fredag 6. november 2009

196) Apg. 17, 30-32.

På Areopagos.

Apg. 17, 30-32.



.

Paulus er nå kommet til Aten på sin andre misjonsreis. Han kom fra Tessalonika og Berøa. I storbyen Aten gikk han omkring og samtalte med folket og var innom synagogen. På sin vandring ble han ”opprørt i sin ånd” da han så at byen var ”full av avgudsbilder”.

.

Paulus vil tale evangeliet til disse menneskene, men hvordan skal han gjøre det? Han er fylt av nød for folkets frelse, men er også pedagog og taler noe forskjellig til ulike grupper. Nå skal han ikke tale til jøder og kan dermed ikke bruke Mose lov eller Messiasprofetier direkte som utgangspunkt. Her taler han mer generelt og viser flere stadier i utviklingen.

.

1. Skapelsen.

Det er interessant å se at Paulus begynner sin tale på Areopagos med skapelsen, v. 24. Han regnet med at folket forstod at noen har skapt denne verden. Det har alltid vært noe av fellesstoffet for alle folk. Vi er ikke blitt til ved en tilfeldighet. Mange hedninger har nok et diffust bilde av verdens begynnelse, men de skjønner at noen står bak.

.

Han har nettopp sett et alter i Aten der det stod: For en ukjent Gud, v. 23. De kjente ikke hans navn og visste heller ikke hvordan han var. Men noen skjønte at blant alle de avguder som fantes i Hellas, var det en de ennå ikke hadde møtt. Paulus trodde nok ikke at tilhørerne tilba den sanne Gud uten at de kjente hans navn, som Howard Marshall (Tyndale) bemerker. Han ville nok heller lede tanken til den sanne Gud som forkynte. Og han var ikke ukjent, det viser Paulus her. Dette er forresten ikke det eneste tilfelle av slike alter i Aten. Blaiklock (Tyndale) nevner flere andre tilfeller, blant annet ett i Pergamum, kjent fra Åp. 2, 12-17.

.

Et menneske blir selvsagt ikke frelst ved en slik skapelsestro. Men det var et utgangspunkt i dette tilfelle. Og Paulus sier ikke bare at Gud hadde skapt verden. Han sier at denne Gud som han nå forkynner er herre over alt. Han mener nok at de må forholde seg til det, slik vi alle må. Men han legger til at Gud ikke bor i hus laget av mennesker og behøver ingen hjelp fra mennesker, v. 25.

.

Med direkte adresse til tilhørerne at Gud har ordnet alt her i verden med tanke på at vi skulle søke ham. (Jfr. Jes. 55,5 6; 65, 1; 66:18; Jer. 23, 23.) Og Paulus kommer enda nærmere innpå folket i Aten når han i v. 28 siterer greske diktere som sier: ”For vi er også hans slekt.” Her viser han trolig til dikterne Aratos og Kleantes ca 300 år før tidligere,

.

Med tanke på tilhørerne går han et steg videre og kaller dem og seg selv for ”Guds ætt”, og det betyr ikke at han regner dem som kristne. De er Guds ætt på grunn av skapelsen. Og hvis det er slik, må de ikke tenke at gudene er metall og bilder som menneskene har laget. Hvordan kunne de skape verden? Nei, det står en personlig Gud bak alt. Etter denne orienteringen om skapelsen, går han videre.

.

2. Gud har båret over med menneskene.

I en lang historisk tid har Gud latt menneskene leve nærmest slik de ville, v. 30. Han har ikke ennå tatt et oppgjør med verdens synd, og han hadde heller ikke en frelser før i den aller siste tid. Men vi legger merke til han ikke går inn på frelsesverket, Messiasprofetier og Jesu forsoning.

.

Han talte til hedninger som ikke hadde forutsetning for å forstå det. Han viser bare at Gud har ventet med å gripe inn. Han kaller denne tiden for ”uvitenhetens tider”. Det gjelder uvitenheten om den sanne Gud, som han alt har berørt. Det er tiden før evangeliet kom til jord ved Jesus.

.

Jødene kjente jo til Messias og at han skulle komme. Men det gjorde ikke hedningene. De var uvitende om alt dette. Og da ”overså” Gud synden på en måte ved at han ikke straffet synderne med en endelig dom. Jfr. kap. 14, 16. Det betyr ikke at Gud godkjente deres tidligere liv eller ikke tok synden alvorlig. Men han dømte dem ikke der og da. Ved Paulus’ komme var jo evangeliet kommet til dem, og det var en ny tid for folket.

.

3. Gud befaler.

Nå kommer han med et direkte budskap til folket, på bakgrunn av det han har sagt før. Nå har Gud en befaling til dem. Han byr dem å vende om fra avgudene og synden til den levende Gud. Og dette ordet gjelder alle mennesker i alle land. En ny situasjon hadde inntrådt i Hellas også. De skal vende om.

.

Omvendelse betyr her sinnsforandring. De må tenke på en annen måte og vende seg til Gud. Det var jo Jesu budskap (Mat. 4, 17) så vel som døperens budskap (Mat. 3, 2). I alle vekkelser har dette budskapet vært klart. Kristenlivet er et nytt liv med en ny vei og et nytt mål. Det er den smale vei som fører til evig liv. Mat. 7,13-14.

.

Ordet for ”befaler” betyr egentlig ”å melde fra” og å forkynne offentlig og befale. Guds tjenere har som oppgave ¨å melde fra” om det til alle folk. Og nå vil jeg også gjøre det her. Du hører hva Gud vil med deg. Han innbyr alle syndere til å komme – og da får du komme til en ferdig frelse. Det er misjon.

.

4. En fastsatt dag.

Paulus går videre – og det må alle forkynnere gjøre om de vil være sanne. Han forteller folket at Gud har bestemt en dommens dag for hele verden, v. 31. Og Gud har valgt Jesus ut som dommer. Og her peker han på et viktig punkt i påsken. Alt står og faller med at det er rett. Oppstandelsen.

.

Jesus var ikke et vanlig menneske. Han døde, men ble ikke liggende i graven. Dette kan gjerne bety at Paulus har sagt noe om Jesus død som ikke er referert her. Nå viser han dem at denne Jesus ble levende igjen og lever i dag. Då må han også være Gud. Derfor har han myndighet og makt til å dømme verden. Jfr. kap. 10, 42.

.

denne dagen er fastsatt og bestemt av Gud. Ingen kan påvirke ham til å forandre mening der. Uansett hva vi tenker og ønsker, vil dommens dag komme. Da skal menneskene gjøre regnskap for Gud og sin skaper. Det blir en rettferdig dom.

.

5. En delt forsamling.

Flokken ble delt da Paulus talte slik. Og ingen forkynner kan unngå det hvis vi er sanne overfor Guds budskap. Noen trodde ikke noe på det og spottet Paulus og hans budskap. Det kan ikke være sant, det tror vi ikke noe på. Slik er det fremdeles noen som tenker. Ordet og befalingen fra Gud hadde berørt noen av dem. Men de følte at de ikke visste nok. Vi vil høre deg igjen, sa de. Og møtene i Aten fortsatte. Noen sluttet seg til ham og kom til tro, står det, v. 32.

.

Nå er spørsmålet hvordan det er med oss. Hvilken flokk tilhører du nå? Befalingen gjelder også deg.

Amen.