Stefanus.
Apg. 7, 46.
.
Stefanus står som et helt spesielt eksempel på en kristen i den første tid. Han er den første kristne martyr. Han levde midt i vekkelsen og var med i arbeidet. Han var full av tro og Ånd, kap. 8, 5 og ble valgt til diakon. Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde under og store tegn, kap. 8, 8.
.
Det ble for mye for de religiøse lederne. Ved svik og løgn ble han dømt og steinet. Han fikk tale for det Høye Råd, og da gikk han gjennom Israels historie fra Abrahams tid. Han kom med sterke anklager mot Rådet og sa de hadde ikke holdt loven, v. 53. De drev han så ut av byen og steinet ham. Også den unge Saul var med og samtykte i mordet. Kap. 8, 1.
.
I denne talen nevner han også David, den store kongen i Israel. Tross sine feil og synder var han likevel en annen enn lederne nå. Det går fram av ordene. Stefanus sier to viktige ting om David her.
.
1. Nåde.
Han fant nåde hos Gud, sier han. Det er mer enn at Gud velsignet David, slik Nytt Liv sier. Vi må se nåden på bakgrunn av synden. Det er som syndere vi behøver nåde. Synden er vår ulykke og nød. Vi fikk den i vuggegave og sliter med den hele livet. Synden ødelegger livet vårt, og ved synden gjør vi mange mennesker vondt. Men den største skade vi gjør, er mot Gud. Vi vanærer ham med vårt liv, og hindre andre i å leve med Gud. Til slutt vil synden føre oss ut i en evig tilstand borte fra Gud der det ikke er noen mulighet mer til omvendelse.
.
Av natur er alle slik. Også David var en synder. Det viste han ved åpenbar synd mot Batseba og hennes mann, og ved skjult synd som bare Gud vet om.
.
Hvordan kan da Gud ønske å frelse slike skapninger? Er vi verdt det? Og er det virkelig sant at Gud ønsker hver eneste en inn i sitt rike? Hvorfor skulle han gjøre det?
.
Han elsker sin skapning. Og Guds kjærlighet er uforståelig for oss. Vi elsker de som elsker oss igjen og som liker oss og gjør noe for oss. Guds kjærlighet derimot rekkes ut til fienden, til motstanderne og de som drepte hans Sønn. Det er nåde. Guds i sin barmhjertighet tar seg av de verste på jord.
.
Hva gjør han med oss da? Han tilgir alt for de som omvender seg og tar imot! Han benåder den dødsdømte og skaper synderen om til et nytt menneske. Den nye fødsel er en ny begynnelse som Gud gir oss. Han frikjenner oss fra alt det vi skylder og burde betalt. Og det er det en god grunn til at han kan gjøre.
.
Sønnen har betalt på forskudd. Gud samlet all skyld og gjeld og synd og la alt sammen på Jesus. Det er den tyngste byrde som noen har båret her i verden. Han slet seg bortover gaten Via Dolorosa (Smertens vei) i Jerusalem, ble spikret på treet sammen med alle synder. Så hang han der mellom himmel og jord med syndens smerte over seg. Piskeslagene og spotten var for intet å regne mot byrden av alt det vonde i verden.
.
Til sist ropte han – i smerte mens også i triumf: Det er fullbrakt. Da var nåden ferdig og frelsen klar for alle. En røver skjønte litt av dette og benyttet sin siste anledning. Skal du bruke din anledning nå? Jesus venter ennå på flere.
.
2. Bønn.
David var også en bønnens mann. Og den som har fått nåde av Gud, vil gjerne be til Gud. De troende vil ha samfunn med sin skaper og frelser. Det er noe nytt i et menneskeliv. Før var vi fiender og avskydde Gud, nå søker vi hans selskap.
.
Det David ba om denne gangen, var at Gud måtte få et permanent hus der de kunne tilbe ham. De hadde tabernaklet, men det var beregnet på ørkenvandringen. Nå ba han Gud om at hus måtte bygges. Kanskje han tenkte at han selv skulle bygge det. Men Herren ville det annerledes. Neste vers sier det: Men Salomo bygde ham et hus.
.
Davids synd stod i veien. Han hadde utgytt mye blod og stått i mange kriger. Han kunne ikke bygge det. Det vitnet han om for sin sønn Salomo: ”Herrens ord kom til meg, og det lød så: Du har utøst mye blod og ført store kriger. Du skal ikke bygge et hus for mitt navn, for du har utøst mye blod på jorden for mitt åsyn” (1. Krøn. 22, 8). En fredens mann skulle gjøre det, v. 9. Og det var Salomo, som betyr fredsæl.
.
Israel
Det Stefanus mener med å trekke David og andre fram her, er tanken om at Israels folk ikke kunne unnskylde seg for Gud. For de var så rikt velsignet, v. 42ff. De hadde fått tabernaklet i ørkenen og skulle få templet på Salomos tid. Og hele tiden var Herren selv med og ledet folket, trøstet og styrket dem. Hvorfor trosset de Gud og syndet mot ham da?
.
Stefanus regnet opp en rekke andre grunner til at Israel ikke hadde noen grunn til å klage og trosse sin Herre. Derfor måtte de regne med Guds dom og straff. Slik er det også med oss. Gud har vært god imot oss og vi skylder ham takk og lydighet.
.
Livet med Gud er altså et liv i Guds nåde og i samtale med Gud i bønnen. Ved ulydighet og synd står vi i samme stilling som Israel som gikk dommen i møte. Må herren få bevare oss.
.
