Paulus.
Apg. 22, 3.
.
Paulus var den første og største misjonær. Slik er han blitt kalt. Og han er et godt eksempel for oss, både på en kristen og en mann! I 2. Tim. 4, 7 gir han oss sitt vitnesbyrd på denne måten: Jeg har stridd den gode strid… Han har flere slike ”kortbiografier” i sine brev. Og nesten i alle brevene kaller han seg Jesu tjener, eller slave, trell, som det står.
.
Slik presenterer Paulus seg selv. Han skryter ikke av sin gjerning eller sitt liv. Han er beskjeden og liten i egne øyne. Har ikke vi noe å lære av ham?
.
1. Hadde kunnskap.
Paulus var fra Lille-Asia og gått på skole, men kom til Jerusalem som 12-åring. Der satt han ved den lærde Gamaliels føtter i 12 år og ble undervist i de hellige skrifter. Han var altså en skriftlærd og kunne mye. Han lærte GT utenat, og det ser vi noe av i brevene hans. Gamaliel var sønnesønn av den kjente rabbiner Hillel. Slik fikk Paulus den høyeste utdannelse de hadde i Israel, og kunne med andre ord svare for seg når han ble spurt om Mose lov.
.
Kunnskap er lett å bære. Den er god å ha, og vi skal aldri forakte sann kunnskap. Men den kan misbrukes. Folk kan bli oppblåst av den, og det skjer noen ganger når folk kan litt og tror de kan alt. Det skal vi passe oss for.
.
Vi må også skille mellom Guds visdom og visdom etter kjøttet. 1. Kor. 1 og 2, 6. Guds visdom er den sanne visdom, mens kjøttet er det menneskelige. De kan ha mye rett om jordisk kunnskap, teknikk og vitenskap. Men her taler vi om den religiøse visdom og kunnskap. Der gjelder bare det som kommer fra Gud. – Paulus var sulten etter kunnskap om Kristus og hans frelsesverk.
.
Men Paulus kjempet alltid mot gresk filosofi, som var den falske åndelige lærdom. Og det falske er alt som sier at jeg kan gjøre noe og forstå noe av det åndelige. Det fører folket bort fra Gud, for det er egentlig loven.
.
Derfor var opplevelsen ved Damaskus stor for Paulus. Han så at han måtte forkaste alt sitt eget. Han måtte få noe nytt, som han skrev til korinterne: Det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Det er Paulus’ opplevelse med Gud – og vår.
.
2. Tid å vente.
Paulus var tålmodig og hadde tid å vente på Guds time. Han var 14 år i stillhet etter sin omvendelse, Gal. 2, 1. Han var ikke uvirksom i denne tiden, men han arbeidet skjult og ikke offentlig. Kanskje det var i denne tiden han førte Titus til Kristus. Han kalles hans ekte sønn, Tit. 1, 4.
.
En kristen har ikke alltid hastverk. I Efesus var han 2-3 år som Guds arbeider, i Korint 1 ½ år, mens han andre steder bare hadde korte opphold. Det var nok Guds Ånd som ledet ham. Men det viser at han kunne arbeide grundig og tok seg god tid når det var nødvendig. Paulus var ingen korttidsmisjonær.
.
Vi har ofte hastverk. Alt må skje nå. Det har trolig vært til skade. Gud sier ofte: Vent.
.
3. Iver.
Paulus viset iver i arbeidet. Han gikk inn for det han skulle gjøre med stor kraft.
a) Slik var han som fariseer. I kap. 8, 1 står det at han var enig i mordet på Stefanus. I kap. 7, 58 var han den unge mannen som tok vare på klærne. Og i kap. 8, 3 er sagt at han herjet menigheten i Jerusalem, eller plaget menigheten (KJ-oversettelsen på norsk). Han satte alt inn på å utrydde de kristne. Videre står det at han trengte inn i husene og slepte ut både menn og kvinner og fikk kastet dem i fengsel.
.
Det var fryktelige dager i Jerusalem ledet av en meget ivrig ung mann. Han brukte til og med vold for å få sin vilje og var slett ikke en mild person. For kong Agrippa vitnet han i kap. 26, 9-11. der sier han: Det var min plikt å kjempe mot Jesus. Han ga sin stemme for dødsdom over de kristne og brukte pinsler for å få dem til å spotte. Han fordulgte dem også i utlandet, sier han. Vi vet i alle fall at han reiste til Syria.
.
Det er bare fanatikere som gjør slikt. Og Paulus gikk med dødsforakt inn i kampen mot kristendommen. Han skaffet fullmakt til det fra de religiøse lederne. Dette viser også at han var en dyktig og ivrig mann for det han trodde på.
.
b) Som kristen var han også slik. Her har vi ikke med en lat og likegyldig arbeider. Han satte noe inn på å bringe evangeliet ut i verden. I 1. Kor. 15, 10 sier han: ”Jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.” Han sier han har gjort mye for Gud, men vil ikke ta æren av det selv. Han sier også dette i 2. Kor. 11, 23: Jeg har arbeidet mer. Det er ikke ment som selvskryt, men som vitnesbyrd om at han var lydig mot Guds kall.
.
Han sier også noe viktig i kap. 20, 24: ”Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd, når jeg bare kan fullføre mitt løp og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.” I sitt siste brev vitner han også: Jeg har fullført løpet. 2. Tim. 4, 7. Han kan med frimodighet si i 1. Kor. 9: Alt gjør jeg for evangeliets skyld, v. 23. Og i kap. 10, 33: Jeg søker ikke mitt eget gagn, men de manges.
.
Paulus var likevel en ydmyk mann i sin store iver etter å virke for Gud. I 1. Kor. 15, 9 sier han: Jeg er den ringeste av apostlene. I Ef. 3, 8: Jeg er den minste av alle de hellige. Og i 1. Tim. 1, 15: Jeg er den største blant syndere.
.
Bare en Guds mann kan si det i sannhet.
.
4. Klar forkynnelse.
Paulus forkynte sannheten, uten å gjøre mennesker til lags. Det koster noe for kjødet. Mange taler Guds ord så ufarlig at ingen blir berørt i samvittigheten. Det er farlig å tale ufarlig. Paulus var ikke opptatt av uvesentlige ting eller noe spesielt i Guds ord. Han var opptatt av at grunnvollen måtte være rett.
.
Et eksempel på hans lære er Rom. 8, 3. Der taler han tydelig om lov og evangelium. Alt er umulig for oss på grunn av vår syndige natur. Og Kristus har gjort for oss da han døde på korset. Det er summen av Guds ord, og der må vi leve vårt åndelige liv.
.
