mandag 16. november 2009

208) Apg. 5.

Hykleri.

Apg. 5.

.

Dette var vanskeligheter med noen personer innen kristenflokken. Det skaper ofte de verste problem. Noen ganger er det vanskelig å oppdage det, og enda vanskeligere å løse det rett. Det skyldes for en del at vi mennesker er syndere og derfor faller i mange fristelser. Det har fulgt kristenheten i alle år, om ikke alltid på samme måte eller om de samme ting.

.

Her er tre eksempler fra den første kristentid.

.

A) Ananias og Safira.

I kap. 5 leser vi om Ananias og Safira. Deres synd var økonomisk bedrag og senere løgn. Bakgrunnen var det nye fellesskapet mellom de troende. De som eide jord eller hus solgte det og ga pengene til apostlene. Det var for å hjelpe de mange fattige blant dem. Josef fra Kypros var en av de som solgte en åker, 4, 36. Da ble Ananias og Safira enige om (!) å gjemme noe av salgssummen til eget bruk.

.

Det var ikke galt i og for seg. Felleseie var frivillig. Men feilen var at de sa det var alt og altså løy. Hvorfor gjorde de det? De ville nok at folk skulle tro vel om dem, at de ga alt de hadde. Likevel ville de ha noe ekstra selv. Det var med andre ord rent hykleri og direkte løgn. 1. Tim. 6, 10. Disse to syndene har senere gjort mye ondt i Guds menighet så vel som i samfunnet.

.

Deres synd var å friste Ånden og å stå den imot på den særlig måte. Det er spesielt alvorlig for et menneske, da står han i fare for å miste kallet for alltid. Hvordan skjer det, kort sagt? Det er ikke bare de mer ”vanlige” synder med brudd på Guds lov. Det er mer vår indre reaksjon på Guds kall og ledelse. Vi står det imot over lengre tid.

.

Slike alvorlige synder mot Gud kan være dette:

1) Vantro.

Du hører Guds kall til omvendelse, men står imot, sier nei og gjør din egen vilje. Joh. 3, 36 sier: De som ikke vil tro. De nekter bevisst å ta imot Guds frelse, slik Israel gjorde på Jesu tid. Mat. 23, 37. Gjenstridighet er ikke bedre enn trolldomssynd, sier Ordet. 1. Sam. 15, 23. Gud tar nåden og kallet bort.

.

Israels siste kall i Jesu tid var på Palmesøndag. Men de forstod ikke sin besøkelsestid. Det var skjult for deres øyne og hjerter. Luk. 19, 42. 44. De hørte kallet, men dro seg unna til fortapelse, Hebr. 10, 39. Det er gjentagelsen av å si nei som fører til forherdelse, slik Farao også gjorde. Det var dette David var redd for, da han hadde syndet og ropte til Gud i sin nød: Ta ikke din Hellige Ånd fra meg. Salme. 51, 13.

.

2) Verden.

Den kan gjøre det slik at vi bedrøver Ånden. Verden gjør oss opptatt med dette livet. 1. Joh. 2, 15-17. Det går an for et menneske å grave seg så dypt ned i verdslige ting og arbeid at det stenger Guds kall ute. Det er et tegn på folket i den siste tid og på frafallet. Luk. 21, 34.

.

3) Synd.

All bevisst synd som ikke blir oppgjort, gjør hjertet sløvt. Det kan være synd i tanke, ord og handling. Det er synd selv om det ikke skader andre mennesker. Vi har først og fremst med Gud å gjøre. Og alle synder må bekjennes og gjøres opp med Gud og noen ganger med mennesker. 1. Joh. 1, 9.

.

4) Hykleri.

For Ananias og Safira gjaldt det penger. Og pengekjærheten er en rot til alt ondt, skriver Paulus. 1. Tim. 6, 10. De sa det var alt de hadde fått for jordstykket. De ville at andre skulle tro at de ga alt de hadde til Gud. De hadde rett til å ta av noe for seg selv. Salget var ganske frivillig. Men det gale var at de løy og sa: Dette er alt. Mange vil være åndelige og gir seg ut for å være bedre enn de er. Og det dømmer Gud. Ekstra galt var det at de var blitt enige om å lyve. Uansett hvem som førte an i den samtalen, var det galt. Vi skal passe oss så vi ikke også drar andre med oss i fallet. Da får vi ekstra skyld over oss.

.

5) Samvittigheten.

Ånden viser samvittigheten til Guds ord der vi blir korrigert. Derfor skal vi være nøye med samvittigheten og følge dens røst. Gjør vi ikke det, kan vi bedra oss selv. 1. Tim. 1, 19. Paulus var nøye på dette området. Apg. 23, 1. Vår tro og vårt liv skal være i samsvar med Guds ord. Den er regel og norn for oss. Alt som går utenfor Guds ord, frister Guds Ånd.- Paulus har et ord som også kan brukes her: Vi må lære å ikke gå ut over det som skrevet er, 1. Kor. 4, 6. Må Gud hjelpe oss til å være forsiktige.

.

To andre forhold skal vi også nevne her:

B) Simon Magus.

I kap. 8, 9f møter vi en ny person, trollmannen Simon Magus. Dette er etter Filips vekkelse i Samaria, v. 5. Simon tok ved troen, han trodde Filips ord og ble døpt, v. 13. Han ble med andre ord begeistret og ble en ytre tilhenger av kristendommen. Sammenhengen viser at hjertet ikke var med. Da Peter kom, ville han kjøpe nådegaven til å gi Ånden for penger, v. 19.

.

Dette røper en fullstendig mangel på åndelighet og forstand. Kanskje han trodde det var magi som kunne læres. Men han hadde ikke fått innsyn i selve grunnlaget for den kristne tro og var ikke gjenfødt. Det viser fortsettelsen. Det er ikke sagt noe om at forkynnelsen var feil. Men Peter lot seg ikke lure eller kjøpe. Han forstod hvor grunnskaden var: hjertet var ikke omvendt, v. 20ff.

.

C) Misnøye med praktiske ting.

Det skal ofte lite til før noen blir fornærmet, også på grunn av små, praktiske ting. Her ser vi at noen blant de første kristne knurret, kap. 6, 1ff. Avsnittet viser oss at det var et skille mellom jøder og grekere (hedninger). Ved matutdelingen ble hedningene lett satt til side, spesielt når flokken ble større.

.

Denne vanskeligheten ble løst ved en bedre administrasjon. Organisering og administrasjon av arbeidet er altså nødvendig også i Guds rike. Det kan tjene evangeliet når det blir gjort rett. Her ble arbeidet fordelt slik at noen skulle ta seg av det praktiske og andre skulle være forkynnere og forbedere. Til å ta seg av matutdelingen valgte de sju diakoner. Alle aksepterte det, v. 5. Og vi hører ikke mer til denne saken. Vi må gå ut fra at det fungerte godt så lenge de hadde dette felleseie i begynnelsen. Vi merker oss hvorledes disse praktiske tjenerne ble innviet ved bønn, v. 6, og de store krav som ble stilt til dem, v. 3. Men den felles husholdning som de forsøkte seg med i starten, ble slutt etter hvert.

.