Forsamlingslivet.
Apg. 2, 42-47.
.
Den andre hovedlinja om de første kristne er menighetsliv, hvordan de levde sammen både sosialt og åndelig. Det er kristenlivet i funksjon. Kan vi si at det er et forbilde på det rette, normale liv i en kristen forsamling? Her kan vi lære å følge Kristus ved å gå tilbake til de bibelske normer.
.
De holdt "urokkelig fast ved" noe, står det. Ordet betyr å være sterk, fortsette i. Dette er ikke selvsagt. De kristne har bundet seg slik til Gud, som Paulus vitner om (kap. 20, 22). Det er noe av den kristne tukt: å la seg styre og lede av Guds ord i privatliv og menighetsliv. Når Paulus kaller seg Jesu Kristi tjener (slave) betyr det bl. a. at Jesus eier ham og disponerer over ham. Her er nevnt 4 ting som spesielt viktige for en kristen. (De fire B-er.) Og det er en nødvendig bakgrunn for å kunne drive rett misjon. De holdt fast ved:
.
A. Bibelen, apostlenes lære. Peters tale pinsedag er spekket med bibelsitat fra GT. Det samme ser vi i andre taler og i brevene i NT. Det viser at apostlene og de første kristne så på Bibelen som sin eneste og høyeste autoritet. Den måtte de følge. Det var deres styrke. Paulus kan vitne om at de første kristne fulgte denne linja, kap. 20, 27. For oss gjelder det selvsagt hele Bibelen, både GT, Jesu taler og liv og brevlitteraturen. Alt har samme autoritet. Og det må vi holde fast ved. Det er mange som vil ta det fra oss i dag.
.
a) Forkynnelsen skal altså være bygt på Ordet, og vårt vitnesbyrd må samsvare med Bibelen. Noe annet har vi ikke mandat til. Trolig er dette vår største svakhet nå.
.
b) Hverdagslivet vårt skal også samsvare med Ordet. NT har mye å si oss om kristenlivet, f. eks. Rom. 12 og Ef. 4. Frafall fra Bibelen er farlig, det drar alltid mer med seg og blir årsak til åndelige nedgangstider. Bibeltroskap er ikke bare et teoretisk eller intellektuelt spørsmål. Det skal også vise seg i livet. Her er det viktig å ta vare på Bibelens ord slik det står, og ikke la våre egne tanker lese korrektur på Skriften.
.
B. Brodersamfunnet. Dette er livet sammen med andre troende, både i og utenfor forsamlingen. De kjente seg ett med de andre kristne, kap. 4, 32. Her er ikke tale om enhet mellom alle som sa de var kristne. Det ser vi av utviklingen senere. Her er det enhet mellom troende som bøyde seg for apostlenes lære, jfr. ovenfor. Enheten gav seg praktiske utslag, v. 44-46a. La oss nevne to sider ved dette hellige samfunnet:
.
a) Vi behøver andre kristne. Det er ikke Guds mening at vi skal leve isolert, for oss selv. Det er et tapt for oss. Å være sammen med andre troende er styrke, oppmuntring, glede og takk. Apg. 28, 15. Mang en trett kristen fikk ny kraft og nytt mot etter et stille samvær med en av Jesu ringe små. Kristenlivet er som en vandring i ødemarken. Der trenger vi hverandre - i vennesamfunnet.
.
b) Vi skal være til hjelp for andre. Vi skal ikke bare nyte, vi skal yte noe. 1. Kor. 14, 26: Hver enkelt skal ha noe med seg til møte. Det sløve, kritiske og kravfulle mennesket styrker ikke vennesamfunnet. Tenk om vi alle kom til møtene med tanken å gi noe. Du kan sitte og be for taleren, stemme i et sangvers i vitnemøtet og kanskje lese et bibelord som er blitt godt for deg. Og det at du kom og satt der var til oppmuntring for noen. Så viktig er dette samfunnet. Det er kjernen for kristenlivet i landet, nøkkelen til vekkelse og et godt kristenliv. Holder vi fast her?
.
C. Brødsbrytelsen eller nattverden. Det er opplevelsen skjærtorsdag på den øver salen. Det er styrkemåltidet, et spesielt samfunn blant de kristne. For dette er for Guds folk. Her skal vi minnes og forkynne Jesu død, 1. Kor. 11, 26. Da Jesus innstiftet dette, sa han: Dette er mitt legeme som gis for dere - til forlatelse for synd. Men nattverden skal ikke brukes som sovepute og unnskyldning for synd. Vi kan ikke gå til nattverdbordet og tro at en av den grunn er en kristen uten omvendelse og et kristelig liv. Derfor skriver Paulus alvorlig om å prøve seg selv først, 1. Kor. 11, 28. Nattverden er for de som tror. Av v. 46 ser vi at de også brøt brødet omkring i hjemmene der bare noen få kunne samles, og ikke bare i store forsamlinger under ledelse av apostlene.
.
D. Bønnene. Dette kommer sist, men er av den grunn ikke minst viktig. Vi ser hvorledes apostlene selv praktiserte dette, kap. 3, 1f; 4, 24f. 31; 12, 12. Bibelen taler både om privat bønn, lønnkammerbønn og felles bønn. De kan ikke erstatte hverandre, men utfyller hverandre. Ingen organisering eller talegaver kan brukes rett uten mye bønn. Gjennom hele NT kan vi følge denne hovedlinje: bønn. De lærte det av Jesus og brukte det mye. Og nettopp dette skulle vi holde fast ved mer enn før: en daglig stund alene med Jesus. Det gjelder særlig i arbeid for Guds rike, i misjon hjemme og ute. Vi merker oss hvordan Paulus taler om dette i forbindelse med rustningen, Ef. 6, 18. Vi skal ta på rustningen i bønn, og også be for ham som predikant.
.
Dette hører med til den indre vokster som en forutsetning for den ytre vokster i Guds rike, v. 47. Nye kom til tro. Vekkelsen fortsatte fordi samfunnet blant de troende var godt.
.
