Vekkelsen.
Apg. 11, 18-26
.
Vekkelsen begynte i Jerusalem pinsedag og fortsatte videre ut i landet og til andre land. Det var etter Jesu ordre i kap. 1, 8: fra Jerusalem til Samaria og Judea og til jordens ende. Peter fikk døpe den første hedning, men det var Paulus som ble hedningenes apostel, kap. 15, 7 og Gal. 2, 9.
.
Vi finner vekkelsen omtalt mange steder, f. eks.: Apg. 2, 41. 47; 4, 4; 5, 14; 6, 7; 8, 5-8; 9, 31; 12, 24; 13, 48-49 m. fl. st. Ut fra dette kan vi si at vekkelse og misjon var det normale blant de første kristne. Pinsedag var bare begynnelsen. Senere kom den vedvarende vekkelsen. Det gjorde livet rikt for de kristne. Det var langt fra tørre tider. Her skal vi se litt på forkynnelsen, hvorledes vekkelsen vokste fram og om møtevirksomheten. Vi må selvsagt gjøre det i korte trekk her.
.
a. Forkynnelsen som førte til vekkelse.
Troen kommer av forkynnelse, sier Rom. 10, 17. Det betyr at vekkelsen ofte blir slik forkynnelsen er. I den første kristentid finner vi flere kjennemerke på forkynnelsen ved apostlene:
.
a) Den var etter Skriftene, dvs i samsvar med GT. De hørte ordet, kap. 4, 4, og folk kom til tro. Det var aldri diskusjon eller tvil om GT var rett Guds ord.[1] Forkynnelsen var proklamasjon: slik er det. De slo fast at Jesus var den Messias som profetene og Moses hadde talt om, og at han var den eneste som kunne frelse. Det var noe av kraften i forkynnelsen og i arbeidet for Guds rike i denne første tida. Kap. 2, 16f; 2, 25f; 2, 31. 34; 3, 18.22 .24; 4, 11; 7.
.
b) De talte om synd og derfor var omvendelse nødvendig. Og de talte direkte og skarpt om tilhørernes synd: kap. 2, 23b. 36b. 38. 40. Det var skarp tale til jøder. Kap. 3, 13ff. 19. 26; 4, 10f. 27. Jfr. Salme 118, 22. Det kostet sikkert å forkynne dette. Derfor var de i bønn om frimodig, kap. 4, 29. Jfr. Ef. 6, 19.
.
c) De talte om frelse i Jesus navn alene - på grunn av Jesu død og oppstandelse. Oppstandelsen var seier over Satan. Gud hadde vist at han godkjente Jesu frelsesverk. Da kunne ingen ting stå seg mot dem. Det ga dem frimodighet. Vissheten om at bare Jesus kunne frelse, ga pågangsmot og alvor. Kap. 3, 16; 4, 12. 33. "Intet annet frelse kan."
.
d) De fortalte om vekkelsene blant hedningene og drev slik misjonsinformasjon. Kap. 14, 27; 15, 3-4.7.12.14.
.
b. Hvordan vekkelsen vokste.
Her viser det seg altså at vekkelsen i store trekk følger skjemaet i kap. 1, 8. Det er som flere sirkler, den ene større enn den andre. Sentrum er hele tiden ordet om Jesus og hans frelse. I begynnelsen var senter for vekkelsen i Jerusalem, senere ble det Antiokia i Syria.
.
a) I Jerusalem fra pinsedag og framover i 10-15 år. Her skjedde virkelig store og mektige ting.
(1) Pinsedag ble den nytestamentlige menighet skapt ved en storvekkelse der 3000 mennesker ble frelst på en dag, 2, 41. Dåpen var en naturlig følge av dette. Og det er en meget stor folkeskare som ble tillagt den lille flokk på 120 (1, 15) som var kristne fra før. Men det er ikke utrolig.
(2) Deretter hører vi om en daglig, kontinuerlig vekkelse, 2, 47. Det normale var at nye kom til hver dag.
(3) En ny storvekkelse møter oss i kap. 4, 4. Tallet på de troende menn var nå kommet opp i 5000. Kristenflokken var altså ikke liten og viste godt igjen i Jerusalem.
(4) Så kom flere nye: "stadig flere som trodde på Herren", "en mengde både av menn og kvinner", 5, 14. "En mangfoldighet" står det i en gammel oversettelse. Og i kap. 6, 7 får vi vite at en stor mengde prester ble frelst og at tallet på disipler økte sterkt. Kistemaker nevner at etter et moderat oversalg må det ha vært 20 000 kristne i Jerusalem før forfølgelsen og Stefanus' martyrium.
.
b) I Samaria var det vekkelse ved Filip (kap. 8, 5ff. 12 .14 (6, 5) og ved Peter og Johannes (8,14b). Også andre forkynte (8, 4). Forfølgelsen var en årsak til at vekkelsen og evangeliet ble spredt omkring i landet. De kristne måtte flykte, og der de kom var de vitner og brakte ordet om Jesus til nye mennesker.
.
c) I Judea og Samaria var det en stadig vokster, noen ganger også ved tegn og under: kap. 9, 31. 35. 42; 32f. 36f. Senere finner vi Barnabas i Antiokia i Syria (11, 24) der en stor skare ble vunnet. Til denne kristenflokken var det Paulus kom en tid etter, v. 25 og var der ett år, v. 26f.
.
Av dette kan vi dra følgende konklusjon: Det var både store, spesielle vekkelser ved kjente talere, og en jevn tilgang på nye kristne i menigheten ved de kristnes liv og vitnesbyrd. Vi finner at det var flere med i forkynnelsen, ikke bare apostlene. Disse linjene finner vi går samtidig framover. Og det må ha vært en fantastisk tid. At så store folkeskarer kunne høre taleren uten høytaler har noen betvilt. Det er liten grunn til det når vi kjenner de store vekkelsene på John Wesleys og George Whitefields tid, som Howard Marshall (Tyndale) bemerker.
.
[1]Uenigheten gjaldt ikke om ordet var sant eller om det fantes profetier om Messias, men om profetien skulle tolkes om Jesus fra Nasaret. Det ser vi særlig senere i Paulus' virksomhet.
