Paulus taler.
Apg. 14, 15-18.
.
Paulus og Barnabas er nå i Lystra i Lille-Asia. Og der møter han avgudsdyrkelse, og folket mente de var guder som var blitt mennesker. De kalte Barnabas og Paulus med greske gudenavn, Zevs og Hermes. En av avgudsprestene ville så ofre okser til dem.
.
Da reagerte misjonærene. De rev sundt klærne sine som regn på sorg og gikk midt inn i folkemengden og ropte til dem. De må ha hatt gode stemmer som overdøyvet folket. Dette verset er nok bare et utdrag av alt det han sa da, men det gir et godt tverrsnitt av apostelens forkynnelse i hedningland. La oss se litt på hva Paulus talte om her:
.
1. Han avviste at de var guder.
Det var viktig. Folket skulle ikke lytte til dem fordi de var guder, da hadde det blitt hedensk forkynnelse. Paulus viste både ydmykhet og visdom her. Han var bare et menneske, men brukte dette som en anledning til å tale om den sanne og levende Gud.
.
Vi er under samme vilkår som dere, sier han. Og det betyr at alle sammen var syndere for Gud. Rom 3, 23 er virkelig sannhet: Alle har syndet og fattes Guds ære. Og det må et menneske innse før de blir frelst. Kristendom er ikke en sosial gruppe der alle kan være med og kose seg og ha en trivelig stund med sang og vitser og litt snakk om en god og kjærlig gud som vil oss alle vel. Slikt kan vi oppleve mye av i dag. Det er trenden i kirken og i en del samvær på bedehusene. Resultatet blir lett avgudsdyrkelse og et forfinet hedenskap.
.
Paulus talte ikke slik. Han viste folket at de behøvde noe ganske konkret: et oppgjør med den levende Gud. Uten et slikt oppgjør vil menneskene møte Gud en dag til dom. Åp. 20. Vi frykter at mange mennesker er ganske uforberedt på det. Men så lenge evangeliets tid varer, er det en mulighet til å bli berget fra dommen og inn i Guds rike. Paulus’ tale går ut på det.
.
2. Folket i Lystra får det samme budskap som alle andre.
Vi forkynner dere evangeliet, sier Paulus. Det er det samme gamle budskapet som har lydd i hele kristenhetens tid der det ble forkynt rett. Han kom ikke med noe nytt eller spesielt tilpasset denne forsamlingen. Det er en fare i vår tid at noen nettopp gjør det. De tilpasser forkynnelsen etter tilhørernes smak. Baktanken er at vi ikke må skremme noen bort fra vår forsamling. Hvis de hører noe ubehagelig om synd og dom og fortapelse, vil de ikke komme igjen, heter det. Jeg har selv møtt slike uttalelser på norske bedehus. Vi må være mer forsiktige, sier de.
.
a) Det første Paulus forkynner her er omvendelse. Han ber de om å vende seg fra de falske guder, avgudene som bare fører med seg synd og fortapelse. De kunne ikke være kristne uten å forlate avgudene. De går ikke sammen. Det samme gjelder denne verdens vesen, den harmonerer ikke med Guds rike. Det er det mange som prøver på i dag. Noen kristne vil være så like verden som mulig, i nesten alle ting. Det vi må tenke gjennom er at når vi etterligner verden i det ytre, har det lett for å påvirke også vår tankegang, slik at den blir verdslig. (Se hvordan det var i Tessalonika der folket først vendte seg til Gud og deretter fra avgudene, 1. Tes. 1, 9. Det er altså ikke en regel for all forkynnelse og omvendelse.)
.
b) Det andre er at folket måtte vende seg til den levende Gud. Ingen annen kan løse dem fra avgudene og synden. Her forkynner Paulus frelsens enkle vei og det gode budskap, som ordet evangelium betyr. Disse to sider ved frelsen hører nøye sammen, og i praksis skjer de ofte samtidig. De er bare to sider ved samme sak. –
.
Her legger vi merke til at han beskriver den levende Gud som skaperen: han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som er i dem. Han forkynner med andre ord en ren skapelsesteologi. Og hvorfor gjorde han det? Det var nok ment som et tilknytningspunkt som hedningene lett kunne forstå og ta imot. Ellers i NT ser vi at han ikke stanset der. Han gikk inn i evangeliets kjerne og det som egentlig frelser et menneske.
.
Når Paulus talte om frelsen, har sikkert også talt om Jesus Guds Sønn som kom til verden for å frelse oss alle. Han har talt om den åpne dør inn i Guds rike, om troen og nåden og forsoningen. Og når et menneske kommer til ham, blir det tatt imot. ”Meg til Jesus vender, dermed er jeg fri.”
.
Ingen blir frelst av egne gjerninger og strev for å tilfredsstille Gud. Løsningen finnes bare hos en: Jesus. Og frelsen i Jesus er forløsningen og forsoningen da han døde på korset. Alle må dit om de skal bli frelst.
.
3. Fortiden.
Da Paulus hadde talt til dem og bedt om å vende om, minner han dem om fortiden. De var hedninger, og forfedrene deres må vi tro hadde vært det. Hvordan hadde Gud handlet med dem da?
.
Jo, Gud hadde latt folket vandre sine egne veier, står det, v. 16. Han grep ikke inn og straffet synden slik man kunne tenke. Alle folk er skapt av Gud, det har han minnet dem om før. Det betyr også at han elsker folket og vil dem vel, men tiden var ikke inne for hedningene.
.
Likevel: Han hadde etterlatt seg spor og vitnesbyrd slik at folket kunne skjønne noe, v. 17. Det var en Gud over dem alle, skaperen. Men frelsesverket kjente de ikke. Noe av det samme finner vi i Rom. 1, 19f. Bevisene for at der var en Gud, regner han opp nå: Han hadde vært god mot dem, han sendte regn når de behøvde det og fruktbare tider som gav dem mat. Ja, han mettet deres hjerte med både føde og glede. På denne måten ville han fortelle dem at alt vi har, kommer fra den levende Gud.
.
Og folket forstod det. De roet seg etter hvert – om det var med nød og neppe, v. 18. En menneskemengde er ikke alltid god å styre, særlig når følelsene er sterke. Men det ble ikke noe av ofringene. Uroen og vanskene var ikke over – det sørget tilreisende jøder for, v. 19. Og slik vil det alltid være i arbeidet for Guds rike, selv om det ikke alltid får slike dramatiske følger som her. Gud var med og berget dem fra alt, og Hans rike gikk fram i neste by, Derbe, v. 21. Forkynnelsen av evangeliet kunne ikke stanse. Det må det heller ikke i vår tid.
Amen.
.
