Forsamlingslivet.
Apg. 2, 42-47.
.
Den andre hovedlinja om de første kristne er menighetsliv, hvordan de levde sammen både sosialt og åndelig. Det er kristenlivet i funksjon. Kan vi si at det er et forbilde på det rette, normale liv i en kristen forsamling? Her kan vi lære å følge Kristus ved å gå tilbake til de bibelske normer.
.
De holdt "urokkelig fast ved" noe, står det. Ordet betyr å være sterk, fortsette i. Dette er ikke selvsagt. De kristne har bundet seg slik til Gud, som Paulus vitner om (kap. 20, 22). Det er noe av den kristne tukt: å la seg styre og lede av Guds ord i privatliv og menighetsliv. Når Paulus kaller seg Jesu Kristi tjener (slave) betyr det bl. a. at Jesus eier ham og disponerer over ham. Her er nevnt 4 ting som spesielt viktige for en kristen. (De fire B-er.) Og det er en nødvendig bakgrunn for å kunne drive rett misjon. De holdt fast ved:
.
A. Bibelen, apostlenes lære. Peters tale pinsedag er spekket med bibelsitat fra GT. Det samme ser vi i andre taler og i brevene i NT. Det viser at apostlene og de første kristne så på Bibelen som sin eneste og høyeste autoritet. Den måtte de følge. Det var deres styrke. Paulus kan vitne om at de første kristne fulgte denne linja, kap. 20, 27. For oss gjelder det selvsagt hele Bibelen, både GT, Jesu taler og liv og brevlitteraturen. Alt har samme autoritet. Og det må vi holde fast ved. Det er mange som vil ta det fra oss i dag.
.
a) Forkynnelsen skal altså være bygt på Ordet, og vårt vitnesbyrd må samsvare med Bibelen. Noe annet har vi ikke mandat til. Trolig er dette vår største svakhet nå.
.
b) Hverdagslivet vårt skal også samsvare med Ordet. NT har mye å si oss om kristenlivet, f. eks. Rom. 12 og Ef. 4. Frafall fra Bibelen er farlig, det drar alltid mer med seg og blir årsak til åndelige nedgangstider. Bibeltroskap er ikke bare et teoretisk eller intellektuelt spørsmål. Det skal også vise seg i livet. Her er det viktig å ta vare på Bibelens ord slik det står, og ikke la våre egne tanker lese korrektur på Skriften.
.
B. Brodersamfunnet. Dette er livet sammen med andre troende, både i og utenfor forsamlingen. De kjente seg ett med de andre kristne, kap. 4, 32. Her er ikke tale om enhet mellom alle som sa de var kristne. Det ser vi av utviklingen senere. Her er det enhet mellom troende som bøyde seg for apostlenes lære, jfr. ovenfor. Enheten gav seg praktiske utslag, v. 44-46a. La oss nevne to sider ved dette hellige samfunnet:
.
a) Vi behøver andre kristne. Det er ikke Guds mening at vi skal leve isolert, for oss selv. Det er et tapt for oss. Å være sammen med andre troende er styrke, oppmuntring, glede og takk. Apg. 28, 15. Mang en trett kristen fikk ny kraft og nytt mot etter et stille samvær med en av Jesu ringe små. Kristenlivet er som en vandring i ødemarken. Der trenger vi hverandre - i vennesamfunnet.
.
b) Vi skal være til hjelp for andre. Vi skal ikke bare nyte, vi skal yte noe. 1. Kor. 14, 26: Hver enkelt skal ha noe med seg til møte. Det sløve, kritiske og kravfulle mennesket styrker ikke vennesamfunnet. Tenk om vi alle kom til møtene med tanken å gi noe. Du kan sitte og be for taleren, stemme i et sangvers i vitnemøtet og kanskje lese et bibelord som er blitt godt for deg. Og det at du kom og satt der var til oppmuntring for noen. Så viktig er dette samfunnet. Det er kjernen for kristenlivet i landet, nøkkelen til vekkelse og et godt kristenliv. Holder vi fast her?
.
C. Brødsbrytelsen eller nattverden. Det er opplevelsen skjærtorsdag på den øver salen. Det er styrkemåltidet, et spesielt samfunn blant de kristne. For dette er for Guds folk. Her skal vi minnes og forkynne Jesu død, 1. Kor. 11, 26. Da Jesus innstiftet dette, sa han: Dette er mitt legeme som gis for dere - til forlatelse for synd. Men nattverden skal ikke brukes som sovepute og unnskyldning for synd. Vi kan ikke gå til nattverdbordet og tro at en av den grunn er en kristen uten omvendelse og et kristelig liv. Derfor skriver Paulus alvorlig om å prøve seg selv først, 1. Kor. 11, 28. Nattverden er for de som tror. Av v. 46 ser vi at de også brøt brødet omkring i hjemmene der bare noen få kunne samles, og ikke bare i store forsamlinger under ledelse av apostlene.
.
D. Bønnene. Dette kommer sist, men er av den grunn ikke minst viktig. Vi ser hvorledes apostlene selv praktiserte dette, kap. 3, 1f; 4, 24f. 31; 12, 12. Bibelen taler både om privat bønn, lønnkammerbønn og felles bønn. De kan ikke erstatte hverandre, men utfyller hverandre. Ingen organisering eller talegaver kan brukes rett uten mye bønn. Gjennom hele NT kan vi følge denne hovedlinje: bønn. De lærte det av Jesus og brukte det mye. Og nettopp dette skulle vi holde fast ved mer enn før: en daglig stund alene med Jesus. Det gjelder særlig i arbeid for Guds rike, i misjon hjemme og ute. Vi merker oss hvordan Paulus taler om dette i forbindelse med rustningen, Ef. 6, 18. Vi skal ta på rustningen i bønn, og også be for ham som predikant.
.
Dette hører med til den indre vokster som en forutsetning for den ytre vokster i Guds rike, v. 47. Nye kom til tro. Vekkelsen fortsatte fordi samfunnet blant de troende var godt.
.
Det jeg har.
Apg. 3, 1-10.
.
Det var ved bønnens time at Peter og Johannes gikk til templet for å be, etter jødisk skikk. Det var den niende time etter jødisk klokkeslett, som tilsvarer kl. 3 em. De gikk sammen, står det. Det er ofte hjelp i å være flere, både i glede og sorg. Det er også godt å være flere når vi skal hjelpe andre i nød. Slik var det her.
.
Det kom en vanfør av fødsel og hadde levd som lam i over 40 år (kap. 4, 22). Det var nok en tung skjebne å slite med. Også i dag møter vi slike folk. Menneskelig sett kan vi gjøre lite for dem, med unntak av praktisk hjelp og oppmuntring.
.
Men det er en annen nød som faktisk er større og som gjelder oss alle. Det er synden. Vi er åndelig vanfør og lam fra fødselen av, som David sier i Salme 51, 7. Her kan vi heller ikke gjøre noe. Vanlig menneskelig trøst til synderen blir feil. Det er det visst ikke alle som tenker på. Vi må ut av synden og ikke bli trøstet i synden.
.
Denne mannen ventet å få noe. Han satt hver dag ved templet, ved en av inngangene, ved den tempeldør som kalles Den fagre. Der gikk det nok mange folk forbi på vei inn i templet. Her satt han med sin tiggerpose og ba om penger. Hans selvfølelse må ha vært låg etter disse mange tiggerår. Han hadde nok sett mange gå forbi uten å gi noe og kanskje med et forarget blikk.
.
Så kommer disse to disiplene. Det er kort tid etter pinse. Og de fikk den samme tiggerbønn som alle andre. Peter så på ham og innledet samtalen. Men disse to var ikke rike, de hadde ikke penger eller annen verdi å gi ham.
.
Sølv og gull har jeg ikke, sa Peter. Han dempet nok forventningen med det. Peter hadde likevel noe mer i tankene. For av seg selv kunne han ikke gjøre noe. Her måtte det sterkere saker til. Og disippelen hadde noe mer, og det ville han gi bort. Slik er det med oss også. Vårt eget kan ikke hjelpe. Men vi har Guds ord, evangeliet om en ferdig frelse som tilbys alle mennesker. ”Det jeg har,” sier han.
.
Peter var en benådet Herrens tjener med rike nådegaver. Nå kjente han kraften i seg, Jesus var der ved tempelporten ved sin Ånd. Fylt av den sa han: ”I Jesu Kristi nasareerens navn – stå opp og gå! Nå grep han mannens høyre hånd og reiste ham opp. Underet skjedde. Gud helbredet mannen. Det var ikke noe ved Peter som gjorde dette. Det var navnet Jesus og det han representerte.
.
Det er også tydelig at mannen selv forstod at det skjedde ved Gud. Han sprang opp og gikk omkring og gikk inn i tempelområdet ”og sprang og lovpriste Gud”, v. 8. Han skulle ha takk og ære. Peter og Johannes forsvinner liksom bort fra skueplassen. De hadde gjort sin gjerning, som en pekepinn fra Gud selv. Alle som var der skjønte også at dette var Guds verk. Derfor ble det et stort lovsangskor på tempelplassen denne dagen. Likevel ville ikke mannen forlate sine hjelpere, v. 11. Han var sikkert usigelig takknemlig for denne hjelpen, og slike hjelpere er det naturlig at vi ønsker å ha kontakt med.
.
Hva har vi å gi våre medmennesker? Vi møter dem hver dag. Noen kommer til møter og gudstjenester. Hva gir vi dem? Det er viktig i dagens situasjon med så mange tilbud. Jo, vi har noe som passer for alle og som hvert menneske behøver:
.
1. Guds ord.
I vår del av verden og svært mange andre steder er Bibelen tilgjengelig språk som mange forstår. De folk som ennå ikke har Ordet på sitt eget språk, må så langt det er mulig får det. Noen organisasjoner arbeider aktivt for dette, f. eks. Wycliffe.
.
Hos oss finnes det mange bibler, både privat, på bibliotek og for salg. Men vi må også sørge for å gi dem Guds ord når vi taler og har møter. Vår forkynnelse og våre vitnesbyrd bør være mer fylt av Ordet fra Gud enn våre egne tanker og opplevelser. Det er noen ganger frustrende å høre folk bruke mye tid til å fortelle om seg selv i stedet for å fortelle om Jesus. Det må ikke være slik iblant oss.
.
Heller ikke skulle vi bruke mye tid i møter m.m. til å forklare hva de ulike retninger og teologer forstår om bibelordet. Det er ikke åndelig mat for sjelen, men er ofte mer egnet til å rive ned troen enn å bygge den opp. Når vi sitter på et kristelig møte, er vi oftest lite interessert i å høre hva taleren mener. Det kan ikke hjelpe oss. Vi har mange slike talere nå. De strør om seg om sine egne tanker om bibelordet, og noen er flinke diktere i så måte. Ta heller fram Gudsordet, si hva det står der. Det kan være godt for mange av oss å gjøre som Luther sa til prestene i kirkene etter reformasjonen: Stå hurtig opp, tal hurtig det du skal si, sett deg hurtig ned igjen.
.
Vi skal ikke regne om alt som Bibelen forkynner her. Det er en lang bibeltime. Men noe kan vi huske: Bibelen taler om synd – alvorlige ord om synden hos hvert eneste menneske. Det må vi ikke unnlate å fortelle folket. Dernest taler den mye om frelse fra synden. Dette er hovedsaken. Gud taler mindre å befri oss fra ytre nød og vansker, selv om han også kan gjøre det. Men hva hjelper det med hjelp i menneskelivet, hvis vi ikke er himmelborgere?
.
Bibelen taler om kristenlivet her i verden og sier mye som svar på spørsmålet: Hvordan skal vi leve? Det skal vi ikke glemme for vår egen del og for våre tilhørere. Vi må lære å leve rett, og det kan vi bare i Bibelen.
.
2. I Jesu navn.
Det var Peters utgangspunkt. All hans myndighet og kraft og gjerning var knyttet til Jesus. Jesu navn står som fellesord og symbol på hele Guds gjerning i Kristus. Når han påberoper seg dette navnet, har han egentlig hele treenigheten og dermed Gud makt bak seg. Det er ikke Peter som helbreder, det er Gud selv. Jesus er hans kanal inn i en syndig verden.
.
Det er på samme måte med oss. Når vi taler og ber i Jesu navn, er det hans gjerning vi bygger på. Derfor er det galt å si at et menneske kan helbrede syke. Det kan ingen. Men Gud kan. Og noen ganger bruker han noen mennesker på en spesiell måte for å lede sin kraft inn til den syke. Og her ligger flere under. Han kan helbrede en syk, men gjør det ikke alltid. Han kan bruke et menneske som sin kanal, men ser ikke ut til å bruke alle. Derfor skal dette skape ydmykhet og gjøre oss lågmælte når Guds gjerning skjer på jord.
.
Bibelen er veldig tydelig på at bare Jesus kan frelse en synder. Det ser vi allerede i neste kapittel, kap. 4, 12. Han er den eneste vei til Gud og til himmelen. Derfor kan vi aldri unngå å tale om Jesus. Han må være midtpunktet i våre møter og vår forkynnelse. Og det blir så godt på møtene når Jesus blir opphøyet ved at syndere priser og takker ham for frelsen. Ekte tårer kan rinne fra gamle og unge når verset lyder: Ved den navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.
.
Frelsen sagt på en annen måte er syndenes forlatelse. Og Bibelen forkynner at det skjer ved Jesu navn. Apg. 10, 43. For det var han som betalte våre synder, led døden og tok straffen og utholdt Guds vrede som vi burde tatt. Han blod fløt for vår synd og vi kan bli fri hos ham. Han er veien, sannheten og livet. Joh. 14, 6. Den eneste adgang til liv liv. ”Derfor synger jeg bare om ham.”
.
Og så sier Bibelen at dette navnet er veig, Salme. 72, 17. Det skal aldri forgå. Og da vil det også beholde kraften og frelsen så lenge verden står og folk kan komme for å bli frelst. ”Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd.” Det er alle de nyfrelste. Du også kan komme til ham nå, kom i Jesu navn.
.
3. Stå opp.
Også det sa Peter. Og der og da viste det at mannen kunne ta Peter på ordet – og han ble frisk. Og dermed forlot han plassen sin ved tempeldøren. Et nytt liv begynte nå.
.
Slik er det i vår tid også. Som troende bryter vi med verden og synden. Du har fått noe nytt og mer verdifullt. Djevelen vil friste deg mange ganger til å prøve litt av synden og tøye grensene for rett og galt. Da er det viktig for oss å tenke: Min plass i verden er tom – og den skal fortsatt være det. Jeg har ingen ting der å gjøre. Vi kan sitere den gamle Johan Arndt som sa: ”Forlat alt, så får du ved troen alt!” Og det er mye bedre enn alt det du hadde i verden. For det har himmelluftning over seg. Lønnen blir stor når vi en gang er framme.
.
Vil ikke du også være med?
.
Ett navn.
Apg. 4, 1-14 (12).
.
Kort tid før disse versene hadde Peter helbredet en vanfør, kap. 3. En ny vekkelse brøt ut etter pinsedag der mange ble omvendt – omkring 5000 - og Peter kom i fengsel. Peter og Johannes kom nå for Det Høye Råd der Peter talte. Og vi merker hvor frimodig han er. Han vet det kan koste ham alt, men han vet også at han må være sann som en Herrens forkynner. Han vek ikke av for noe nå.
.
Det er Jesus som er nøkkelen. Frelsen avhenger helt og fullt av ham. Og han vet at det nettopp er hans navn som irriterer lederne og vekker anstøt. Skulle han av den grunn være forsiktig og ikke tale så kategorisk? Skal en Herrens tjener gjøre det i dag? Vi har inntrykk av at mange prester og predikanter er altfor redde folk flest og vil ikke støte dem fra seg. La oss heller ta apostlene og Bibelen ellers til vårt eksempel.
.
A. Bare ett frelsernavn.
Peter gjør intet forsøk på å være venner med de ledende i landet selv om han visste at de var Jesu motstandere og hadde mye makt. Vers 11-12 er et sammendrag av hans forkynnelse:
.
”Han (Jesus) er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn (jødiske ledere),
men som er blitt hjørnestein.
- Og det er ikke frelse i noen annen.
For det finnes ikke noe annet navn under himmelen,
gitt blant mennesker,
som vi kan bli frelst ved.”
.
Jesus er Messias sendt fra Gud, og derfor er han den eneste frelsesvei. Hans navn betyr ”Herren frelser”. Det gjorde fariseerne rasende. De hadde sin vei ved loven. Og det var en viktig årsak til motstanden og forfølgelsen i denne tiden. For Jesus er en dom over alt vårt eget. All vår religiøsitet er mislykket. Det er forgjeves. Likevel er det mange som forsøker denne veien også i dag.
.
Jesus sa i sin trøste-og avskjedstale i Joh. 14, 6: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til faderen uten ved meg.” Peter er altså på linje med Frelseren selv. Tr. Bjerkrheim synger så rett når han sier: ”Du kjem ikkje utanom Jesus om inn du til livet vil gå.”
.
Budskapet fra engelen til Josef var også klart før Jesu fødsel: Han skal frelse sitt folk! Mat. 1, 21. Det er ikke sagt om noen andre, for ingen andre kan gjøre det. Jesus sa senere i Joh. 10, 9: Jeg er døren. Og han talte om en trang port og en smal vei, Mat. 7, 13f.
.
Noe av dette ”trange” ved Jesus, er nettopp at det er Jesus som er døren. Og bare han. Det tåler ikke de religiøse eller andre religioner. For vanlige folk høres det også veldig snevert ut. De tenker gjerne: Vi må da kunne gjøre litt i tillegg for å frelse oss selv. Det er greitt at Jesus hjelper til, men ikke at han skal gjøre alt. Der er menneskene som små barn: De vil gjøre noe selv og mener de får det til.
.
Her må vi stille et annet spørsmål:
.
B. Hvorfor er Jesus den eneste?
I v. 11-12 står det tydelig nok: Jesus er hjørnestein som altså hele huset er avhengig av. Og han er selve frelsernavnet. På grunn av at de sa det så klart, ble Peter og Johannes fengslet. Det hadde de kanskje unngått om de hadde vært mer diplomatiske og sagt: Jesus er en av veiene til himmelen, på linje med andre religioner. Men det sa de ikke. De sa rett ut: Bare ved å tro på Jesus Kristus, kommer du til himmelen. Alle andre religioner fører til fortapelsen.
.
I v. 2 står det at prestene m. fl. Var harme fordi de forkynte Jesu oppstandelse. For det var Guds egen underskrift og godkjennelse av Jesu frelsesverk. Påskemorgen var seiersropet, kvittteringen og stemplet på at alt var ferdig og godkjent i himmelen. Dette må vi mennesker bare akseptere og ta imot. Det er vår grunnvoll som holder i alle stormer her i livet og til slutt i den endelige dom. La oss se på noen sider ved dette:
.
1. Jesus tilfredsstilte Gud.
Han forlikte oss med Gud, slik Paulus skriver i 2. Kor. 5, 19: Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv. Det er hovedsaken. Guds vrede over det syndige menneske ble sonet og tatt bort ved Jesu død. Og i Ef. 2, 16 sier han: Kristus forliket oss med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Og i Rom. 5, 10: Vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender.
.
Ingen andre kunne gjøre det, derfor er Jesus den eneste vei til frelse.
.
2. Jesus var vår stedfortreder.
Da Jesus døde, led han vår straff i vårt sted. Det vi skulle ha lidd, tok han på seg og betalte vår del og skyld. Jesus bar syndens dom og straff på seg, og det er døden. Rom. 6, 23. Dermed gjorde han opp for oss hos Gud, og det er ikke noe mer å gjøre. For Jesus er fullkommen, og alt han gjør, er fullkomment.
.
Profeten hadde sagt dette lenge før det skjedde. Jes. 53, 6 sier f. eks.: ”Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham” (No-30). Da døperen så Jesus komme til seg, sa han i det han pekte på Jesus: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29. Og hebreerbrevet sier det samme: Nå er han åpenbart en gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer. Hebr. 9, 26.
.
Jesus døde i vårt sted slik offerdyrene døde og ble ofret som en påminnelse for Israels synder i GT.
.
3. Jesus oppfylte loven.
Han levde et fullkomment menneskeliv her i verden. Han gjorde alt det loven sa et menneske skulle gjøre, og han unnlot alt det vi ikke skulle ha gjort. Hans liv var en fullkommen oppfyllelse av Guds lov. Han oppfylte all rettferdighet, Mat. 3, 15; 5, 17. Vi kunne aldri levd et slikt liv. Vi er mislykket fra første stund fordi vi er syndere.
.
Jesus hadde ikke synd og gjorde aldri en syndig handling. Det fine er at han gjorde dette for oss, i vårt sted på samme måte som han døde for oss. Nå gir han oss sitt eget liv som vi eier ved troen. Derfor kan Paulus si i Rom. 5, 10: Så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv. Det er ikke bare Jesus død som betyr noe for oss. Det gjør også hans fullkomne liv. Det er dette livet vi står i framfor Gud, ikke vårt syndige liv. Og ved troen eier du alt sammen.
.
C. Hvor blir alt dette mitt?
Svaret er enkelt sagt: Ved tro. Paulus skriver mye om det, f. eks. i Rom. 3, 28: Vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen uten lovgjerninger. Troen er å ta imot. Og det er bare en åpen hånd som kan ta imot.
.
Å tro det er å slippe sin egen herlighet;
og fly til nådens klippe, til Jesus kjærlighet.
.
Hykleri.
Apg. 5.
.
Dette var vanskeligheter med noen personer innen kristenflokken. Det skaper ofte de verste problem. Noen ganger er det vanskelig å oppdage det, og enda vanskeligere å løse det rett. Det skyldes for en del at vi mennesker er syndere og derfor faller i mange fristelser. Det har fulgt kristenheten i alle år, om ikke alltid på samme måte eller om de samme ting.
.
Her er tre eksempler fra den første kristentid.
.
A) Ananias og Safira.
I kap. 5 leser vi om Ananias og Safira. Deres synd var økonomisk bedrag og senere løgn. Bakgrunnen var det nye fellesskapet mellom de troende. De som eide jord eller hus solgte det og ga pengene til apostlene. Det var for å hjelpe de mange fattige blant dem. Josef fra Kypros var en av de som solgte en åker, 4, 36. Da ble Ananias og Safira enige om (!) å gjemme noe av salgssummen til eget bruk.
.
Det var ikke galt i og for seg. Felleseie var frivillig. Men feilen var at de sa det var alt og altså løy. Hvorfor gjorde de det? De ville nok at folk skulle tro vel om dem, at de ga alt de hadde. Likevel ville de ha noe ekstra selv. Det var med andre ord rent hykleri og direkte løgn. 1. Tim. 6, 10. Disse to syndene har senere gjort mye ondt i Guds menighet så vel som i samfunnet.
.
Deres synd var å friste Ånden og å stå den imot på den særlig måte. Det er spesielt alvorlig for et menneske, da står han i fare for å miste kallet for alltid. Hvordan skjer det, kort sagt? Det er ikke bare de mer ”vanlige” synder med brudd på Guds lov. Det er mer vår indre reaksjon på Guds kall og ledelse. Vi står det imot over lengre tid.
.
Slike alvorlige synder mot Gud kan være dette:
1) Vantro.
Du hører Guds kall til omvendelse, men står imot, sier nei og gjør din egen vilje. Joh. 3, 36 sier: De som ikke vil tro. De nekter bevisst å ta imot Guds frelse, slik Israel gjorde på Jesu tid. Mat. 23, 37. Gjenstridighet er ikke bedre enn trolldomssynd, sier Ordet. 1. Sam. 15, 23. Gud tar nåden og kallet bort.
.
Israels siste kall i Jesu tid var på Palmesøndag. Men de forstod ikke sin besøkelsestid. Det var skjult for deres øyne og hjerter. Luk. 19, 42. 44. De hørte kallet, men dro seg unna til fortapelse, Hebr. 10, 39. Det er gjentagelsen av å si nei som fører til forherdelse, slik Farao også gjorde. Det var dette David var redd for, da han hadde syndet og ropte til Gud i sin nød: Ta ikke din Hellige Ånd fra meg. Salme. 51, 13.
.
2) Verden.
Den kan gjøre det slik at vi bedrøver Ånden. Verden gjør oss opptatt med dette livet. 1. Joh. 2, 15-17. Det går an for et menneske å grave seg så dypt ned i verdslige ting og arbeid at det stenger Guds kall ute. Det er et tegn på folket i den siste tid og på frafallet. Luk. 21, 34.
.
3) Synd.
All bevisst synd som ikke blir oppgjort, gjør hjertet sløvt. Det kan være synd i tanke, ord og handling. Det er synd selv om det ikke skader andre mennesker. Vi har først og fremst med Gud å gjøre. Og alle synder må bekjennes og gjøres opp med Gud og noen ganger med mennesker. 1. Joh. 1, 9.
.
4) Hykleri.
For Ananias og Safira gjaldt det penger. Og pengekjærheten er en rot til alt ondt, skriver Paulus. 1. Tim. 6, 10. De sa det var alt de hadde fått for jordstykket. De ville at andre skulle tro at de ga alt de hadde til Gud. De hadde rett til å ta av noe for seg selv. Salget var ganske frivillig. Men det gale var at de løy og sa: Dette er alt. Mange vil være åndelige og gir seg ut for å være bedre enn de er. Og det dømmer Gud. Ekstra galt var det at de var blitt enige om å lyve. Uansett hvem som førte an i den samtalen, var det galt. Vi skal passe oss så vi ikke også drar andre med oss i fallet. Da får vi ekstra skyld over oss.
.
5) Samvittigheten.
Ånden viser samvittigheten til Guds ord der vi blir korrigert. Derfor skal vi være nøye med samvittigheten og følge dens røst. Gjør vi ikke det, kan vi bedra oss selv. 1. Tim. 1, 19. Paulus var nøye på dette området. Apg. 23, 1. Vår tro og vårt liv skal være i samsvar med Guds ord. Den er regel og norn for oss. Alt som går utenfor Guds ord, frister Guds Ånd.- Paulus har et ord som også kan brukes her: Vi må lære å ikke gå ut over det som skrevet er, 1. Kor. 4, 6. Må Gud hjelpe oss til å være forsiktige.
.
To andre forhold skal vi også nevne her:
B) Simon Magus.
I kap. 8, 9f møter vi en ny person, trollmannen Simon Magus. Dette er etter Filips vekkelse i Samaria, v. 5. Simon tok ved troen, han trodde Filips ord og ble døpt, v. 13. Han ble med andre ord begeistret og ble en ytre tilhenger av kristendommen. Sammenhengen viser at hjertet ikke var med. Da Peter kom, ville han kjøpe nådegaven til å gi Ånden for penger, v. 19.
.
Dette røper en fullstendig mangel på åndelighet og forstand. Kanskje han trodde det var magi som kunne læres. Men han hadde ikke fått innsyn i selve grunnlaget for den kristne tro og var ikke gjenfødt. Det viser fortsettelsen. Det er ikke sagt noe om at forkynnelsen var feil. Men Peter lot seg ikke lure eller kjøpe. Han forstod hvor grunnskaden var: hjertet var ikke omvendt, v. 20ff.
.
C) Misnøye med praktiske ting.
Det skal ofte lite til før noen blir fornærmet, også på grunn av små, praktiske ting. Her ser vi at noen blant de første kristne knurret, kap. 6, 1ff. Avsnittet viser oss at det var et skille mellom jøder og grekere (hedninger). Ved matutdelingen ble hedningene lett satt til side, spesielt når flokken ble større.
.
Denne vanskeligheten ble løst ved en bedre administrasjon. Organisering og administrasjon av arbeidet er altså nødvendig også i Guds rike. Det kan tjene evangeliet når det blir gjort rett. Her ble arbeidet fordelt slik at noen skulle ta seg av det praktiske og andre skulle være forkynnere og forbedere. Til å ta seg av matutdelingen valgte de sju diakoner. Alle aksepterte det, v. 5. Og vi hører ikke mer til denne saken. Vi må gå ut fra at det fungerte godt så lenge de hadde dette felleseie i begynnelsen. Vi merker oss hvorledes disse praktiske tjenerne ble innviet ved bønn, v. 6, og de store krav som ble stilt til dem, v. 3. Men den felles husholdning som de forsøkte seg med i starten, ble slutt etter hvert.
.
Problem i misjonsarbeidet.
Apg. 6
.
I begynnelsen var de kristne godt likt og godtatt av nesten hele folket, 2, 47. Det viser oss igrunnen et glansbilde av vekkelsen og forsamlingslivet. For problemene kom ganske snart. De møtte både ytre og indre vanskeligheter. Det kom først fra jødene, kap. 4, 1f. Etter pinsevekkelsen var det ingen motstand, ser det ut til. De ledende jøder håpet vel at det var et forbigående fenomen, en episode. Men i Apg. ser vi at velvilje mot kristendom aldri kan vare lenge hvis den er ekte. Det kristne saltet vil alltid svi.
.
Problemene i denne første tida var av flere slag, og vi kan dele dem inn i 4 grupper: forfølgelse, hykleri, misnøye og i lærespørsmål.
.
a. Forfølgelse.
Det er aktiv motstand mot kristendommen og de troende. Det gjelder spesielt den offentlige kristendommen og forkynnelsen. Det er ytre vanskeligheter. I Apg. finner vi at dette skjer flere ganger, med økende intensitet. En skjult, privat og passiv kristendom møter sjelden motstand.
.
a) Den første motstand kommer da Peter helbredet en lam ved templet, 3, 1ff. Han var oppreist i Jesu navn, v. 6.7.12.16. Dette sammen med forkynnelsen av Jesu oppstandelse ble årsak til forfølgelsen, 4, 1f., ikke selve helbredelsen. Peters tale om den levende Frelser forsterket dette. Saddukeerne trodde ikke på oppstandelse, derfor var de motstandere, 4, 2. Jødiske ledere var her motstanderne, men de fikk en lukka munn, 4, 1.5-6.14. Merk v. 17-18.
.
b) I kap. 5, 17-18 leser vi om ny motstand. Det er nå tida etter at Ananias og Safira var tatt i løgn og flere nye under ble utført. v. 15-16. Heller ikke nå er det selve underet som irriterte, men Jesu navn. Her finner vi et vakkert vitnesbyrd om de kristne, v. 28: dere har fylt Jerusalem med deres lære! Jesus var kjent for alle i byen nå. Denne forkynnelsen viste dem at Jesus var Gud og menneske. Nå var han levende på en ny måte enn før, og da var han enda mer farlig. Engelen berget apostlene, v. 19f.
.
c) I kap. 6-7 hører vi om forfølgelse i forbindelse med Stefanus' død. Jødene kom med falske vitnesbyrd mot ham for å felle ham, 6, 11-14, og de steinet ham til slutt.
.
d) Dette ble så begynnelsen til en ny stor forfølgelse i Jerusalem, 8, 1. Paulus hadde vært med da Stefanus ble steinet, 7, 58. Nå ble han en leder i forfølgelsen, 8, 3 og 9, 1f. Men forfølgelsen førte til ny vekkelse, og de kristne var ikke passive men vitner der de kom, 8, 4.
.
Forfølgelsen var ikke slutt med dette. Også der Paulus drog fram, skjedde det samme. Kristendommens vesen er slik at det irriterer verden og alle som tenker verdslig. Vi må regne med det, selv om det ikke r så mye i vår del av verden nå. En grunn til det kan være at vi er for svake i vårt vitnesbyrd. Det biter liksom ikke lenger.
.
Bibelen er derimot klar over at ekte kristendom medfører motgang. Da Paulus reiste gjennom Lilkle-Asia på vei hjem fra dern første misjonsreisen, sa han til de kristne: ”Vi må gå inn i Guds rike gjennbom mange trengsler,” Apg. 14, 22. Og til filipperne skrev han: ”Dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham”, Fil. 1, 29. – Også vi må regne med lidelse og trengsel for Jesus skyld.
.
Stefanus.
Apg. 7, 46.
.
Stefanus står som et helt spesielt eksempel på en kristen i den første tid. Han er den første kristne martyr. Han levde midt i vekkelsen og var med i arbeidet. Han var full av tro og Ånd, kap. 8, 5 og ble valgt til diakon. Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde under og store tegn, kap. 8, 8.
.
Det ble for mye for de religiøse lederne. Ved svik og løgn ble han dømt og steinet. Han fikk tale for det Høye Råd, og da gikk han gjennom Israels historie fra Abrahams tid. Han kom med sterke anklager mot Rådet og sa de hadde ikke holdt loven, v. 53. De drev han så ut av byen og steinet ham. Også den unge Saul var med og samtykte i mordet. Kap. 8, 1.
.
I denne talen nevner han også David, den store kongen i Israel. Tross sine feil og synder var han likevel en annen enn lederne nå. Det går fram av ordene. Stefanus sier to viktige ting om David her.
.
1. Nåde.
Han fant nåde hos Gud, sier han. Det er mer enn at Gud velsignet David, slik Nytt Liv sier. Vi må se nåden på bakgrunn av synden. Det er som syndere vi behøver nåde. Synden er vår ulykke og nød. Vi fikk den i vuggegave og sliter med den hele livet. Synden ødelegger livet vårt, og ved synden gjør vi mange mennesker vondt. Men den største skade vi gjør, er mot Gud. Vi vanærer ham med vårt liv, og hindre andre i å leve med Gud. Til slutt vil synden føre oss ut i en evig tilstand borte fra Gud der det ikke er noen mulighet mer til omvendelse.
.
Av natur er alle slik. Også David var en synder. Det viste han ved åpenbar synd mot Batseba og hennes mann, og ved skjult synd som bare Gud vet om.
.
Hvordan kan da Gud ønske å frelse slike skapninger? Er vi verdt det? Og er det virkelig sant at Gud ønsker hver eneste en inn i sitt rike? Hvorfor skulle han gjøre det?
.
Han elsker sin skapning. Og Guds kjærlighet er uforståelig for oss. Vi elsker de som elsker oss igjen og som liker oss og gjør noe for oss. Guds kjærlighet derimot rekkes ut til fienden, til motstanderne og de som drepte hans Sønn. Det er nåde. Guds i sin barmhjertighet tar seg av de verste på jord.
.
Hva gjør han med oss da? Han tilgir alt for de som omvender seg og tar imot! Han benåder den dødsdømte og skaper synderen om til et nytt menneske. Den nye fødsel er en ny begynnelse som Gud gir oss. Han frikjenner oss fra alt det vi skylder og burde betalt. Og det er det en god grunn til at han kan gjøre.
.
Sønnen har betalt på forskudd. Gud samlet all skyld og gjeld og synd og la alt sammen på Jesus. Det er den tyngste byrde som noen har båret her i verden. Han slet seg bortover gaten Via Dolorosa (Smertens vei) i Jerusalem, ble spikret på treet sammen med alle synder. Så hang han der mellom himmel og jord med syndens smerte over seg. Piskeslagene og spotten var for intet å regne mot byrden av alt det vonde i verden.
.
Til sist ropte han – i smerte mens også i triumf: Det er fullbrakt. Da var nåden ferdig og frelsen klar for alle. En røver skjønte litt av dette og benyttet sin siste anledning. Skal du bruke din anledning nå? Jesus venter ennå på flere.
.
2. Bønn.
David var også en bønnens mann. Og den som har fått nåde av Gud, vil gjerne be til Gud. De troende vil ha samfunn med sin skaper og frelser. Det er noe nytt i et menneskeliv. Før var vi fiender og avskydde Gud, nå søker vi hans selskap.
.
Det David ba om denne gangen, var at Gud måtte få et permanent hus der de kunne tilbe ham. De hadde tabernaklet, men det var beregnet på ørkenvandringen. Nå ba han Gud om at hus måtte bygges. Kanskje han tenkte at han selv skulle bygge det. Men Herren ville det annerledes. Neste vers sier det: Men Salomo bygde ham et hus.
.
Davids synd stod i veien. Han hadde utgytt mye blod og stått i mange kriger. Han kunne ikke bygge det. Det vitnet han om for sin sønn Salomo: ”Herrens ord kom til meg, og det lød så: Du har utøst mye blod og ført store kriger. Du skal ikke bygge et hus for mitt navn, for du har utøst mye blod på jorden for mitt åsyn” (1. Krøn. 22, 8). En fredens mann skulle gjøre det, v. 9. Og det var Salomo, som betyr fredsæl.
.
Israel
Det Stefanus mener med å trekke David og andre fram her, er tanken om at Israels folk ikke kunne unnskylde seg for Gud. For de var så rikt velsignet, v. 42ff. De hadde fått tabernaklet i ørkenen og skulle få templet på Salomos tid. Og hele tiden var Herren selv med og ledet folket, trøstet og styrket dem. Hvorfor trosset de Gud og syndet mot ham da?
.
Stefanus regnet opp en rekke andre grunner til at Israel ikke hadde noen grunn til å klage og trosse sin Herre. Derfor måtte de regne med Guds dom og straff. Slik er det også med oss. Gud har vært god imot oss og vi skylder ham takk og lydighet.
.
Livet med Gud er altså et liv i Guds nåde og i samtale med Gud i bønnen. Ved ulydighet og synd står vi i samme stilling som Israel som gikk dommen i møte. Må herren få bevare oss.
.
Han forkynte Kristus.
Apg. 8, 5.
.
Filip var en av diakonene, kap. 6, 5. Han blir en hovedperson nå. Saul (Paulus) herjet i Guds menighet og fengslet de kristne. v. 3. Det var forfølgelse i Israel, men gode tider for evangeliet. Mange tok imot budskapet i denne første tiden. Vekkelsen bredte seg utover landet da de kristne flyktet fra Jerusalem i forfølgelsen. Disse nye kristne ble vitner og predikanter over alt hvor de, v. 4. Avsnittet viser også at diakonene ikke var så bundne av utdeling av mat m.m. at de ikke kunne dra utover i landet som evangelister. I alle fall gjorde Filip det.
.
Han var nå på reise i Samaria, det som nå kalles Vestbredden. Da står det: Han forkynte Kristus for dem. Det var nok. For Kristus er Frelseren. Han kom i den hensikt å frelse verden. Hans tilhørerer var for det meste jøder og kanskje noen samaritanere. Begge grupper hadde noe kjennskap til Guds ord. Samaritanerne anerkjente bare Mosebøkene som hellig skrift, mens jødene hadde hele GT. De siste hadde derfor mest kjennskap til Messias-profetiene.
.
Å forkynne Kristus er også vårt oppdrag. Ordet om ham kan frelse og bevare nå som før. Derfor skal vi i korthet peke på noe av Kristusforkynnelsen her.
.
1. Julebudskapet.
Det må være med i all forkynnelse, for det forteller oss at Kristus kom til denne verden. Og han kom som Gud og mann. Jesus var oppfyllelsen av mange bibelvers som taler om Messias. Og dette ble oppfylt av og i Jesus. Det viser at Bibelens ord er troverdig og sant. Det Ordet har sagt, det vil skje.
.
La oss bare peke på Jes. 9, 6 der profeten sier: For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herreveldet er på hans skulder. Der har vi ordet om Messias. Han skulle bli et menneske, men han var sendt av Gud og var selv Gud. Det måtte han være for å ta våre synder på seg.
.
Matteus og Lukas kommer med oppfyllelsen juletider. I Mat. 1, 21 heter det: Du skal kalle ham (barnet) Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Or det Jesus er på gresk det samme som det hebraiske Josva. Begge ordene betyr: Herren frelser eller Herren er frelser. Det var med hensikt at han fikk dette navnet. For han skulle være frelser for menneskene. Det var grunnen til at han kom.
.
Og oppfyllelsen finner vi juleevangeliet til Lukas kap. 2. Maria fødte et barn, svøpte ham og la ham i en krybbe. Dette unge paret fikk to bekreftelser på dette: Først kom hyrdene fra Betlehemsmarken og sang om den store glede for alt folket. Og så kom de vise menn fra Østerland med gaver til ham. Det var det nok intet annet ektepar som hadde opplevd. Og de husket nok det i årene som kom. Barnet skulle bli noe i Israel, han var Israels trøst, som gamle Simeon sa da han holdt barnet i sine hender.
.
2. Jesu liv.
Jesus ble omkring 33 år gammel. Og det skjedde nok mye i mange av disse årene. Vi vet lite om hans barndom og ungdom og første manndom. Han var hjemme hos Josef og Maria og arbeidde nok som medhjelper for faren. Han var bygningsmann. Og i Israel betød det at de bygde mest av stein for de manglet trær. Men taket måtte f. eks. være av tre. Jesus og Josef var derfor antagelig både murere og snekkere.
.
Tretti år gammel stiger han så fram for folket, i etterkant av døperen Johannes som skulle bane vei for Messias. Men over alt hvor Jesus gikk fram, talte han gode ord til de troende, kalte syndere inn til frelse og hjalp mennesker i nød. Da gjorde han mange under og viste slik at han var annerledes enn andre menn. Han var et gudmenneske, selv om de fleste ikke skjønte det da. Han helbredet syke, ga blinde synet tilbake og vakte til og med døde opp fra graven.
.
Jesus talte alltid rett, om Gud og synd og himmelvei. Det var aldri noen brist i hans forkynnelse. Han kjente jo Gud fra himmelen. De hadde vært sammen i evighet. Og Jesus levde fullkommen, han gjorde ingen feil eller dumme ting. Han brøt aldri Mose lov og var slik et lysende eksempel på et menneskeliv.
.
Han fikk et godt vitnesbyrd: Han gjorde alle ting vel. Mark. 7, 37. Ingen skulle kunne anklage ham for noen brist her. Men det ser ikke ut til at så mange anerkjente det. Et godt og rett liv var ikke nok. Det måtte mer til for å frelse verden.
.
3. Påsken.
Jesus måtte dø for å kunne frelse verden. Hans død skulle være et sonoffer for alle menneskers synder. Han skulle ikke dø som en røver eller en martyr. Han skulle betale våre synder med blod og gjøre soning for våre forbrytelser. Ingen andre kunne det.
.
Hans død skulle være en fullkommen og fullstendig oppfyllelse av det som skjedde den første påske i Egypt. Da ble også folket frelst ut av landet og slaveriet ved et lam og dets blod. 2. Mos. 12. Det er et mektig og talende bilde på Jesu siste påske.
.
Da gjorde Jesus opp for oss og tok vår skyld på seg. Det vi skulle og burde gjøre, gjorde han. Og det var ferdig da han ropte på korset: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30. Ingen ting manglet. Han døde nøyaktig etter skriftene. 1. Kor. 15, 1-5. Nå kan vi komme til ham og ta imot en fullstendig og fullkommen frelse.
.
Alt det som du nok skulle og som du ikke kan.
Og det som var umulig, se alt det gjorde han,
Og dermed er du fri fra hele dommen.
Rom. 8, 3.
.
Filip talte nok om påsken og det Jesus gjorde da. Og det skal vi tale om – tale mye om påskebudskapet og hva det betyr for syndere.
.
4. Oppstandelse, himmelfart og gjenkomst.
Jesu oppstandelse var seiersropet og Guds underskrift på frelsen. Ingen kan unngå å tale om det. Det betyr mye. Hvis ikke Jesus stod opp fra graven, var alt til fånyttes. Vår tro og vårt liv og vårt misjonsarbeid – alt var verdiløst. For oppstandelsen viser at Gud har godkjent det Jesus gjorde. Han tok ham tilbake til himmelen etter endt arbeid. 1. Kor. 15.
.
Himmelfarten – ja, hva betyr den. En side ved himmelfarten er at Jesus gikk hjem til himmelen, og der er han i stadig forbønn for oss, og der er han vår talsmann hos Faderen. 1. Joh. 2, 1-2. Rom. 8, 34. En annen del av himmelfarten er at da etterlot han seg disiplene som sine representanter her på jorden. Nå skulle de fortsette den gjerning som han hadde begynt. Nå var de alene med oppgaven, men fikk Ånden som sin medhjelper i liv og tjeneste.
.
Men det er lenge siden disiplene var på jord. Nå er det vi som har det samme oppdraget. Han ber oss å gå til jordens ende. Vi er hans sendebud og tjenere – for å innby syndere til himmelen. Det må vi gjøre så lenge det er dag.
.
Og gjenkomsten? Da er det slutt på all misjon og alle møter og innbydelse til Jesus. Da står evigheten igjen. Vi forstår kanskje ikke alt ved Jesu gjenkomst. Men vi vet at han skal komme igjen. Først vil han hente sin menighet hjem til himmelen. Så skal verden dømmes til evig undergang og fortapelse. Det legger et dypt alvor over oss. Da er det slutt på det meste. Men vi vet at det skjer en dag. Han har gitt oss mange ord for det. I avskjedstalen sa han: Jeg kommer igjen. Joh. 14, 3. Og Bibelens siste ord finner vi i Åp. 22, 20: Ja, jeg kommer snart. Er du rede da?
.
Hvor salig da den
som når alt farer hen,
Har Jesus og himlen igjen.
.
Paulus vert omvendt.
Apg. 9, 1-.
.
Dette er døme på ein jøde som blir omvendt. – Han var ein farisear, motstandar, kjend i Bibelen, ivrig for Gud. Sml. kap. 22 og 26. Han var ikkje heidning, ufrelst, verdslig eller likegyldig. Men han hadde ei fortid, slik me alle har. Spørsmålet blir: Kvifor og korleis vart han omvendt?
Han sa sjølv lenge etter: 1. Tim. 1, 16: han var eit førebilete for dei som (seinare) skal koma til tru på han. Her er noko likt for alle kristne, om det ytre er ulikt.
.
1. Hans fortid: slik han var:
a) Han fnyste av trugsmål og mord, v. 1. Hjarta hans var fylt av hat mot kristne.
b) Han leia forfylgjinga, v. 2. Ville utvida, til Damaskus i Syria. Aktiv motstandar sjølv om han trudde på Gud og tente han! Så forblinda kan ein bli.
.
2. Han møtte Jesus, og det blei eit ventepunktet i livet hans. v. 3. Han såg eit lys utafor Damaskus, og med det fekk han nytt lys over livet og kva Gud ville. Dette møtet viser oss fleire ting:
.
a) Uventa, v. 1.
Paulus søkte ikkje Jesus for å få hjelp. Han var tvert om ein motstandar av kristendommen. Men Gud valde han ut til å bli ein reiskap for seg, v. 15. Og han var ærleg og tok imot. Seinare vitna han om dette og la ikkje skjul på kven han var. I 1.Tim. 1, 13 seier han: ”Eg var før ein spottar og forfylgjar og valdsmann. Men eg fekk miskunn, av di eg gjorde det uvitande i vantru.”
.
Alle er igrunnen slik, som Guds ord seier så tydeleg: I Rom. 3, 10 skriv den same Paulus: Det finst ikkje ein rettferdig, ikkje ein einaste. Og i kap. 5, 10 står det: Vi vart forlikte med Gud ved at Son hans døydde, då vi var fiendar. Me har ingen rett eller krav på noko hjå Gud. Det kjem uventa som ei nådehandling. For Paulus var det tydeleg. Ved Damaskus møtte han plutseleg Guds eigen Son som han forfylgde. Det hadde nok aldri vore i tankane hans at han skulle oppleva det. Men møtet med Jesus endrar alt i oss. Han vart heilt overtydd om at denne Jesus verkeleg var Guds Messias.
.
b) Han såg si synd, v. 4-5.
Alle må erfara noko av si eiga skuld og syndeforderv. Det er ikkje likt for alle i starten. Det kan gå ei tid for somme før dei ser kor svarte dei er i sitt indre. Det tek gjerne til med at me ser og erkjenner einskilde synder. Etter kvart får me eit vidare og djupare syn på oss sjølve.
.
Paulus såg også noko: det han gjorde, var synd mot Gud. Salme 51, 6. Forfylgjinga av dei kristne var ikkje ein god handling som han meinte. Nå fekk han høyra at det eigentleg var Jesus han forfylgde. Dei kristne var berre hans representantar her på jorda. Med synda vår har me krenka Jesus og Gud. Me gjer eit åndeleg overgrep.
.
Noko seinare skal han forsvara seg for kong Agrippa, og då seier han noko meir om det som hende ved Damaskus. Jesus sa også til han: ”Det vert hardt for deg å stampa mot brodden.” Det ville ikkje nytta. Heile hans liv vart omsnudd den gongen. Apg. 26,14. Det er unyttig og fårleg å kjempa mot Gud. men det ser ikkje dei fleste, men trur tvert om at dei skal sigra.
.
Det er synda som skil oss frå Gud. Det er den store hindringa, som Jesaja skriv: ”Men misgjerningane dykkar skil mellom dykk og dykkar Gud,” Jes. 59, 2. Det må me vera viljuga til å sjå og akseptera. Me skal sjå alt slik som Gud ser det. Det tyder og å bøya seg, erkjenna og seia: Du Gud har rett.
.
Det var det David gjorde. I Salme 32, 5 skriv han: ”Eg sanna mi synd for deg og dulde ikkje mi skuld. Eg sa: Eg vil sanna mine misgjerningar for Herren!” Det var då løysinga kom: Du tok bort mi syndeskuld. Å sanna er å seia at Gud talar sanning, og eg bøyer meg for det.
.
c) Paulus fekk eit kall.
Reis deg opp, sa Jesus v. 6. Då byrja eit nytt liv og ei ny vandring for han som hadde forfylgd Guds Son. Han høyrde ei røyst -midt i synda. Han levde i mørke i 3 dagar. Det var ei tid i syndenaud og anger.
Han bad, v. 11. Før bedt mykje som farisear. Nå bad han av hjarta. Berre då når det fram.
.
Kallet frå Gud er og eit kall til å bryta med synda. For somme går det relativt lett. Dei har ikkje så sterke band til syndelivet. For andre er det ein hard kamp. Dei har syndige vanar, vener og arbeidet er kanskje også knytt til syndige ting. Eg veit om folk som måtte byta yrke då dei vart frelst.
.
Gjennom alt er kallet og frelsa berre nåde. Gud elska verda, og då kvar einaste sjel. Joh. 3, 16. Det minna han efesarane om lenge etter. For av nåde er de frelste, og det er ikkje av dykk sjølve. Det er Guds gåve. Ef. 2, 8. Det fekk han oppleva sjølv, og det sa han til alle han tala til.
.
d) Paulus vart frelst, v. 18.
Nå kunne han sjå – det gjeld også åndeleg. Han såg Jesus på ein ny måte: Han var ikkje lenger motstandar, men frelsar. Paulus vart fullstendig overtydd, på kort tid. Den Heialge Ande viste han kva Skrifta sa. Heile livet viste Paulus at han var ein kristenss, sjølv om det kosta fengsel og dom og martyrdød. Jesus er verd meir enn alt anna i verda.
.
Tollaren i templet er eit anna døme på frelse av berre nåde. Luk. 18, 13 og 11. Han hadde ingen god gjerning å visa Gud, slik farisearen trudde han hadde. Tollaren hadde berre eit forfeila liv og synd. Då ba han om nåde – og fekk ei fullkomen rettferd. Den fortapte sonen i Luk. 15 hadde det og slik. Han sa berre: Eg vil stå opp og gå til Far – kanskje eg kan få vera tenar hjå han. Det er et audmjuke sinn som veit at han ikkje kan kreva noko. Han fekk og nok heilt anna enn det han tenkte. Han vart innsett som son i huset med stor fest. Det vil skje også med deg som vender om i dag! Berre kom du, det er nåde nok for alle.
.
3. Han fekk hjelp av menneske, v. 10-. Ananias. Gud brukar ofte menneske for å leda folk til Jesus. Paulus treng hjelp! Det må me ofte ha i vårt åndelege liv. Og Gud syrgde for at det vare ein viljug reiskap i Damaskus som kunne hjelpa Paulus til liv med Gud. Sjå desse trinna i denne sjelesorga:
.
a) Ananias fekk ord frå Gud om å hjelpa. Me blir ofte minna om noko. Her skal me vera vakne og lytta og gå fram med varsemd.
b) Hadde innvendingar: hadde høyrt om Paulus at han ville dei kristne vondt. Her ser me det vare sinn som ikkje vil gå fram etter eigen vilje. Han var nok også litt redd Saul – som han heitte då.
c) Men Herrens bod stod fast: gå. På Guds ord kan han gå - og det hende som Guds engel sa. Når me har Guds ord i ryggen, kan me vera frimodig. Då vil det skje etter hans ord.
d) Paulus fekk hjelp av vennene, v. 19. Dei var ikkje lenger fiendar! Me skal hugsa at Paulaus sitt liv var nå totalt omsnudd. Han trong nokre dagar i bøn og stille for Gud.
.
4. Paulus vitna, v. 20. 22.
Nå hadde han fått eit vitnesbyrd om Jesus. Og det gjekk ikkje lang tid før han var ute i sitt nye oppdrag, v. 20. Han gjekk inn i synagogane og tala om si nye oppleving: Jesus som er før forfylgde, han er verkeleg Guds Son. Han er Messias som GT vitna om så mange gonger.
.
5. Han opplevde straks motstand, v. 23f.
Herren hjalp på underfull vis - til Jerusalem. Me må aldri tenkja at livet med Gud alltid er lett. Det er falske profetar som seier det. Me har ein stor og mektig fiende. Jesus har sigra over han, men likevel prøver han dag støtt å øydeleggja for oss. Du skal rekna med motgong i livet, og rekna også med ein frelsar som er sterkare enn alle andre. Og denne frelsar har lova å vera med sine alle dagar. Mat. 28, 20. I samfunnet med han, er me alltid trygge.
Amen.
.