Bønnemøte.
Apg. 21, 1-6.
.
Paulus er på reis, i Hellas, Tyrkia og Israel. Han er også innom Kypros og Tyrus. Og det er fint: Troende mennesker oppsøker andre troende når de er på reis. Han måtte lete dem opp og gjorde seg møye med å finne dem. Og her tilbrakte han de neste sju dagene.
.
Nå talte Ånden til ham og minnet ham om at han ikke burde reise til Jerusalem, v. 4. Dette er egentlig litt underlig. For Paulus reiste likevel, v. 13! Var han virkelig ulydig mot Åndens røst? Det hender nok også i vår tid at kristne ledere og predikanter er ulydig mot Ånden. Men skjedde det her?
.
Det er lite trolig at apostelen Paulus gikk bevisst mot Guds råd. I kap. 20, 22ff sier han at han er bundet av Ånden til å dra til Jerusalem. Og Ånden vil ikke tale mot seg selv, som J. MacArthur sier. En eldre engelsk kommentator, Albert Barnes, gir en forklaring på dette: Det er tydelig at Den hellige Ånd taler her.
.
Men Paulus forstod det ikke slik at Ånden forbød ham å reise. Det vennene mente var at hvis han reiste til Jerusalem, risikerte han sitt eget liv. Det var altså en profetisk advarsel. Det Ånden sa gjennom vennene der, var at han ikke skulle dra til Jerusalem uten at han var villig til å lide. Og det stemmer med J. A. Bengels kommentar: Ånden viser dem at Paulus ville bli bundet der, og derfor ba disiplene om at han ikke skulle reise.
.
Paulus visste at han ville møte trengsler for evangeliets skyld. Men han gikk likevel. I v. 13 sier han tydelig: Jeg er beredt – også til å dø. De kristne fulgte ham til båten, og der på stranden bøyde de alle kne og ba til Gud. Både kvinner og barn var med. Det må ha vært en gripende og forglemmelig stund. Utvilsomt var det med å styrke Paulus med tanke på det som skulle møte ham om kort tid.
.
Det er naturlig for troende å være slik. Men kanskje vi ikke gjør så mye av dette som for få tiår siden. Jeg har selv med på å si farvel til misjonærer på jernbanestasjonen i Oslo. De skulle ut til en ny periode, og vi stod en flokk på perrongen og sang med glede og vemod: Jesu navn! Hvor skjønt det klinger, la det runge over jord…
.
Vi kan også be! Vi har lov å be for oss selv. Det er godt å legge alt som tynger av oss i en slik stund. Det er sorger og vanskeligheter og gleder. Og vi kan be for hverandre. Vi nevner noen på navn for Guds nådetrone hver dag. Det er til stor hjelp. For Gud hører bønner i dag som før. Be for barna dine, familien, venner og naboer og ellers alt folket.
.
Predikantene og misjonærene står i en særstilling. De må vi ikke glemme. Mange blir trette av mye strev og lite frukt. Minn Gud om disse arbeiderne i hans rike. De ufrelste i vårt land og ute i verden. La gjerne ett eller flere land være bønne-emne over lang tid. Du vil få et hjerteforhold til folket der.
.
Kanskje vi skulle be mer om forbønn for oss selv og våre? Hva ba de om der på stranda? Ikke noe er notert om det. Men det er vel trolig at de troende i byen ba om at Paulus måtte bli bevart på reisen og kanskje bli fri trengselen der. Noen husket nok også de mange ufrelste i sitt distrikt og i hele Romerriket. Bønnerop steg nå opp til Gud.
.
Vi har noen eksempler på hva Paulus selv ba de troende å be om, både tidlig i hans forkynnerliv og helt til slutten. Han kunne bedt om fremgang i arbeidet, fritak fra motgang og trengsler og kanskje gode dager. Men gjorde han det?
.
Tidlig i sitt liv som misjonær og forkynner skrev han til noen venner og sa: Be for oss at Herrens ord må ha fritt løp. 1. Tes. 3, 1. Det lå sterkt på ham: Guds rike måtte vokse. Folk måtte bli frelst. Senere skrev han til noen andre kristne: Be til enhver tid i Ånden med bønn og påkallelse … b e også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet. Ef. 6, 18f.
.
Til den samme efesermenigheten sa han kort tid før møtet på stranda: For meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verd når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk. Apg. 20, 24. Også der på stranda ved Milet ble det bønnemøte på kne. De troende gråt og falt om halsen på Paulus og sørget over at de aldri skulle se ham mer. Det hadde han sagt dem.
.
I ett av hans siste brev formaner han til bønn: Fremfor alle ting formaner jeg derfor at det blir gjort bønner … for alle mennesker. 1. Tim. 2, 1ff. Og i det aller siste brevet vi har fra hans hånd, sier han til sin unge medarbeider: Jeg stadig minnes deg i mine bønner, natt og dag. 2. Tim. 1, 3.
.
Og i samme brev kommer hans bekjennelse: Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg… Kap. 4, 7f. Slik skulle det være for oss alle. Amen.
.
