen, spesiell skaperakt av Gud, for så vidt uavhengig av all annen skapning.
.
Men kristendom er ikke bare en skapertro, den har også en frelseslære. Her må mennesket bli født på nytt (Joh. 3), eller som Paulus sier: bli en ny skapning (2. Kor. 5, 17). Når vi blir kristne, skjer det dermed noe radikalt nytt med oss. Vi begynner livet på nytt.
.
Her blir det nå understreket at det gjorde vi ikke selv. Ikke noe i oss kunne brukes til det. Hele frelsesverket ble til VED Jesus Kristus, som er Guds egen Sønn. Han var vår mellommann som ordnet alt på egen hånd.
.
Det gjelder først forsoningen. Det er selve grunnmuren i frelsen. Det var Jesu gjerning i døden på korset. Da bar han alle våre synder på seg, betalte vår gjeld og tok den straffen vi alle skulle hatt. Jesaja så det klart 700 år før det skjedde. Jes. 53. Dette er vanskelig å forstå for den naturlige menneske. Og det gjelder ikke bare i dag. Folk flest tror gjerne at vi er så mye klokere og bedre i dag enn i gamle dager. Men i denne saken har det alltid vært slik, fordi det ligger i vår natur. Syndefallet sørget for det. Paulus skriver f. eks. til en by der datidens filosofi var viktig: ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft” (1. Kor. 1, 18). Folket regnet kristendommen som en dårskap, for di skjønte ikke at den kom fra den eneste sanne Gud.
.
Det samme gjelder omvendelsen og troen på Jesus til frelse. Det er en gjenfødelse som skjer da. Og der handler bare Gud. Det er han som kaller oss, viser oss synden og at vi behøver en full frelse. Han leder oss også inn i troen på at Jesu frelsesverk også gjelder oss. Når vi griper det, tar imot som vårt, skjer gjenfødelsen og omvendelsen og frelsen. Det var ved ham, og ikke litt av oss og litt av Gud. Det er også han som bevarer oss livet ut. Derfor kan Paulus si det så fint til den samme menighet: Det er hans verk … 1. Kor. 1, 30. Derfor har han all ære.
.
3. Alt er til ham.
Hensikten med skaperverket og frelsen er egentlig Gud selv. Skaperverket skal prise sin Skaper og ære ham for det han er, og ikke være seg selv til behag eller ta noe av æren selv. Det ligger så nær oss mennesker. Vi er æresyke skapninger etter syndefallet.
.
Det endelige mål med alt er Guds himmel og evigheten hos ham. Det gjelder gjennom hele livet. Vi skal leve til hans ære og nytte her i verden. Noe av det kommer fram fra kap. 12 i Romerbrevet. Der får vi mange formaninger nettopp til det. Derfor er det en fin overgang mellom kap. 9-11 som handler om jødenes stilling, og livet som kristen i resten av brevet.
.
Å ære Gud betyr bl. a. at vi lever forsiktig og ikke skikker oss lik denne verden. Vår synd og svikt i livet ærer aldri Gud. Da er vi en skam for evangeliet. Derfor er dette uttrykket ”til ham” en oppfordring til å leve sant og rett i livet.
.
Dernest betyr til ham også å være til nytte for ham, tjene Gud her i livet og være med å bringe evangeliet til jordens ende. Det er misjonen i alle dets former, i store eller små selskap eller kirker. For her gjelder det å nå den enkelte med frelsens bud. Gud, gi oss nåde til det.
Amen.
.
