Lærespørsmål.
Apg. 15
.
I kap. 11 og 15 møter vi teologiske vanskeligheter i den første kristentid. Det gikk ikke lang tid før det skjedde. De hadde ikke et ferdig NT og heller ikke ferdig formulerte læresetninger eller bøker. Det dreier seg om grunnleggende lærespørsmål som kirken har møtt mange ganger senere.
.
a) I kap. 11 omtales Kornelius' omvendelse. Da ble straks spørsmålet reist: Kunne en hedning bli frelst slik uten videre, uten at han holdt Mose lov og ble omskåret? Til nå var det bare jødekristne, og de hadde klart for seg betydningen av Mose lov. Dette problemet holdt på å splitte den første menighet av kristne. Peter ble anklaget fordi han hadde gått inn til en hedning og ett sammen med ham, v. 2-3. Så fortalte han om vekkelsen og misjonsarbeidet, v. 4 og 17. Poenget her er at de ble frelst på samme måte som dem, bare ved å tro. Når Gud hadde gitt dem frelsen ved tro, hvorledes kunne Peter nekte andre frelsen på samme måte? Da slo faktisk jødene seg til ro. De bøyde seg for Gud, og man skulle tro at alt var løst ved dette.
.
b) I kap. 15 møter vi samme spørsmål igjen. Paulus kom tilbake etter sin første misjonsreis - nettopp blant hedninger. Også nå - ved kirkemøtet i Jerusalem år 49 - ble noen jøder urolige: Måtte ikke hedningene bli jøder for å bli frelst? De visste godt at jødefolket var Guds folk, og en annen tanke var fullstendig fremmed for dem. Saken ble lagt fram for apostlene som hadde stor autoritet. Svaret ble nei. Frelsen er av nåde, og den er lik for alle.
.
Dette spørsmålet har vært framme mange ganger senere. Hva er nåde? Hvorledes skal et menneske bli frelst? Ikke minst var det brennaktuelt for Luther, og det ga støtet til den lutherske reformasjonen. Derfor ble "Sola fide et Sola gratia" (av tro og av nåde) viktige grunnelement i den protestantiske kirken.
.
Dette henger sammen med budet om misjon. Spørsmålet var i denne tiden: Hvem kan bli frelst ved evangeliet? Gjelder det alle, og kan alle bli frelst av bare nåde? Eller må hedningene bli jøder og overholde Mose lov? Vi finner misjonsbudet allerede i kap. 1 vers 8, der Jesus sier til disiplene: dere skal være mine vitner - like til jordens ende.
.
Et spesielt sterkt påbud finner vi i Apg. 10, 42: "Og han bød oss å forkynne..." Vi skal først legge merke til sammenhengen ordet står i. Peter får bud fra Gud om å gå til Kornelius med evangeliets ord. Men jødene betraktet hedningene som urene, og Peter er bundet av denne tankegangen. Derfor må Gud vise ham i et syn at alle er like for Gud, 11, 34. Nå kan budet gå ut til alle folk: det er tilgivelse i hans navn, v. 43.
.
La oss så legge merke til forkynnelsens innhold: Jesus er innsatt som dommer av Gud. Den tone skal også lyde i misjonsforkynnelsen ved siden av det viktigste ordet om Guds kjærlighet og syndenes forlatelse.
.
Etter Paulus' første misjonsreis ble altså det første "kirkemøte" holdt i Jerusalem ca. år 49. Hovedsaken var misjonen. Det var nå klart at alle kunne blir frelst nå. Men hva med jødenes Moselov? Skulle hedningene tvinges til å holde den og på en måte bli som jødene? Her må vi huske at de tilstedeværende var jøder og bundet i sin tankegang til jødenes lære: hedningene måtte bli jøder (omskjæres og holde Mose lov) for å bli Guds barn.
.
På dette møtet ble det så vedtatt en klar evangelisk linje for misjonsarbeidet: hedningene er fri Moseloven. Bare det som er skadelig og synd, skal de holde seg fra, 15, 20. Et ord fra GT blir nå brukt som skriftbevis, og vi legger merke til at alle bøyer seg for det.
.
Da Paulus møtte de eldste fra Efesus for siste gang (20, 13-38), gir han et særpreget vitnesbyrd om sin tjeneste. Han akter ikke sitt liv et ord verd, bare han får fullføre tjenesten: å være vitne om Kristi evangelium, v. 24. Slik er det rette tjenersinn: alt for evangeliet.
.
Og da han forsvarte seg for kong Agrippa (kap. 26) og forteller om sin omvendelse, er det nettopp dette han peker på: Herren Jesus hadde frelst ham og utvalgt ham til tjener og vitne, v. 16. Dette kallet hadde Paulus ikke vært ulydig mot. Han kan erklære at han har forkynt Guds ord i Israel, Syria og blant hedningene, v. 20. Og han peker på at det var grunnen til at han ble grepet og anklaget, v. 21. Selv om det kostet, var han altså villig til å gå Guds ærend.
.
Avslutningen i Apg. gir oss et godt og riktig bilde av resultatet av misjonsgjerningen til alle tider: Noen ble overbevist, andre var vantro, kap. 28, 24. Det er alltid vanskelig å bedømme resultatene av misjonen rett. Den ser bare Gud og den skal åpenbares rett i evigheten. Men vi må regne med en slik deling av tilhørerne når evangeliet forkynnes.
.
Nå er budet overlatt til oss – for vår egen generasjon. Er vi lydige slik apostlene var?
.
